… tenkte jeg mye rart. Mye av det er så underlig at jeg aldri snakker om det, men i sju-åtteårsalderen begynte jeg å tenke på kvinner. Ja, kvinner. Ikke jenter.
Jeg hadde sett hvordan det var fatt med faren min, han var gift med moren min. Undertiden så jeg at de holdt om hverandre og klemmet og sånn. Noen ganger kysset de. Første gangen jeg så det, syntes jeg det var ganske rart … men fint, også. Munnene deres passet så fint sammen. Helt perfekt.
Jeg begynte å tenke over dette, etterhvert vokste i meg en vond angst. Hva med meg, når jeg blir så stor som far, da må jeg også gifte meg – sikkert ikke til å unngå – men hva er sjansen for at jeg finner en kvinne med munn som passer min?
Jeg betraktet meg i et speil, studerte munnen min i ulike leppeleier. Jeg forsøkte å tenke meg hva slags damelepper som kunne passe mine. Jeg målte med tommestokk avstanden mellom munnvikene, maks- og minimumsavstand. Målte leppenes tykkelse i fem snitt. Overførte dataene til et ruteark. Grafisk leppefremstilling.
Jeg syntes det så rart ut og tenkte at jeg kommer aldri til å finne en kvinne som passer. Aldri.
Jeg laget 1:2- og 1:3-versjoner av tegningen på matpapir og la dem over kvinnelepper jeg fant i ukeblader, for det meste Allers, som mormor abonnerte på. Det var filmstjerner og kvinner i reklameannonser og sånn… men ingen passet. Ingen. Definitivt ikke Brigitte Bardot.
Jeg gransket i smug jentene i klassen min og tenkte meg hvordan leppene deres ville se ut om 15-20 år, men prognosene var dystre. Jeg hadde håpet på Marianne.
Det var da jeg tenkte at … jeg måtte belage meg på et liv i lutter ensomhet og død uten vitner … kanskje sammensunken, helt alene i en lenestol, som etterhvert ville få flekker av organisk materiale… i et rom med stille luft mettet av fravær og ikke så god lukt.
