Som nokså totalitær leder av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, eller FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, som noen sier, blir jeg imponert og henimot rørt av den unge franske piken kalt Mila, som daglig mottar en hel haug hatmeldinger, hvorav trusler om hodeavkapping og voldtekt.
Det begynte i fjor, omtrent på denne tiden. Hun var 16 år og på Instagram, kommuniserte med venner og følgere. En muslimsk gutt blandet seg inn, trakasserte Mila og påpekte hennes seksuelle preferanse (hun er lesbisk).
Mila ble ganske forbanna, etterhånden publiserte hun en video der hun sa sin hjertens mening om islam. Hun avsluttet slik: Deres religion er no’ dritt, og jeg stikker fingeren opp i ræva på deres gud. Takk, farvel.
Hadde hun kritisert kristendommen og dyttet finger’n oppi rumpa til Gud, hadde kanskje noen katolske prester hist og her blitt lei seg og bedt for henne i all stillhet, ellers ingen reaksjoner, men når det dreier seg om islam, stiller saken seg annerledes; alle vet at mange muslimer er klin kokos og vil kverke alle som kødder med Muhammed og Allah.
Et år er passert siden Milas røffe islamkritikk. Men muslimer ligner elefanter, ikke fordi de har store og mektige kjønnsorganer, men fordi de aldri glemmer. Truslene hagler ennå og Mila kan ikke leve som et fritt menneske. Hun måtte slutte på skolen, som ikke kunne garantere hennes sikkerhet. Hun begynte på en militærskole, men heller ikke det franske forsvaret vil passe på henne.
Den franske stat greier altså ikke å beskytte en borger som bare har benyttet seg av lovfestet ytringsfrihet, heri inkludert blasfemi.
Mila har gitt ytringsfrihetsdebatten i Frankrike fetere drivstoff og økt dreiemoment. På fransk TV fremholdt hun sine meninger om islam og sa som Edith Piaf sang: Non, je ne regrette rien.
Hva hun tenker nå? Ikke godt å si, men ifølge avisen Le Figaro har hun mottatt omtrent 50 000 hatmeldinger.
Hva nå? Må hun legge seg under kniven og la en plastikkirurg redigere ansiktet hennes, eller flytte til et land uten muslimer, det virker sant å si forlokkende… uansett: Noe må skje, ellers kan det gå med henne som med ungdomsskolelærer Samuel Paty:
Det sies at Konstantin Tsjernenko (Sovjet-leder, feb.1984- mars -85 ) hadde full støtte i Politbyrået: Håndfaste karer – usynlig for fotografer – satt på huk og tviholdt på den gamle gubben da han fra Kreml-muren viste seg for folket 1. mai 1984. Det sies at han innenfor frakken var spjelket på begge sider med planker fra skosålene til armhulene, det ryktes også at Politbyrået hadde hyret landets beste illusjonist til å få det til å se ut som han selv løftet høyre hånd og vinket til folket. Et levende lik … ikke lenge etter kaldt. En overgangsfigur i sovjetisk politikk.
Jonas Gahr Støre lever og mange vil ikke helt uten videre sammenligne ham med Konstantin Tsjernenko. Hvorfor ikke? Støre trenger også hjelp. Han har sittet som leder av Arbeiderpartiet siden juni 2014 og har ikke fått det helt til, som man sier i fornemme salonger når saker og ting egentlig går rett til helvete.
Før kommunestyre- fylkestingsvalget i 2019 vurderte Arbeiderpartiet å hyre inn Gro Harlem Brundtland og la henne gå i bresjen for angrepet på Frp og statsminister Solberg, men noen i partiet må ha tenkt litt og advart mot å trekke inn i valgkampen en gammel og ikke valgbar skvaldrekjerring fra Bygdøy.
Valget 2019 gikk ikke så bra for Arbeiderpartiet. Mange frykter gjentagelse, at Støre skal gå på snørra og kræsje Arbeiderpartiet ved stortingsvalget til høsten.
Men troen på at AP-gamliser kan styrke Støres anseelse som leder er ikke borte. Noen har snakket sammen, deriblant Støres rådgivere, som slo av en prat med Jarle Roheim Håkonsen, kommunikasjonssjef i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, som videre snakket med noen andre, deriblant partisjefen selv og Jo Heinum, som er rådgiver i partiets stortingsgruppe. Det ble nok mye snakk både hist og her, mange overveielser og vurderinger til langt på natt, og Støre – som trolig ikke vet hverken ut eller inn – syntes ideen om lånte fjær var god:
Ta kontakt med den mest arbeiderpartiaktige mannen som ennå er i live og be ham skrive en kronikk til støtte for partileder Jonas Gahr Støre.
Håkonsen ringte Ynge Hågensen, som var positiv til ideen, men det var en hake ved planen: Hågensen skriver ikke noe særlig, han har ingen laptop, ikke skrivemaskin med rettetast, ei heller internett, men det va’kke no’ problem … i Arbeiderpartiet finnes folk med datamaskiner og internett og sånn, eksempelvis ovennevnte Jo Heinum, som faktisk skrev kronikken, sikkert ikke uten snakke litt med Håkonsen, som rett som det er snakker med Støre.
Kronikken ble trykket i VG, signert Ynge Hågensen. Ingressen: Kan Jonas Gahr Støre, med sin bakgrunn, være leder for arbeidsfolkets parti? Visst faen kan han det!
Brødteksten er røff og tøff og pyntet med a-endelser. Heinum (og Hågensen) opphøyer Støre til noe i nærheten av en landsfader og flesker til: Det har også vært perioder der jeg har vært urolig for partiets kurs. Jeg er ikke der nå. Tvert imot ser jeg at Jonas har leda Arbeiderpartiet i en retning som mer enn på svært lenge er i tråd med partiets sjel og røtter.
I kronikken står intet om da Støre som utenriksminister under karikaturstriden 2005-06 ga blanke faen i ytringsfrihet og for krenkede muslimer la seg på ryggen som en holdningsløs gatetøs, ei heller noe om hans legendariske løgn i 2011 om ingen kontakt med Hamas-leder Khaled Mashaal, ikke noe om “teppetyvsaken”, omhandlende fem persiske tepper i gave fra Afghanistans president Hamid Karzai, som Støre unndro og tok med seg hjem, til tross for at teppene tilhørte den norske stat.
Hågensen innrømmer at han ikke skrev noe som helst, men sier at han står inne for kronikken: “Jeg har vært med på å justere underveis og kommet med ideer. Vi holdt på over telefon 5–6 ganger.”
Men det var altså Heinum som skrev kronikken. Hvem leste korrektur? Trolig Jonas Gahr Støre.
For noen dager siden kom jeg hjem fra skitur. Ut av bilen. Låste opp, inn i gangen. Av med skistøvlene. Jeg stivnet. Noe var ikke som før. Kunne ikke erindre at jeg hadde satt på musikk før jeg dro på skauen; fra stuen hørtes en dame synge, som på en nattklubb i New York. Skramlete kjøkkenlyder.
Innbruddstyv som liker å lage mat, spise den og høre på musikk mens han leter etter penger i madrassen og sølvtøy jeg ikke har? Faens frekkhet.
Hjertet endret frekvens. Adrenalin rocket opp kranspulsårene. Akselerert, blodsukret stoffskifte. Stridsmodus. Jeg gikk opp trappen og regnet med kamp, fryktet hverken kjøttkniv eller ildrake. Jeg mintes forlengst henfarne grandonkel Alberts ord: En mann må være rede til å dø – for sine døtre, sitt land og ytringsfriheten (han nevnte ikke sin elskelige hustru Tutta).
Øverst i trappen tok jeg et overblikk. Noe skurret. Synd å si annet enn at det samlede sanseinntrykket fortonet seg som annet enn en derivert postekspresjonistisk collage med etterklang av fransk fauvisme – som forvirret min enkle hjerne.
Det duftet mat, spisebordet var ikke dekket til én, men to. En vase med ti rødmende roser, et stearinlys i full flamme og fra to høyttalere Lana del Reys nesten uanstendige stemme … it’s alarming, honestly how charming she can be, fooling everyone, telling them she’s having fun…
Et forelsket innbruddspar som kombinerer brekk og date? Gudbedre, tenkte jeg … verden er jaggu ikke som før … eller en gentlemanstyv, kanskje oppsatt med gener fra gammel russisk adel, som vil gjøre opp med duell, på parketten her. Rygg mot rygg. Ti skritt, eller så langt stuen rekker. Affaire d’honneur.
Vel, hvorfor ikke. En verdig død.
… she laughs like God, her mind is like a diamond, audio tune lies, she’s still shining… like lightning… ooohhh white lightning…
Jeg entret kjøkkenet:
… i går kveld. Kristoffer Egeberg, av noen kalt Stoffer’n, var gjest i Dagsnytt 18, ledet av Sigrid Sollund: Kunne det som har skjedd i USA den siste uka, skjedd i Norge?
Egeberg var invitert som redaktør i faktisk.no (heretter Faktisk) i anledning president Trump, pøblene i Kongressen, konspirasjoner herunder QAnon, falske nyheter, udemokrati og tilliggende faenskap.
I Faktisks vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Hertil anføres at 15 av de siste 20 av Faktisks saker handler om korona, jeg har ikke lest noen av dem … orker ikke, men faktasjekk av norsk samfunnsdebatt og ordskifte?
Vel, Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som tilsammen overfører seks millioner kroner i driftstøtte til Egeberg og hans faktasjekkere.
Egeberg liker kanskje å tro at han er litt av en tøffing som ikke går av veien for å filleriste faktafuskefanter, men han er lønnet av sine eiere, som regner med at bikkja ikke biter hånden som gir den mat. Etter mye å dømme, stemmer det regnestykket som bare faen med to streker under.
I stedet skriver Faktisk om mye annet rart, de har sjekket og avkreftet at Statsbygg tilbyr seksuelle tjenester (sugejobber) nedenfor Akershus festning, påstanden om at bilister har vikeplikt for syklende er tilbakevist, likeledes er det fastslått at japansk snø ikke er norsk og at været under Svenska Skidspelen i Falun 11. mars 1989 var grått og trist.
Poenget? At Dagsnytt 18 burde vurdert invitasjon av en annen til å snakke om det Kristoffer Egeberg snakket om.
Jeg bor i byen før i tiden titulert skjøgen blant byer og Norges svar på 30-årenes Chicago. Annerledes i dag, ingen skuddvekslinger mellom rivaliserende bander på hjørnet av St. Olavs gate og Øvre Strandgate, lenge siden siste nakkeskudd bak bronseryggen til Torgeir Vraa på Gamle kirkeplass og det er over drøyt 40 år siden Martin Pedersen ranet Norges Bank og stakk av med 10 millioner kroner … men alle vet at unntakstilstand og innskrenkninger av det frie borgerliv kan utløse ulike typer av frie initiativ, slik som i perioden 1920-1933, da det var forbudstid i USA – strengt forbudt å produsere, omsette og transportere alkoholholdige drikker.
Nå er det ikke forbudstid, men koronatid … og byen jeg bor i, er tørrlagt. Det skaper selvsagt frustrasjon blant de som er gla’ i en dram, eller en halvliter øl. Således ikke til å undres over at noen ser sitt snitt, akkurat som Al Capone, til å gi folk det folk vil ha. Hist og her i byen er etablert innpå et dusin speakeasies. La meg forklare: En speak-easy var betegnelsen på illegalt og bortgjemt skjenkested der man, under innledningsnevnte forbudstid, kunne drikke seg full uten å bli plaget av politiet.
Svært varierende på alle måter, disse speak-easiene. Noen var små, trange ad hoc-buler, andre var tilknyttet hoteller og andre etablerte forsamlingssteder, slik som Kongressen, der annethvert kontor var å anse som speak-easy. President Calvin Coolidge var kanskje den eneste i Det hvite hus som ikke drakk seg full nyttårsaften 1928.
Vel, jeg har gjort til vane å frekventere et av disse etablissementene. Det ligger bortgjemt mellom to bygårder ned mot elven, hvori motoriserte hurtigbåter motstrøms fra Hurumlandet legger seg diskré til bredden og returnerer en halvtime senere – med synlig vannlinje.
Man blir vant med hjemmebrent og upasteurisert øl fra Hurumlandet, men jeg var ikke fullere i går kveld enn at jeg overhørte to nokså unge menn samtale over et knøttlite bord innerst i lokalet.
– Faen, håper ikke det blir portforbud.
– Følger du ikke med, regjeringen driver med utredning av portforbud. Lovforslag er sendt. Jeg frykter hastevedtak i Stortinget.
– Slapp av … det er jo bare å snike seg ut verandadøren og gå avsted med oppslåtte frakkekraver i svakt opplyste gater, eller tenker du på den frøkna du er blitt kjent med, som bor i Oslo?
– Hun var hos meg i helgen. Hun glemte igjen en truse på nattbordet..
– Brukt?
– Jepp.
– Kinkig … og nå er du litt sånn … ehh?
– Du kan si det sånn…
Klingklang hyppig brukt og spredt vidt omkring den siste uken: Nytt år, nye muligheter.
Njææ, i min alder ligner hvert år det foregående og en kan ikke forvente så mye nytt, man må forsøke å ta til takke med det man har og ikke ligge andre til last.
I min alder er det meste fortidig og det er fristende å se tilbake, dvele ved forgangne tider, minnes de søte stundene, hengi seg til nostalgi og erindringer om lykke, som vanligvis opptrer sekundvis, resten er repetisjoner og langhalm … men det er fremtiden som teller, og hva gjør man med den?
Vel, man kan oppstille et mål for det nye året … bli snillere, ryddigere, drikke mindre øl, spise grønnsaker hver dag, kjøre saktere på motorsykkel, skaffe seg mer kunnskap, få en ny og bedre betalt jobb, eller lese Marcel Prousts På sporet av den tapte tid … eller man kan tenke proaktivt, som man sier i offentlig sektor når man vil gi inntrykk av initiativ og forutseenhet – og snekre seg en likkiste.
Jeg liker å snekre og har sett meg ut et furutru. Jeg har dessuten mitt eget snekkeri, med høvelbenk og masse verktøy fra morfars dager.
Jeg trenger ikke stresse, regner med å overleve 2021. Jeg kan sage og skjære til, tilpasse delene med millimeterpresisjon, høvle og pusse med fint sandpapir. Montere seks håndtak og kanskje påføre to strøk transparant lakk.
Min time kommer – en gang. Da er det godt å ha en finsnekret kiste stående klar. Må tenke på ens døtre, og man jo vil nødig belaste dem en unødvendig kostnad…
Mange har i 2020 ytret bekymring for ytringsfriheten og mener den er truet. Er den? Njææ … ække så sikker.
Mange forsøker selvsagt å begrense ytringsfriheten, gjøre den eksklusiv, et gode forbeholdt de som i skrift og tale holder seg godt innenfor akseptable meningsregimer, for derigjennom forhindre at altfor mye informasjon flyter fritt omkring i samfunnet vårt … slik Gro Harlem Brundtland – kanskje Norges mest overvurderte politiker – advarte mot for to år siden:
Det Brundtland mener, er at folk flest ikke er i stand til vurdere fri informasjon, at vi er for dumme til å danne egne meninger og alt var mye bedre i gamle dager – den gangen avisene forelå som foredlet tremasse og Arne Strand var politisk redaktør i Arbeiderbladet.
Mange pådro seg nok ufrivillig øyebrynsløft og øyeblikkelig hakeslepp av denne uttalelsen, men det er typisk Gro å være Gro, og hun er ikke lenger å regne med, en anakronisme med vissen frisyre og flere hundre rynker i trynet, en gammel dame fra Bygdøy som aldri vant et stortingsvalg, men likevel er benevnt med det ikke så treffende tilnavnet landsmoder.
Men faen, nå skriver jeg meg helt bort .. hva med ytringsfriheten, er den truet? Tru’kke det. Jeg tror den er større enn noen gang, antallet meningsbærende publikasjoner er høyere enn noensinne, og det er bare å velge å vrake i informasjonstilbudet, takket være det største av alle verdens nett – internett.
Men frykten derimot, den er kanskje større og mer omseggripende enn noensinne. Ikke mange vil innrømme det, men det handler om frykten for å bli latt alene. Man vil jo gjerne passe inn, sitte rundt bålet med de andre og varme seg. Man vil nødig si og skrive noe som vekker anstøt blant venner og kolleger. Endog i familieselskaper bør man beherske seg. Tryggest er det å legge seg tettest mulig til medianen av egen flokks meningsmasse. Oppsummert ved Jens Bjørneboes fjerde bud: Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.
Visst faen kan det koste å stå alene. Det fikk dr. Tomas Stockmann erfare. Han er hovedpersonen i Ibsens En folkefiende, og det ble ganske mye baluba etter at han dokumenterte høy konsentrasjon av ulekre flimmerdyr og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer i den populære og svært inntektsbringende badeanstalten i byen der han bodde.
Dr. Stockmann var nemlig tilsynsansvarlig for badeanlegget og tok sitt ansvar på største alvor. Han ville ikke utsette byens befolkning for farlige sykdommer og varslet i alle himmelretninger, men kom i bitter strid med byens etablerte småborgerskap og badets aksjonærer, som ikke ville påta seg kostnader ved utbedring av vannforurensningen.
Den lokale pressen, ved redaktør Hovstad, tør ikke trykke Stockmanns artikkel om det giftige badevannet – han er redd for byens politiske prominense … og kanskje frykter han fall i annonseinntektene.
Dr. Stockmann blir en folkefiende, men han er en vriompeis. Han er opptatt av sannheten og kampen mellom den og løgnen. Ibsen ville det slik at dr. Stockmann hadde en storebror, Peter Stockmann – byfogd, politimester og dessuten formann i “badebestyrelsen”.
Peter Stockmann vil legge lokk på vannforurensningssaken, hvortil lillebror sier:
«Ja, men er det da ikke en statsborgers plikt å meddele seg til almenheten, når han har fanget en ny tanke?”
Storebror Peter svarer, i Gro Harlem Brundtland-stil:
«Å, almenheten behøver slett ingen nye tanker. Almenheten er best tjent med de gamle, gode, anerkjente tanker den allerede har.»
Vel vel, vi får trøste oss med at noen av oss er barn. Det er jo av dem man hører sannheten, og fru Hoff … nå er det straks nyttårsaften og fulle folk gjør omtrent samme nytten.
Bånn i været og godt nyttår.
Min venn Ralf ringte nettopp. Jeg rakk å helle i meg de siste restene av juleølet før jeg løftet telefonen.
– Hyggelig, Ralf … bra med deg, fornøyd med gavene? Slips i år også?
– Ja, men jeg må si Øydis strakk seg langt i år.
– Ååå … ny putter i bagen?
– Jeg sluttet med golf i 2017.
– Ny spinnaker til seiler’n?
– Jeg solgte båten i fjor, har du glemt det?
– Gavekort på Polet?
– Nix.
– Jeg gir opp.
– Bollemus.
– Du hørte riktig.
– Ehhh…
– Øydis har jo alltid hatt bollemus, vet du.
– Ehh…
– Hun ble født med det, men…
– … ja?
– Det var derfor jeg fridde, men sant å si har hun vært litt sjuskete nedentil de siste tjue årene. Bolleformen har ikke kommet til sin rett, om du skjønner. Men julaften grep hun høvel’n.
– Jøye meg..
– Det var som om den hevet seg, til forgangne tiders høyder … uten bakepulver.
– Du og du…
Engler og stjerner hektet på tynne stålvaiere festet til dystermørke husfasader. Juleopplyste butikkvinduer. Våte gater. Det var alt, bortsett fra meg.
En fremmed by et sted i Vest-Tyskland. Julaften. Jeg er usikker på hvordan jeg havnet der, men dette var på 80-tallet, og hvem husker noe fra det tiåret – bortsett fra de født på 70-tallet.
Julaften alene i en liten, tysk by er et ensomt anliggende. En katt smøg seg ikke langs en husvegg og smatt inn i et mørkt portrom. Ingenting. Bare lyden av lærstøvlene mine mot våt brostein og himmelen over.
Gatene var kulisser, skyggene dype, som i en film noir med Marlene Dietrich i markant birolle og røde stilettsko. Jeg romantiserte min forhutlede eksistens inn i Hermann Hesses “Der Steppenwolf”, men Harry Haller var drøyt dobbelt så gammel som jeg og heldigere stilt … et leid, oppvarmet værelse i et rent og pent hjem i et borgerlige omgivelser med hager hvori epletrær og ingen støyende, små barn.
Det begynte å regne og jeg trakk frakken tettere omkring meg og trøstet meg med å synge litt…. für mich soll’s rote Rosen regnen, mir sollten sämtliche Wunder begegnen…. das Glück sollte sich sanft verhalten, es soll mein Schicksal mit Liebe verwalten…. og sendte en varm tanke nordover, til min gamle, sangglade tysklærerinne, som kanskje i dette øyeblikket åpnet en julegave fra ektemannen sin, i skinnet fra juletre og stearinlys.
Jeg tenkte at jeg burde utrede grundig hvorledes det var gått til at jeg var i denne byen et sted på tysk jord – ganz allein – men det er ikke alt man vil tenke på, så jeg tenkte ikke mer på det… jeg nøyde meg med å fastslå at jeg i frakkens innerlomme ennå hadde lommeboken, inneholdende drøyt 100 D-mark og en neve norske sedler. I venstre sidelomme en halvfull pakke sigaretter. Jeg tente en av dem og avga et par lubne røykringer som løste seg opp og ble borte i natten.
nsion zimmer i røde neonbokstaver på en mørk murvegg. Jeg kom nærmere og så at p og e ikke hadde ramlet ned i rennesteinen: Pension zimmer.
Døren gikk innover. En mann i helsetrøye og ukneppet skjorte satt tilbakelent på en pinnestol bak en disk. Han bladde i et fillete eksemplar av Der Spiegel. Han virket overrasket:
– Abend…
– Gleichfalls, sa jeg og spurte om et rom.
– Natürlich, mein Herrn.
Mannen hadde strammet seg opp, det var jo tross alt Weihnachten og jeg var kanskje etablissementets eneste gjest.
– Sechsundzwansig .. bitte, sa han og ville vise meg vei.
Jeg lette i hukommelsen etter noen gloser og fant selbst og verwalten og noen ord til. Han skjønte at jeg var selvhjulpen.
Rom 26 var noenogtredve kubikkmeter luft holdt på plass av fire vegger, et tregulv og falmet platehimling. Nattbordslampe uten pære. Den korte viseren på armbåndsuret mitt pekte 45 grader i andre kvadrant.
Jeg satte meg ned på senga og tenkte at ensomheten finnes i flere varianter. Jeg slukket taklampa og la meg under dyna, med klærne på. Strølys inn vinduet. Jeg lukket øynene, det ble mørkt.
Det banket på døren. Resepsjonisten som har glemt å opplyse om husregler, profylaktiske tiltak i tilfelle brann?
Jeg satte meg opp og sa komm herrein.
Ingen adlød. Jeg åpnet døren og der sto en ung dame, som så ut til å ha levet mer enn jeg, men ikke lenger. Jødinne, tenkte jeg og var glad krigen tok slutt nesten 40 år tidligere.
Hun lagde finger- og armbevegelser, og det tok innpå 30 sekunder før jeg forsto at hun talte fremmedspråk. Jeg fulgte alle hennes bevegelser og oppfattet absolut nichts. Hun tok tak i meg og trakk meg med, over gangen. Rom 29.
To pappbegere og en flaske rødvin på nattbordet. Hun smilte og lagde munnbevegelser som jeg tolket som Stollen. Den lå i papir, som spraket som peisild da hun brettet ut og anrettet kaken på enkeltsengen.
Nattbordslampen hennes virket. Hun smilte, lagde tegn i luften og jeg slo ut med armene og stilte hodet på skrå.
Hun erkjente språkbarrieren, skjenket i vin og hevet glasset. Vi klinket. Hun brøt to stykker av julekaka. Den var god, bedre en den norske … masse frukt og rosiner og påstrødd en knivsodd melis.
Hun reiste seg fra senga og hentet fra en veske penn og en liten skriveblokk. Hun ga meg den. Uten å tenke no’ særlig tegnet jeg et lite Europa-kart og satte et kryss over sør-Norge og skrev Norwegen.
Hun lyste opp og tegnet noe i luften som lignet snøkrystaller. Hun lagde en skiløpers armbevegelser ved diagonalgang. Jeg nikket og følte meg ikke lenger så langt hjemmefra.
Jeg var en ganske høflig ung mann – sjenert også – og sa ikke det jeg så … at hun var pen, på en måte jeg ikke var vant med. Hun tilvirket flere tegn i luften omkring seg. Vi spiste julekake og drakk rødvin – til flaska var tom.
Hun rettet ryggen og la begge hånds fingre mot brystet, håndflate mot håndbak. Jeg trodde hun ville meddele smerter i brystet. Hun lo da hun forsto at jeg ikke forsto. Hun brettet dynen til side og la seg i bue med ryggen til. Hun slo av nattbordslampen og hentet høyrearmen min. Hun dro håret sitt opp på puta og blottla nakken. Den luktet godt. Vi sovnet.
Jeg våknet morgenen etter, mellom åtte og ni et sted. Hun var ikke der. På nattbordet:
Ettersom jeg nesten ikke har en eneste venn, må jeg nøye meg med facebook-venner. Jeg blir helt i fyr og flamme når noen sender venneforespørsel.
Her en dag fikk jeg en fra Zuan Syah. Aldri hørt om henne, men jeg ble gla’ og svært rørt.
Zuan er sikkert svært ensom og denne fæle koronakrisen gjør ikke situasjonen lettere for de som er ensomme – det vet jeg.
Hun er nok meget kontaktsøkende, Zuan .. og det er noe rørende og ubehjelpelig ved måten hun fremstår, men jeg ser jo at hun egentlig ikke trives med å vise seg frem i klær så slitte at de nesten er transparente. Det ser også ut til at hun er koronasyk, har feber og ikke orker å ha pyjamas på seg i sengen.
Trolig vil hun bare ha en god venn hun kan samtale med. Kanskje hun vil spille Kinasjakk, eller Yatzy … kanskje gå en tur i teatret, det vil jo jeg også.
Jeg skulle til å trykke bekreft da … ja, la meg forklare litt: Jeg er glad i katter og ettersom min egen katt døde for fire år siden, låner jeg tidvis katten til naboen, en søt og kjælen hunnkatt. Hun heter Charlotte, jeg kaller henne Charlie.
Vel, akkurat da jeg skulle til å trykke bekreft, gjorde Charlie som mange katter gjør, hun smøg seg inntil, hoppet opp på pulten min og ville ta rotta på musa … hun gjorde et bykst, musa kom helt ut av kurs, Charlies høyre pote dyttet på venstre museknapp og slettet forespørselen. Fortærende ergerlig. Dumme Charlie. Hun fikk ikke mer fløte den kvelden…
