Kristoffer Egeberg – av noen tidvis kalt Stoffer’n – er sjefredaktør i Faktisk.no (heretter Faktisk) og liker å få folk til å tro at han oppfyller Faktisks vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Hertil må nevnes at omstendighetene er sammenstablet således at Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som tilsammen hvert år overfører seks millioner kroner i driftstøtte til Egeberg og hans faktasjekkere.
Det betyr at Faktisk ikke faktasjekker noen av ovennevnte medieforetak, og bidraget til samfunnsdebatten og ordskiftet her til lands er knapt nevneverdig.
Dette vet redaktør Egeberg bedre enn noen annen. Verden har aldri vært ideell, men man må undres over hvorfor han sysselsetter sine faktasjekkere med å skrive om en av de aller verste tullebukkene I Norge: Stavanger-mannen Christian Paaske.
Paaske er praktiserende astrolog og tror jorda er flat som en pizza.
Han har også skrevet på sin facebook-side at koronaepidemien ikke finnes, han hevder at politikerne er kriminelle og lyver hele tiden og at helsemyndighetene er deres medsammensvorne.
Man kan tenke seg denne dialogen i Faktisks redaksjon:
Egeberg: – Silje og Eva!!
Silje og Eva: – Ja, sjef.
Egeberg: – Christian Paaske skriver at pandemien ikke finnes og at politikere og helsetopper er kriminelle.
Eva: – Men det er ikke rart. Paaske er klin kokos, nesten åndssvak. Det vet alle.
Ingen nåde, altså. Silje Sjursen Skiphamn og Eva Akerbæk gikk tilbake til sine pulter, søkte sannhet og skrev en tekst piffet opp med to grafer, en hel haug henvisninger og en youtube-snuttt, som målt på min laptop er 190 centimeter lang – som er omtrent det en basketballspiller minst bør måle i opprett stilling for å hevde seg noenlunde. De to tilbakeviste feiende flott Paaskes påstand, under tittelen: Stemples som “kriminelle” i feilaktig Facebook-innlegg
En syrisk gutt, nå 16 år, kom til Norge i 2015, i anledning familiegjenforening. Tipper han syntes det var stas. Koselig ord, familiegjenforening. Jeg liker også gjenforening med mine døtre, så ofte som mulig, eller mer presist: Når de gidder.
Da blir det hyggeprat om gamle dager, kanskje med litt god mat og drikke og sånn… jeg minner dem om hvor søte de var som barn og at jeg tidvis kalte dem “kakerlakkene mine”, eller “hyener”, men at det ikke var vondt ment, tvertimot … litt om hvor søte og pene de er nå, så ler vi litt og spiller kanskje Monopol, ikke fordi det er gøy, men fordi det minner om de gangene yngstedatter ble absurd sur når det ikke gikk hennes vei og hun måtte betale dyrt for å stoppe på Rådhusgaten utbygget med annen spillers hotell.
Innledningsnevnte familiegjenforening var trolig litt annerledes. Den 16 år gamle gutten fra Syria må i sin tid her til lands ha utviklet et ikke ubetydelig hat rettet mot hvite mennesker som ikke tror noe særlig på Muhammed og Allah og sånn … eller kanskje han bare er nådeløs rasist av den klassiske sorten.
Han er varetektsfengslet og siktet for forberedelse av terrorhandling. Han skal ha blandet sammen noen giftige greier, med tanke på å kverke vantro, i følge Oslo tingrett.. og noen lurer nok på om han handlet på egen hånd, eller samarbeidet med noen. Kanskje er det tale om et familieforetagende?
Man kan jo ikke annet enn være litt nysgjerrig, hva slags giftblanding det er tale om, hvordan ville han tilføre vantro mennesker denne giften?
16 år gamle gutter er sjelden sprenglærde og kjemikunnskapene er trolig ikke mer enn middels, men det er rart med det; vil man virkelig noe, kan man tilegne seg viten om mye rart. Eksempelvis er opptil flere muslimer i tidens fylde blitt sabla flinke til å sy selvmordsvester hvori montering av sprengstoff med detonator.
Kan god tenkes at denne gutten har gitt seg hen til selvstudium på fjernutdannelsesinstitusjonen google og funnet at etylenglykol innvortes er no’ hærk og brytes ned til ekle metabolitter som forpurrer den naturlige ph-balansen i kroppen, fører til alvorlige symptomer og i verste fall død. Frostvæske er jo billig og lett å få tak i.
Men hvordan forgifte hvite, vantro med frostvæske? Søke jobb som bartender og tilsette en dæsj frostvæske til GTen… eller har han tenkt som så at mange nordmenn er gærne etter kebabkjøtt, eller mekanisk utbenet kjøtt, for å være mer nøyaktig … dernest pønsket ut en snedig plan og alliert seg med en likesinnet gatekjøkkeneier som tilvirker denne retten og selger den som hakka møkk til fulle, hvite mennesker før de tar drosje hjem sent en lørdag kveld…
Nei, det kan jeg ikke tro. Det er for banalt.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at jeg er helt sjokkert av stortingsrepresentant Jenny Klinge, på en måte. Hun mener at det bare finnes to kjønn…
– .. da tenker jeg at hun sikkert også er innvandringsfiendtlig og hater Black Lives Matter, Jo Biden og EU … og gjør du det, er du kjøttetende klimafornekter som kjører rundt i svær SUV som bruker masse bensin … og gjør du det, går du ikke med ansiktsmaske … og gjør du ikke det, hater du homofile og transpersoner… og gjør du det, har du traktor, skurtresker og hater ulv … og gjør du det, stemmer du Senterpartiet og da er du nasjonalist som er det samme som nazist på en måte.
– Fært at en nazist kan bli stortingsrepresentant, tenker jeg.
– Det tenker jeg også… Jenny Klinge kritiserer et utvalg som oppdaterer barneloven og gjør den kjønnsnøytral, bort med begrepene mor og far og kvinne og mann og sånn … som er på tide, tenker jeg. Veldig bra.
– Hva skal man erstatte mor og far med?
– Fødeforelder og fødeforelderpartner
– Gode forslag, og det finnes jo uendelig mange kjønnsidentiteter, på en måte … husker du hunden min, Fiat?
– Jaaaa … så søt atte.
– Jeg er sikker på at den er trans. Den oppfører seg underdanig i forhold til andre hunder og vil bare spise når jeg står og ser på, vil ikke gå på tur når det regner, er ikke interessert i tisper og vil bare kose og klemme og ligge i armkroken … og den tisser ikke på telefonstolper på en måte.
– Ååå..
– Når Fiat ser på meg, er det som han fra innerst i sjelen ber om å bli tispe. Jeg har bestilt time hos veterinæren.
– Skifte navn også, da?
– Ja. Fia…
… bæsjer og løser femtegradsligninger samtidig, men tidvis leser jeg nyheter mens jeg sitter på do. I går kveld gjorde jeg det. En ganske ekkel og trolig havanasigarformet brun tingest var på vei ut da jeg klikket meg inn på en sak i Nettavisen med tittelen: Iransk ayatollah: – Folk som er vaksinert for covid, har blitt homoseksuelle
Man er vant til litt av hvert fra den muslimske verden, sjelden blir man overrasket av nyheter fra landene omkring Israel, og ikke uofte må man le. Stundimellom bidrar islam til sinnets munterhet mer enn Freias melkesjokolade, eksemplifisert ved den iranske ayatollahen Abbas Tabrizian, som forestiller seg at en veeeldig heteroseksuell mann straks etter covidvaksinering blir homo så det suser og straks etter gir seg i kast med tøylesløs sex med en hel haug andre menn og deltar i heseblesende orgier fra morra til langt på natt, men det er best å passe seg litt; det er dødsstraff for homofili i Iran. Hertil må nevnes rettspraksis av den snedige sorten:
Den passive part blir henrettet. Den aktive slipper med 100 piskeslag – hvis han er muslim. Pinsevenn, baptist eller på annen måte vantro… da er det slutt. Jepp, intet mindre.
Noen mil vest for Sierra Blanca, Texas. Solen sved veistøvet til kullpartikler. Stille luft. Et beltedyr lå på ryggen i veikanten og beveget seg ikke.
Roadhouse… et slags. Umalte, horisontale planker nedslitt av vind, sol og likegyldighet. To anløpne bensinpumper fra Trumans tid. Jeg svingte over og bremset. Vred tenningsnøkkelen i retning Mexico.
Mannen bak bardisken så ut til å ha overlevd Vietnamkrigen med nød og neppe. Høyre kjeve var et annet sted. Munnen lignet et sår som ikke ville gro.
Jeg ba om en boks Lone Star og fikk en. Jeg tømte den i to slurker og ba om en til. Willie Nelson på svakt volum. Jeg var eneste gjest, ikke lenge.
En mann kom inn fra støvet. Han lignet avdøde president Lyndon B. Johnson. T-skjorte og shorts. Tannstikker i munnviken. Skakt smil.
Woody Harrelson.
Jeg vred hodet tilbake og fikk blikk på en flaske Jack Daniels ytterst til venstre på et glassgeledd bak bartenderen.
– Hey, Buddy.
– Woods… how a’ you … col’ one?
– Ai…
Harrelson satte seg på krakken ved siden av meg. Jeg tente en Lucky og forsøkte å fjerne Daniels-flasken fra tankene og tenkte at jeg bør fylle bensin snart og komme meg over grensen før solnedgang.
– Nice Falcon out there … sixtytwo, I guess … yours?
Jeg dreide hodet. Harrelson så nesten ut som i No country for old men.
– Uhhh…
Harrelson drakk og sveipet håndbaken over munnen. Buddy tørket glass. En flue surret i sirkel oppunder taket. En takvifte slingret på lavt turtall og vispet luftmolekyler.
– How much?
– Ehhh?
– I like it.
– So do I.
– You’re not much of a talker, are you?
Jeg svarte ikke.
– Don’t you recognize me?
– Should I?
– Listen, man… I like you car, how ’bout five grand?
– Eat your shorts.
– You heard me … sucker.
Jeg blåste tre røykringer formet som dødningehoder som løste seg opp et sted over hodet til Buddy. Harrelson løftet glasset…
Et mørkt felt. Et dunk.
Jeg hogg inn bremsene. Ut av bilen. Bakbeina pekte i rare retninger. Rådyret forsøkte å dra seg vekk fra asfalten. Blikket dens var et annet sted. Jeg åpnet bagasjerommet. En jekk. Jeg slo bare én gang. På Fylkesvei 310.
… registrere hvem som har reagert på radiomann Shaun Henrik Mathesons uttalelser om Israel og jøder, som mange mener er klassisk antisemittisme helt i tråd med det man må anta var et av de hyppigst forekommende samtaleemnene i Rikskanselliet i Berlin omtrent på den tiden Adolf Hitler regjerte.
Radiolyttere har reagert og sendt klager til NRK, radioprogramleder Suzanne Aabel var på Dagsnytt 18 og gjorde en strålende innsats med å drite ut Matheson. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har reagert, likeledes Ingjerd Schou (H) og noen få til … men alt i alt: Ikke så mange.
Hvem reagerte ikke? Muslimer, selvsagt … men det var som forventet; velkjent at muslimer hater jøder så inderlig at bare synet av dem utløser henimot uimotståelig lyst til å sprenge seg selv og alle omkring langt opp i vinterluften.
Jeg tenkte at Antirasistisk Senter (også benevnt Senteret) på sine hjemmesider helt sikkert har en skarp og irettesettende tekst om Mathesons uttalelser, kanskje signert nestsjefen der, Ervin Kohn – som selv er jøde.
Jeg bladde opp på Senterets side. Siste tekst handler om samehets og er titulert: RASISME MOT SAMER.
Ellers: Flere tekster om Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister for 20 år siden. Vel og bra, det … men ingenting om aktualiteten mange snakker om, Matheson og hans radiosnakk .. men så hadde jeg i forbifarten glemt at Antirasistisk Senter reellt sett er en organisasjon for vern av islam og ivaretagelse av muslimers sensitive følelsesliv, statsfinansiert ved 5,1 millioner kroner årlig.
Jeg ringte Kohn, tenkte at han helt sikkert var i ferd med å skrive en røff tekst om Matheson og antisemittisme, men han satt ikke ved tastaturet og hadde ingen planer om det.
Samtalen var ganske kort. Han gikk ikke veldig nøye inn på hvorfor Senteret ikke skriver om Matheson. Sant å si var han han ikke så gla’ for at jeg ringte og sa at han var “på vei ut av” Antirasistisk Senter.
Jaja, da så … og fra sjefen i Senteret, Rune Berglund Steen – som praktisk talt er konvertitt – kan man ikke vente annet enn flere tekster om hvor fæle hvite nordmenn er og at vi må slutte å plage muslimer.
Hva med Matheson selv? Han har det fint, tror jeg… skjermet som han er av sine sjefer. Han sitter kanskje på gjemmekontor. Der er han trygg, han vet at Mossad ikke sender en drapsskvadron nordover for å kverke ham, og Norges 1400 jøder er ikke kjent for voldsutøvelse.
Hadde han turt å kødde med muslimer? Ærru gæærn … det finnes rundelig regnet 250 000 muslimer i Norge, og ingen vet hvor mange av dem som er troende til hodeavskjæring i forsvar av en voldelig og pedofil profet hvis eksistens ingen hittil har kunnet dokumentere.
God helg, forresten..
… med stay ups på, er ganske sexy. For en tid tilbake vanket jeg leilighetsvis sammen med en dame, ettersom hun bodde i en leilighet. Vi gikk på ski og skøyter, spilte ludo, yatzy og scrabble. Vi syslet med andre ting, også. Senga hennes var 180 centimeter bred.
En kveld kledde hun av seg, hun hadde bare stays ups på og en liten blondetruse i samme farge. Vi skulle legge oss. Hun spradet omkring og pusset tennene.
Nå er det slik fatt at raffinert undertøy for de fleste menn ikke er særlig turn off, og da hun gikk på toalettet uten å lukke døren og satte seg ned for å tisse… ja, da var det gjort.
Da hun var ferdig, reiste hun seg og gikk mot soverommet uten å legge merke til mine omstendigheter. Etter et par minutter:
– Kommer du snart?
– Snart. Skal bare på do.
Alle menn vet at det ikke er enkelt å tisse med svamplegemer fulle av røde blodceller, og det som etterhvert kommer – hvis det kommer – beskriver ikke en pen bue som ender midt i dovannet.
– Hva er det, kommer du snart?
– Snart.
Et minutt senere kom hun tassende, bare iført stay ups. Hun pekte midt på meg, lo og sa:
– Skal du tisse med den der?
Jeg forklarte at jeg ved slike tilfeller pleide stå på hendene foran toalettskålen og styre så godt jeg kunne, men det var lenge siden og den gangen hadde jeg en vegg ved siden som jeg kunne støtte meg til.
– Jeg kan erstatte veggen, holde fast beina og styre strålen samtidig, sa hun.
– Ehhh…
– Kom igjen.. ikke vær så treig.
Vel, jeg gikk opp på hendene, slik faren min lærte meg for uendelig mange år siden. Jeg vrikket meg rundt, 180 grader … slappet av så godt jeg formådde, konsentrerte meg og presset det jeg orket og slapp en ikke så velluktende sky av tarmgass, som varmere enn luften omkring steg og entret neseborene til damen, som foretok seg tre ting samtidig:
Hun så fyy faaaen, vred seg litt bort og mistet høyre fotfeste på det glatte flisegulvet.
Akkurat i det øyeblikket begynte det å renne, jeg mistet balansen, forsøkte å rette meg opp, hun ville hjelpe meg, men skled på en hårbørste som ikke skulle ha ligget på gulvet… jeg landet på venstre skulder og merket at kragebeinet brast, høyre fot banket inn i veggen, hun prøvde å holde seg fast i en gardin som hun rev med seg da hun falt oppå ryggen min … gardinstanga i full fart etter og laget en kul i bakhodet hennes…
Vi ble liggende en liten stund, i taushet. Hun reiste seg opp, tok et overblikk:
– Nå tror jeg du kan tisse på vanlig måte.
Er Shaun Henrik Matheson jødehater av samme sort som Heinrich Himmler, Julius Streicher… og Martin Luther, som skrev: Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslanger som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.
Nei, jeg tror ikke Matheson er antisemitt, han er da også en utdannet mann (Jessheim videregående skole). Jeg hadde aldri hørt om denne karen før i går. Han hadde i sitt radioprogram på NRK et sted sagt noe om Israel. Det ble baluba og et innslag på Dagsnytt 18 – der Matheson ikke var tilstede. Men noen sa at han hadde bedt om unnskyldning.
Hva sa han i sitt program? Han snakket litt om Israel og landets koronavaksineprogram:
“Det er nesten så jeg skulle ønske at vaksinen ikke virka”, hvilket kan tolkes som om han ønsker alle israelere døde og begravet i grunne graver, slik at jorden blir gjødslet og klargjort for dyrking av khat og etablering av en palestinsk stat.
Videre ytret han:
“Vi må bare aldri glemme hvor rævva Israel er, det er sykt viktig at vi aldri glemmer det, jeg bare sier det, vi må aldri glemme hvor rævva Israel er.”
Dette er ikke så ille, det er lov å kalle et land “rævva” .. jeg synes eksempelvis at alle landene rundt Israel er helt rævva og vel så det … Israel er jo omringet at klin gærne arabere som allerede ved fødeselsøyeblikket ble pepret med en røff miks av antisemittisme og dødogpinesitater fra Koranen.
Jeg vil ikke pirke, men hvis jeg vil det, må jeg nesten påpeke Mathesons bruk av adjektivet sykt, som vanligvis bare brukes av realitydeltagere og skijenter som nettopp har brutt mållinja … sykt kult, sykt gøy, sykt sliten … og sjukt, for de som foretrekker norsk sidemål.
Bør Matheson tiltales etter straffelovens paragraf 185, som ofte benevnes Rasismeparagrafen? Nei, selvsagt ikke. Man bør ikke bry rettsvesenet med bagateller og smårusk. De som eventuelt er krenket og fornærmet, kan heller skrive en kronikk i avisen, eller på annen måte motytre seg.
Kanskje Matheson bare ville tøffe seg litt for venner og bekjente, han er jo i den alderen (49), og han vet jo at kritikk av Israel er veeeldig populært og så politisk normativt at det nesten ikke går an… hvilket får meg til å huske en setning jeg leste for ikke lenge siden. Ikke rart jeg husker den, jeg skrev den selv – for 57 sekunder siden:
Det virker som om de dagstadig – inkludert søndager og alle bevegelige helligdager – samler seg i svære flokker omkring ett tema og lovpriser et så innskrenket sett av synspunkter med et så begrenset ordforråd at man bare må gi seg ende over og tenke på noe helt annet … eller lage seg en kopp kaffe…
Jeg er ikke av den sorten som bæsjer og onanerer samtidig, men det hender jeg leser nyheter mens jeg sitter på do. I går kveld gjorde jeg det og kunne ikke unnlate å lese litt i Nettavisen, om en rettssak som startet i Oslo tingrett dagen før:
Seks gutter – alle 17 år – tiltalt for tre tilfeller av grov gjengvoldtekt av en mindreårig pike.
Splitte mine bramseil, tenkte jeg .. da jeg var 17 år turte jeg såvidt be ei jente på kino, og jeg var klam i hendene hele filmen og rulleteksten attpå. En klem var greit, et kyss var henimot utenkelig og noe jeg trodde kunne forstue hjertet mitt og stanse det helt, slik at jeg døde på flekken … eller pletten, som grandtante Tutta pleide si.
Jepp, jeg var nok en late bloomer … men det er greit, sånn var det og det var ikke så verst.
Voldta ei jente!
Da jeg vokste opp, var reglene klare blant gutta i gata: Ikke kødd med gutter yngre en deg og to mot én er alltid feigt – og plag aldri jenter. Noen milde fletterykk var greit, det gjorde vi jo når vi var forelsket og det skjønte nok jentene.
Men voldtekt, gjengvoldtekt!
Saksinnholdet er hemmelig; statsadvokat Aud Kinsarvik har nedlagt forbud mot gjengivelse av tiltalen. Lukkede dører. Alle involverte skal beskyttes, også gjerningspersonene.
Man er henvist til gjetninger.
Må innrømme at jeg allerede ved sakens tittel – Seks 17-åringer tiltalt for grov voldtekt av jente – ikke kunne hindre tankene i å løpe med lysets hastighet i retning melaninrike gutter med opprinnelse i land med kulturer ikke helt i tråd med den tradisjonelle, norske væremåten… videre i Nettavisens tekst fremgår at den første voldtekten gikk for seg i Groruddalen, som ikke svekket mine mistanker.
Jeg leste videre: 22. september samme år skal fem av guttene ha voldtatt samme jenta, denne gangen i et skogsområde. I tiltalen er det beskrevet hvordan en av dem skal ha tatt tak i halsen hennes bakfra og dratt henne inn i en bod. Deretter skal guttene ha voldtatt henne etter tur. Da hun forsøkte å nekte, skal de ha slått og drapstruet henne.
Ubegripelig? Ikke egentlig, når jeg tenker meg om. Det finnes folk blant oss som tenker og handler annerledes, eller ikke tenker så mye og handler i henhold til sine verdier, som noen vil si er verdiløse … og noen mennesker er jo – onde.
Noen mener at integrering av innvandrere går så det suser i Norge, andre mener det går sånn noenlunde, en og annen mener at det går jææævlig dårlig og at muslimer er bortimot uintegrerbare.
Jeg vet ikke, jeg … men jeg skjønner at noen trenger å få seg et nummer. Kan godt tenkes at innvandrergutter sliter med å få jenter med på frivillig sex; muslimske jenter er jo henimot uoppnåelige, har jeg inntrykk av (sint muslimpappa som vokter datters kjønnsåpning døgnet rundt). Hvite, norske jenter er kanskje ikke så enkle heller…
Så hva gjør man? Hva om byrådsleder Raymond Johansen tenker litt pragmatisk og ser litt praktisk på det – han er jo rørlegger av utdannelse. Hva med løsningsorientert realpolitikk … etablering av statlige, subsidierte bordeller i de av Oslos bydeler som har “utfordringer”, så kan disse gutta – i stedet for å voldta forsvarsløse småjenter – stikke innom og tømme seg i noen durkdrevne horer som tåler en støyt…
Noen mener at Donald Trump er tidenes verste amerikanske president. Vel, mange synes å ha glemt president Richard Milhous Nixon, som 9. august 1974 ble tvunget til å forlate Det hvite hus – ribbet for troverdighet og ære.
Ikke så underlig … ikke få av dagens politiske kommentatorer var minus mange år da Nixon var president, foreldrene deres hadde trolig ikke truffet hverandre og var neppe kjønnsmodne heller… i tillegg kommer det litt artige faktum at manns minne ikke er mye mer enn 14 dager.
Donald Trumps presidentskap var ingen lykke for det amerikanske folket, veldig mange mener han var en katastrofe og en trussel mot det amerikanske demokratiet. Andre mener at Richard Nixon var mye verre – jeg er blant dem.
Begge var løgnere, men på ulikt vis; Trump løy fra morra til kveld, han gjorde det på barns vis, serverte via twitter løgner av svært varierende kvalitet, som journalister og andre faktajegere ikke satte av mer enn en formiddagstime til å avsløre.
Nixon derimot, var ikke det spor barnlig … han var nifs og nedrig. Løgnene hans var farlige. Han var durkdreven, hvilket en yngre partikollega erfarte da Nixon sa til ham:
“You don’t know how to lie. If you can’t lie, you’ll never go anywhere.”
Var Nixon gladere i pressen enn Trump? Nix, han listeførte journalister han hatet. Man vet ikke nøyaktig når han erklærte krig mot pressen, men i 1972 sa han til sin utenriksminister Henry Kissinger:
“Never forget … the press is the enemy, the press is the enemy, the press is the enemy …write that on the blackboard hundred times.”
Nixon var skummel som bare faen. I mine helt unge år bodde en litt yngre gutt i nabohuset. Faren hans brukte presidenten i oppdragelsesøyemed:
“Nå tar du deg sammen, ellers kommer Nixon og tar deg!”
Skal hilse å si at den gutten skikket seg. Han er avholdsmann, mild som et nyfødt lam og lykkelig gift … fire barn, to barnebarn og plettfri vandel – ikke engang en parkeringsbot.
Takket være The Nixon Tapes – 3700 timers opptak av samtaler og telefonsamtaler i Det hvite hus – og mange kilder som sto Nixon nær, vet man en god del om mannen som aldri skulle vært president i USA, men som gjerne ville forenkle jobben sin:
“Politics would be a helluva of a good business if it weren’t for the goddamned people.”
Trump trussel mot demokratiet? Jeg må le, målt opp mot Nixon er Trump rene korgutten.
Ingen strakte ut hånden og snappet tilnavnet Tricky Dick fra løse luften. Nixon var skruppelløs og gikk ikke av veien for de mest infame knep på sin krokete vei til Det hvite hus. Kriminell var han også, vanekriminell. Gjengangertype. Varm tilhenger av den mest klassiske forbrytelsen – innbrudd.
Han var fly forbanna på forsvarsanalytikeren Daniel Ellsberg, som avslørte elendigheten i Vietnam via lekkasje av Pentagon-papirene til The Washington Post og The New York Times. Nixon ville ta ham, lage en drittpakke. Hvordan? Bryte seg inn i kontoret til Ellsbergs psykiater og avfotografere dokumenter egnet til å diskreditere Ellsberg. Innbruddet ble gjennomført, men tyvene fant ingenting.
Nixon ville også bryte seg inn i Brookings Institution, for å få tak i hemmelige dokumenter signert forgjenger Lyndon B. Johnson, vedrørende planlagte fredssamtaler med Nord-Vietnam.
Nixon selv som var på ferde, med brekkjern og sixpence på hodet? Nix, Nixon-administrasjonen hadde noen som “took care of business”, en gjeng kalt The White House Plumbers, eller bare The Plumbers, opprettet i 1971, etter initiativ fra – blant andre – Nixons rådgiver John Ehrlichman. “Rørleggerne” var ledet av en ganske aparte kar ved navn J. Gordon Liddy.
Watergate-skandalen er ikke benevnelsen på uhørt dårlig utført tunnelarbeid med sikte på utenomføring av vannmasser mens Hoover-demningen i Arizona/Nevada ble bygget på 30-tallet … nei, Watergate er et bygningskompleks i Washington D.C., hvori Det demokratiske parti i 6. etasje hadde sitt hovedkvarter.
En juninatt i 1972 brøt fem menn seg inn i disse kontorene. De var ikke erfarne, maskerte innbruddstyver på jakt etter sølvtøy og smykker … de var pent kledd i dress og hvit skjorte hvorpå slips og deres ærend var av den mørke sorten. Nixons “rørleggere”.
De fem ble tatt på fersken, anholdt og arrestert. Etterhvert ble det kjent at hensikten var montering av avlyttingsutstyr og derigjennom gi Nixon forsprang på demokratenes kandidat i tilstundende presidentvalg.
Imidlertid var ikke dette innbruddets implikasjoner kjent for folk flest, Nixon slo George McGovern så det suste og kunne fortsette sitt presidentskap, men året etter ble det klart at for alle at Nixon-regimet var i ferd med å kollapse.
Historien om Watergate er lang og dyster, med mange sidefortellinger og en uendelighet av fotnoter.
Når kriminelle forstår at det brenner på dass, reagerer mange av dem med å distansere seg fra medsammensvorne. 30. april 1973 sparket Nixon sin stabssjef Bob Haldeman og rådgiver John Ehrlichman – begge ble senere dømt og måtte sone.
Nixon gjorde alt for å unngå rettsforfølgelse, inkludert presse FBI – via CIA – til å legge vekk all etterforskning vedrørende Watergate, men det lyktes ikke og Kongressen arbeidet med tiltalebeslutning påtenkt riksrett. Nixon gikk av og unngikk det som ville blitt århundrets rettssak.
Richard Nixon hadde gjort Det hvite hus om til hovedkvarter for organisert kriminalitet og statsfiendtlig virksomhet. Han var verre enn John Dillinger, Lucky Luciano og Al “Scarface” Capone tilsammen. Uten selv å skjønne det, hadde han blitt Public Enemy no.1.
Han var paranoid, han så fiender overalt, var drevet av hat og drakk tett. Mot slutten ravet han omkring i Det hvite hus, han var helt ute av kurs og forsøkte å få igang kollegiale samtaler med forlengst avdøde presidenter malt i olje på lerret, hengende innrammet på veggen.
Nixon trakk presidentembedet så dypt ned i gjørma at noen foreslo å rive Det hvite hus og bygge nytt.
I 1977 lot Nixon seg TV-intervjue av den britiske journalisten David Frost, mot et lubbent vederlag. Seansen gikk over to dager og står som en påle i politisk journalistikk. Nixon var kjent for stundesvis uformell og litt guttaktig muntlighet. Rett før intervjuet startet, spurte han Frost:
– Nå, bedrev du no’ hor i helgen, da?
Intervjuet gikk over to dager og Frost ble ganske overrasket da Nixon svarte slik på røffe spørsmål og oppfølging om ulovligheter knyttet til Watergate, deriblant utbetaling av hysjpenger til “rørleggerne”:
“I’m saying when the President does it, that means it is not illegal.”
TV-seere trodde ikke egne ører, Frost fikk hakeslepp og forsto at han hadde sto i begrep med å gjøre tidenes scoop.
Nixon var mørkets fyrste, sammenlignet er Trump bare en rampegutt med sprettert i baklomma og hånda i mors kakeboks.
Imidlertid var Nixon – trass i sosial dysfunksjon og obskur psyke – på et vis morsommere og litt av en sitatmaskin.
Da FBI-sjef og kjøttfløytist J. Edgar Hoover døde i 1972, pustet mange lettet ut, trakk på smilebåndet og feiret med en dobbel whiskey uten is. Da Nixon fikk nyheten om Hoovers bortgang, utbrøt han:
