Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et kjøkkenglass pastis, var jeg i muntert lune og løftet telefonen på første klemt:
– Hei, Ralf!
Han mumlet noe jeg ikke oppfattet.
– Vaksine nummer to. Fikk den i går.
– Bra for deg, Pfizer igjen?
– Moderna..
– Sikkert like bra, men ringer du bare for å fortelle at du er ferdig vaksinert?
– Det er litt mer…
– Jeg lytter.
– Jeg fikk en blåveis på kjøpet…
– Jeg lytter intenst.
Ralf fortalte: Han ble øyeblikkelig betatt av damen som skulle vaksinere ham. Absolutt betatt, sa han. Søt som bare det, sa han. Han satte seg på stolen i avlukket, den vakre damen småpludret hyggelig og grep tak i overarmen hans, brettet opp skjorteermet .. hun duftet godt og selv om hun var godt kledd i en slags overall, kunne han ikke la være å legge merke til brystene hennes, som sprengte på og ville ut .. i friluft, så å si. Ralf merket at han hardnet til nedentil og før han visste ordet av det, sa han: “Du er deilig, jeg har lyst på deg.”
– Ehhh… Ralf, det var kanskje ikke så bærekraftig…
– Nei, jeg vet ikke hva som gikk av meg, og jeg sa det akkurat da hun skulle stikke. Hun stivnet. Alt forløp liksom i sakte film. Jeg så sprøyta endre vinkel og tommelfingeren hennes mistet piffen. Kanylen kom så vidt under huden, og bare halvparten av vaksinedose ble presset inn. Hun dro ut sprøyten og reiste seg samtidig som hun fiket til meg. Hun traff godt.
– Uffda..
– Det ble baluba. Vaksinedamen skrek og anklaget meg for seksuell trakassering… hun brukte mange ord avledet av substantivet gris. Tror ikke hun har gått på sinnemestringskurs.
– Greit at jeg ler?
– Hvis du må … vel, stemningen var litt uggen, mange stimlet seg opp og noen ringte en vekter, som aldri kom, men jeg ble eskortert ut ganske fort.
– Jaja, gjort er gjort og spist er spist … du er i hvertfall vaksinert.
– Trekvart vaksinert.
– Ja, men det holder sikkert .. men hvordan forklarer du blåveisen hjemme?
– Jeg finner på noe, men husk .. dette er mellom deg og meg.
– Selvsagt, Ralf. Stol på meg.
HIJAB REPETERT
En 15 år gammel muslimsk pike besøkte FrPs valgbod i Oslo. Der sto Christian Tybring-Gjedde. Han tilbød jenta 1000 spenn – hvis hun ville ta av seg hijaben og vise frem håret sitt. Piken avslo. Hun ble meget opprørt og orienterte om hendelsen til rektor ved skolen der hun er elev. Rektoren sendte et brev til FrP og klaget på Gjedda, som mener at hijab er no’ hersens dritt.
Nåvel, hijabdebatt er artig … og ettersom det er så fint vær og praktisk talt ennå sommer og reprisetid, republiserer jeg en tekst fra august 2019:
EREKSJON I GRISSGRENDT STRØK
I Iran risikerer kvinner ti års fengsel hvis de viser seg offentlig uten hijab. Muslimer – hovedsakelig menn – frykter at kvinnehår skal påkalle menns oppmerksomhet, og at det utarter til tøylesløs skjørlevnet som raskere enn Flytoget kan utvikle seg til mangekant der kvinnen knallhardt blir penetrert i absolutt alle kroppsåpninger mens hun i hemningsløs, horete vellyst skriker at profeten er dum og at orgasme er like deilig som svineribbe og syltelabber og vel så det.
Jeg har ledd hyppig og svært høyt av muslimske menns overhåndtagende besettelse av sex og deres tro på at hijab hindrer alle tilløp til uønsket seksuel oppmerksomhet. Muslimer er jaggu tette i pappen, har jeg resonnert. Vel, jeg er ikke så sikker lenger. Jeg har sluttet å le av muslimske menn. La meg forklare:
I går var jeg på vei til et sted cirka 20 mil fra der jeg bor. Omlag halvveis stoppet jeg ved en bensinstasjon. Jeg satte meg på en benk, tente en sigarett, glante ut i den landlige luften og tenkte mindre enn lite på ikke så mye.
En bil kjørte inn og parkerte ikke langt fra meg. Ut av kjøretøyet steg to kvinner med hijab. Jeg la knapt merke til dem, kvinner med hijab er jo vanlig skue her til lands. Jeg la ikke merke til at de kom ut av stasjonen heller, registrerte såvidt i sidesynet at de gikk mot bilen sin.
Men så: Tre meter fra bilen stoppet de og tok av seg hijabene. De ristet ut håret sitt, svart og langt og bølgete… og skulle du sett… jeg fikk øyeblikkelig ereksjon så svær og kraftig at jeg ble helt svimmel; trolig hadde det meste av blodet presset seg inn der nede. Jeg har ikke vært så yr siden ungdomsskolen.
Min nedrige tilstand var så alvorlig at jeg nesten ikke registrerte at damene satte seg i bilen og kjørte østover.
Buksa mi var blitt altfor trang, jeg greide såvidt å kreke meg bort til bilen. Jeg kjørte avsted og prøvde å tenke på noe annet. Det der nede sprengte seg vei gjennom glidelåsen, bykset ut og viklet seg inn i rattet slik at jeg mistet styringen og nesten kjørte i grøfta.
Nei, faen.. dette går ikke, tenkte jeg. Hva skal jeg gjøre… noen sauer beitet på et jorde ved veien, jeg gjorde meg noen tanker, bonden var ikke å se noe sted.
Vel, etterhånden rant blodet tilbake, noe av det nådde hjernen… jeg greide å tenke klart. Jeg tenkte at muslimske menn vet faen meg hva de snakker om – respekt!
DANMARKSBESØK
NRK har intervjuet 24 år unge Sanna Kristine Laksholm. Hun vil sterilisere seg, hun vil ikke ha no’ av positiv celledeling i underlivet, som utvikler seg helt normalt, blir født og straks etter vil ha pupp, senere hen fast føde og som i tidens fylde utvikler seg til en staut gutt, eller ei flott jente.
Laksholm mener at klimaprognosene er så hårreisende drøye at hun ikke har samvittighet til å sette barn til verden, som hun mener blir skumlere og skumlere .. hun forestiller seg kanskje sivilisasjonskollaps og dystre, uopplyste bygater der fillekledde, utsultede mennesker raver apatisk omkring, sikksakk mellom ukegamle lik som råtner under en nådeløs sol .. på jakt etter noe å spise, kanskje selvdøde kråker og katter, eller barn nylig avgått ved pinefull sult- og infeksjonsdød under en bro…
Meningsdannelse er interessant. Hva ligger til grunn for våre meninger og synspunkter? Avleder de nye?
Vel, Sanna besøkte en venninne i Danmark. Der ble hun veganer, gitt .. som betyr at hun nesten ikke tar til seg næring… og så ble hun klimaaktivist og deltar sikkert i klimabrølkampanjer både hist her og her, og hun har sikkert forhåndsstemt MDG … og nå vil hun altså ikke føde barn.
Som vi ser, det utartet. Sånn kan det gå om man vil besøke en venninne i Danmark…
FAKTISK BARE VISVAS
Jeg kan ikke la være å entre Faktisk.no (heretter Faktisk) tid om annen .. ja, oftere enn det. Faktisk er litt som narkotika. Har man først fått smaken på det, er det vanskelig å slutte.
På menyen har Faktisk Faktasjekk, Kommentarer og Artikkel. Brøken faktasjekker per uke er ganske snau, det har kanhende sammenheng med at man kvier seg for å faktasjekke eierne sine: VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia – som tilsammen yter seks millioner kroner til årlig drift.
Kommentarbolken er heller ikke så fet, jeg finner bare én, som handler om de som begynte på ungdomsskolen i år og ikke husker 22. juli 2011.
Men Artikkel, da .. som inntil nylig het Innsikt? Vel, tynt der, også .. men Silje Sjursen Skiphamn har signert en innsiktsartikkel med tittelen: Nei, halvparten får ikke placebovaksine
Det har seg nemlig slik at en skjermdump av Legemiddelverkets kommunikasjon med en privatperson har fått noen til å tro at halvparten av alle koronavaksinene er tøyse- og tullevaksiner.
Noen har forvekslet pågående vaksineprogram med generell vaksineutprøving. Skiphamn skriver at dette “har fått flere til å tro at bare halvparten av dem som nå vaksineres mot koronaviruset i Norge, får ekte vaksine. Legemiddelverket har fått en rekke henvendelser om dette den siste uken.”
Hvor mange flere er og hvor mange en rekke henvendelser er, fremgår ikke av Skiphamns tekst, men det kan tenkes at en og annen beboer på demensavdelinger hist og her i grissgrendt strøk av landet har trodd at de bare har fått lettsaltet vann i overarmen.
Skiphamn er ikke ordknipsk, hennes innsikt måler 60 centimeter på min laptop. Ble jeg klokere? Nix, men jeg ble i veldig godt humør..
JØDEHAT REPETERT
Imam Noor Ahmad Noor er oppsagt. Styret i Minhaj ul-Quran Norge har sparket ham. Bakgrunnen er antisemittiske innlegg på facebook hvori:
“Hiltlar forlot noen jeush slik at folk vet hvor ond denne nasjonen er! Hvorfor drepte han dem? Hitler hadde forlatt noen jøder slik at verden kunne se hvilken grusom nasjon dette er. Og hvorfor det er nødvendig å drepe dem.”
Minhaj ul-Qurans begrunnelse:
“Imam Noor A. Noor er etter dette avskjediget, og arbeidsforholdet med ham er avsluttet med umiddelbar virkning. Styret viser til at Minhaj-ul-Quran har nulltoleranse for antisemittisme og vil slå hardt ned på alle former for hets, rasisme og diskriminering.”
Nulltoleranse for antisemittisme blant muslimer – artig … alle vet jo at jødehat blant muslimer er like vanlig som epler på epletrær, hvilket minner meg om min venn Ramzi .. eller rettere: Han tror vi er venner.
Nåvel, ettersom det bare er et døgn siden sommeren, tillater jeg meg en liten reprise. Teksten er fra oktober 2019 og handler for det meste om min nominelle venn Ramzi:
ARABER SNIKKSNAKK
I går ettermiddag jobbet jeg med å skifte bakre bremseskiver på bilen min. De var slitt og svært medtatte av rust. Mens jeg holdt på med demontering av de gamle skivene, dukket en kjenning opp. Han kom inn på gårdsplassen.
La meg presentere Ramzi: Palestiner og hardkokt muslim, far til mange barn og ganske røff på mot kona si. Han er min venn, det vil si… Ramzi tror det, og jeg gidder ikke rydde opp i misforståelsen.
– Hva driver du med?
Jeg prøvde å forklare i korte trekk, men ble avbrutt:
– Hæææ??
– Jøder driver med sånt. De gjør alt de kan for å stikke kjepper i hulene til folk.
– Vel, jeg ser ingen kjepper her.
Det skal ikke mye til for å hisse opp Ramzi. Som mange rettroende muslimer er han ikke så veldig innstilt på latter og løyer.
– Du skjønner ingenting!
– Neeei?
– Det er ikke salt på veiene ennå. Hvorfor tror du de bremseskivene ruster?
– Vel, de er like gamle som bilen.
– Du er så naiv. Du vet vel at jøder bruker hele livet på å plage ikkejøder, spesielt muslimer.
– Jødene har fått disse skivene til å ruste… hvordan?
– Om natta. De lusker omkring i mørket og ser etter biler, tisser inn mellom åpningene i felgene. Da ruster det som bare det.
– Hæææ??
– Jødene spiser mye saltholdig mat, slik at urinen blir salt og bremseskivene ruster.
– Nå må du holde opp, Ramzi.
– Det er på den måten de tjener penger. Jødene bryr seg bare om én ting, tjene penger. De har svære eierinteresser i alle slags selskaper, også sånne som lager sånne skiver og selger dem.
– Hæææ ??
Telefonen hans ringte. Han tok den, lyttet i to sekunder før han avga en laaang og svært støyende ordbyge spekket med knallharde arabiske konsonanter. Så la han på.
– Hvem var det?
– Kona.
– Har hun ikke lært seg norsk ennå?
– Selvsagt ikke.
– Vel, jeg får nesten jobbe litt her.
– Noen småbarn som er blitt borte her i området?
– Ehh.. det har jeg ikke hørt noe om.
– Bra, må passe på ungene. Jødene fanger jo små barn, dreper dem, tapper blodet og og bruker det i brødbaking. Det er noe alle vet.
– Ramzi! Nå må du skjerpe deg. Du tror vel ikke på sånt??
– Du er så naiv, sååå naiv, sa Ramzi og avleverte en hakkete og svært konsonantholdig ordmølje som varte en stund.
– Hva sa du?
– Det var arabisk.
– Men hva sa du?
– Det var en bønn
– Hva ba du om?
– Om at alle jødene i hele verden blir fanget og sendt til torget i Mekka og halshugget av en massehalshuggingsmaskin som kan drepe 20 000 jøder på én gang… insha allah..
FAKTISK BARE LIRUMLARUM
Lenge siden jeg har vært inne på faktisk.no (heretter Faktisk), men det er alltid gøy å se hva redaktør Kristoffer Egeberg og fakatasjekkegjengen hans sysler med. Undres på om de har begynt å jobbe i overensstemmelse med samfunnsansvaret formulert av dem selv:
Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Seff ikke. Faktisk er omtrent like uavhengig som Pravda var på Bresjnevs tid; alle vet at Faktisk er eiet av VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia, som tilsammen dytter seks millioner kroner inn på Faktisks driftskonto hvert år.
Disse eierne anser nok disse millionene som en grei assuranse, mot frekke og nesehøye snushaner som endevender og demonterer journalistikken deres i jakten på faktafeil og uetterretteligheter.
Så da blir det til at man orienterer seg annetstedshen, eksempelvis et sted i Tyskland, der det var flom i sommer og noen hadde knipset et bilde av en BMW flytende medstrøms, med et ganske røft imperativ påført klistremerke i bakruten: FUCK YOU GRETA!
Noen publiserte dette bildet i sosiale medier, deriblant facebook … og er det noen som virkelig følger med på facebook her til lands, er det redaktør Kristoffer Egeberg. Man kan tenke seg denne dialogen i Faktisks redaksjonslokale:
Red. Egeberg: – Geir, kom hit!
Faktasjekker Geir Molnes: – Ja, sjef!
Red. Egeberg: – Sjekk denna BMWen i Tyskland ‘a. Serru hva som står i bakruta?
Faktasjekker Molnes: – Eehh.. nei..
Red. Egeberg: – Jamen faen, se ordentlig ‘a!
Faktasjekker Molnes: – Eehhh …fiskeriruta.. ehh, nei det…
Red. Egeberg: – ..fyfaenskjerp deg… det står FUCK YOU GRETA!
Faktasjekker Molnes: – Ååå.. jaaa, nå ser jeg det. Det er vel Greta Thunberg det er snakk om…
Red. Egeberg: – Nettopp, sjekk om det er sant.
Faktasjekker Molnes: – Om hva er sant?
Red. Egeberg: – Om den påskriften er ekte.
Faktasjekker Molnes: – Ja, men nå skal du høre, VG har en rar sak om…
Slik gikk det til at Geir Molnes ilte til sin pult og skriveinnretning. Han gikk grundig til verks og bragte på det rene at bildet opprinnelig var trykket i avisen Bild – uten påført FUCK YOU GRETA!
Molnes er hardkokt faktasjekker og avslørte videre – helt i tråd med redaktør Egebergs antagelse – at påskriften av noen sjofle juksemakere var manipulert inn i bildet, og at dette ble spredt vidt omkring på det største av alle nett, nemlig internettet, i alle slags sosiale medier, slik at flere hundre millioner mennesker over hele verden ble utsatt for en svært ondartet variant av fake news.
Molnes tastet en tekst henimot 85 centimeter lang, målt på min laptop, illustrert med fire avslørende bilder av BMWen. Tittel: Nei, det står ikke “Fuck you Greta!” bakpå denne bilen
Neivel, men come on … who the fuck cares!
NAIV MAGNIFIKK
I 20 år har vestlige politikere og hjelpeorganisasjoner trodd at de kunne gjøre Afghanistan til et noenlunde sivilisert land. De har nok tenkt at de gærne og til tanngarden bevæpnede fillefransene i Taliban skulle skikke seg litt, slutte å tro på dumme Muhammed, omfavne menneskerettighetene, slutte å plage og pine kvinner, brenne burkaer og hijaber, kutte ut skikken med å kutte av hender og føtter, gi faen i å skjære hodet av døtre som før tvangsekteskap antyder minste lille interesse for gutter … de har trodd på eksempelets makt; når afghanere skjønner hvor fint vi i Vesten har stelt oss, vil de erkjenne at liberalt demokrati er målet, med skolesystem etter norsk mønster, SFO og frie undervisnings- og forskningsanstalter, grunnlov etter vestlige verdier og full ytringsfrihet inkludert grove karikaturer av Muhammed, som de ikke lenger har minste tro på, brutale stammebosser vil pælme kalasjnikovene sine fjellimelllom og starte steinforedlingsbedrifter, raffe ingeniørforetak og fredsforskningsinstitutter .. jada, mange har hatt ambisjoner på vegne av steinrøysa benevnt Afghanistan, der flesteparten av de 38 millioner innbyggerne helst vil ha det som det var i gamle da’r – for 1400 år siden…
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, er en av disse naivistene. I VG i dag tøffer han seg litt og sier at han vil presse Taliban til fortsatt undervisning av afghanske jenter. Han uttaler til avisen:
“De fleste av vår ledelse i Afghanistan er kvinner. Dersom det kommer krav om at de alltid må ledsages av mannlige slektninger, blir dette svært vanskelig for oss. Det samme gjelder undervisningen av jenter: Vår holdning er at om vi ikke kan fortsette å undervise jenter, så kan vi ikke undervise noen. Da blir det ingen undervisning.
Du slette tid, litt av en trussel. Dette er deilige og smektende toner i alle talibaneres ører. Gutta i Taliban ler trolig så de rister og mister Koranen i bakken og lager vitser om Egeland; de er jo ikke akkurat kunnskapstørstens yppersteprester, de vil nok holde alle jenter milevis fra et klasserom og skjærer ikke ugjerne hodet av de som prøver å nærme seg et.
TO SOM TENKER MASSE OM MUSLIMER, JØDER OG UTDANNELSE OG SÅNN
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at han som er leder av Muslimsk Dialognettverk er så klok på en måte, jeg.
– Husker ikke navnet hans, men han vil etterutdanne muslimske ledere, på en måte … slik at de slutter å hate jøder, sånn som han imamen her byen, som skrev på facebooksiden sin at han vil drepe jøder.
– Ja, etterutdannelse er viktig, hva slags utdanning har de fra før?
– Eehh.. vet ikke, men de skal lære litt om europeisk historie og at Hitler drepte mange jøder og sånn og at det ikke var så bra … da tror jeg nok alle disse imamene slutter å hate jøder. Det er jo kunnskap som er nøkkelen her, tenker jeg .. når disse imamene forstår hvor fælt jødene hadde det under krigen, vil de nok endre oppfatninger om jøder og bli snille mot dem. Alle de andre muslimene har jo stor respekt for imamene sine, og da vil de også slutte å hate jøder, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. Gode forbilder har alt å si.
GODE RÅD TIL RØDT
Det stunder til stortingsvalg og som vanlig før valg, blir partiet Rødt omtalt hist og her som kommunistisk. Da blir alle kommunistene i Rødt veldig molefonkne og lei seg .. de blånekter for at de ønsker hypervoldelig og blodomsprutende revolusjon med nattlige arrestasjoner og nakkeskudd i mørke kjellere … og senere hen tvangsarbeidsleire, sensur, massedrap, indre eksil, nye arrestasjoner, skinnrettssaker, varemangel, tomme butikker, sult og savn, død og pine, rasjonering, mer sensur, flere arrestasjoner, nye nakkeskudd, massegraver, hirsegrøt til frokost, kålsuppe til middag, ingen kveldsmat, apati, mangelsykdommer, gampefyll, bunnløs fortvilelse, angst, depresjon, psykoser, dødslengsel og selvmord…
Selvsagt vil ikke Rødt innrømme at de vil ha revolusjon og tilbehør, men avslutningsvis i partiets gjeldende prinsipprogram:
Når ein etter kvart kjem stadig nærmare målet om eit samfunn utan undertrykking, i harmoni med naturen sine tolegrenser, vil det vere mogleg å sjå konturane av eit klasselaust samfunn: ei verd der alle menneske er like mykje verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalla kommunisme.
De som er tørre bak ørene, vet at kommunisme aldri har latt seg gjennomføre uten drap, overgrep og tyranni… men slapp av, det blir ikke kommunistisk revolusjon i Norge, hvertfall ikke denne høsten, men det er valgkamp, Rødts representanter er med og stiller seg opp på gater og torg … og siden det er sommer og reprisetid alle vegne, republiserer jeg en liten tekst første gang forelagt i anledning kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Den er forsiktig redigert:
Gi meg de steile og kalde menn, de onde og gærne,
de som ingen smak har og aldri i livet går hen
og knyter slips som står i stil med klærne,
som aldri selger den ekle joggebuksa si, men kjemper til døden for den
Ingen frappant parafrase over Nordahl Griegs dikt, men for de som ikke er fortrolig med diktanalyse: Kommunistene må ta seg sammen!
Hva er det med raddiser og klær? Er Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Pål Steigan og Trond Øgrim ennå retningsgivende for kommunisters klesvaner?
Det ser faen meg sånn ut.
Man får tro at kommunistjenter er like søte og pene som andre jenter. Hvorfor kan de ikke svinge leppestiften litt, barbere seg i armhulene, rydde opp i buskaset nedentil, kjøpe noen raffe kjoler og høyhælte sko og kanskje kjøre litt luremusopplegg overfor kåte og bortskjemte Høyre-gutter, bare på kødd – for å finte dem ut av fatning. Det er jo valgkamp, for svingende. Hvorfor må kommunistgutter reke uflidd omkring i hettegenser, posete joggebukser og slitte T-skjorter med ukule påskrifter?
Før i tiden var det stil over norske raddiser. Riktignok var de stål- og betongbolsjeviker med sans for ufrihet, vanstyre og eksekusjonspelotonger, men de var pent kledd og de gikk sjelden til postkassa uten en windsorknute i halsen.
Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk uten slips, og krigshelt Asbjørn Sunde var stilig som bare faen og propert antrukket med pent, stripet slips da han møtte opp i Eidsivating lagmannsrett og ble idømt åtte års fengsel for spionasje. Til og med grinebiteren Martin Tranmæl brukte slips.
Lenin brukte slips, og det ryktes at han ikke tok det av seg før han hadde røff og tøff bolsjeviksex med sin hustru Krupskaja. Det er klasse. Men Lenin har vært dævv i snart 100 år.
Min forlengst henfarne grandtante Tutta sa det slik:
“Kommunistene nuomstunder ser ikke bra ut. Da jeg var ung, var kommunistene velkledde, og de vasket seg nesten hver dag. Skarpe buksepresser og slips, jada. Jeg lot meg til og med forføre av en av dem … ja, det var den gangen jeg var helt ung og stuepike på hotell Terminus i Bergen…”
Vanskelig å selge konseptet kommunisme til brede lag av befolkningen i 2021, men hvis man insisterer på å prøve, gjør det i det minste med blankpussede sko og et pent knyttet slips. Start med noe lett, jeg anbefaler four-in-hand:
VINDU PÅ SPISS
Fort gjort å hengi seg til tanker om svunne tider, når man sitter helt alene en sommerkveld og forsøker fastslå nøyaktig i hvilket øyeblikk isbiten i GTen oppgir sin faste form. Sommer er erindringstid, hertil er kvinner uomgjengelige. Ikke slik å forstå at jeg har hatt nevneverdig drag på damer, absolutt ikke, ingen pikenes jens, som det heter … men noen kvinner har jeg da blitt kjent med.
De man husker best, er de man ikke fikk, eller bare fikk litt av, ikke nok av og til slutt ingenting… og de er det sant å si flest av. Vel, slik er det ihvertfall med meg.
Det var oftest om somrene det skjedde, omtrent på denne tiden, når sommeren er moden og sødmetung, nettene mørke og lumre og eplene legger kraftig på seg med tanke på september.
La oss kalle henne Katrin. Hun bodde bak en brysthøy, lubben mispelhekk, i en stor, hvit, gammel trevilla med mange trær og planter omkring, deriblant et dusin epletrær, trolig plantet omtrent på den tiden Ibsen døde.
Hun var mørk, solbrun og skulle opp i 3. gymnasklasse, jeg i 2.. Hun var sofistikert, leste rare bøker, gikk på kunstutstillinger og snakket ikke om det. Jeg så henne aldri med venninner, hun gikk alltid alene, med en liten kurv hengende fra venstre underarm. Noen oppfattet henne som arrogant, men det var hun nok ikke, hun var bare seg selv, tror jeg … i løse kjoler som sluttet omtrent ved knærne, barbent, eller i slitte Nike-sko uten swoosher, som var revet av. Hun syklet dag om annen på en gammel, grønn damesykkel, og jeg kunne ikke la være å komme i tanker om hvordan det var å være sykkelsetet hennes.
Jeg var fascinert, mest fordi hun ga inntrykk av leve helt uten innblanding, uten påvirkning, jeg så henne aldri i en jenteflokk … og på den tiden var foreldre nesten helt borte vekk, akkurat som i tegneserien Knøttene. De var der, men allikevel ikke.
Vi bodde ikke langt fra hverandre, og jeg måtte gå forbi huset hennes hvis jeg skulle noe sted. Jeg gikk forbi huset hennes selv om jeg ikke skulle noe sted og kikket opp på et vindu på spiss, i annen etasje, der jeg trodde rommet hennes var.
En tidlig kveld i begynnelsen av august gikk jeg forbi det store, hvite huset. Det skjedde fort:
Rusing av bilmotor og en blå Mercedes som bykset ut av en åpning i hekken. Den traff meg ikke, men jeg reagerte med et kjapt tilbakesteg, snublet, tapte balansen, ramlet bakover og skrubbet opp venstre albue.
Ut av bilen steg Katrins mor. Rød leppestift og blondt hårverk høyt oppsatt. Hun hadde skjørt på og var oppskjørtet. Pen. Hun bøyde seg ned og grep meg om skuldrene og spurte hvordan det gikk.
Da hun forsto at alt var i orden, vendte hun seg mot mannen sin, som var halvveis ute av bilen og ikke hadde tenkt seg lenger.
– Hva i all verden er det du driver med, Konrad … kan du ikke snart lære deg bruk av kløtsj og gass?? Du holdt på å drepe denne unge mannen her.
Katrin hadde sanset opptrinnet. Bredbent og barbent i tynn, hvit kjole ved siden av Mercedesen. Munnen hennes krøllet seg i et smil. Hun sa ingenting.
Moren spurte hvor jeg bodde, og jeg svarte like i nærheten og at jeg gikk på samme skole som datter’n hennes.
– Jaha .. vel, sånn å forstå. Du får ta deg av denne unge mannen, Katrin. Det er plaster og pyrisept i øverste hylle i skapet til venstre på badet nede. Kanskje han er sulten, eller tørst. Spill litt Chopin for ham, eller noe.
Vi ble stående å se etter Mercedesen som ble mindre og mindre og forsvant til høyre nederst i gaten.
– Pappa har førerkort, men kan ikke kjøre. Mamma har ikke førerkort, men kan kjøre. Guds mirakel at de kommer fra disse bilturene med livet i behold. Har du også rare foreldre?
Hun smilte en sånt smil jeg aldri har sett før. Mørkeblått blikk, lysnet ørlite av lave solstråler fra vest. Hun hadde store hjørnetenner.
Hun gikk foran meg. Barbent. Jeg kunne ikke la være å studere de faste leggene hennes. Gyllen hud og hvit lin.
Stua minte om stuer i Fjernsynsteatrets svart/hvittperiode, men her var et virvar av farger og planter og forheng, tunge gardiner, møbler fra henfarne tider og et svart piano fra Seiler, påmontert svingbare kandelabre med støvete, nedbrente stearinlys.
Hun samlet hastig håret i en nakkeknute, satte seg ved pianokrakken. Beethovens måneskinn. Hun spilte langsomt, så sakte at tonene glapp taket i de neste. Hun demonterte stykket, kunne nesten ikke høre at det var Måneskinnsonaten, men det var det. Jeg hørte det, måtte bare lytte godt.
Hun spilte ikke hele stykket, kanskje bare et minutt, ikke mye mer. Plutselig stoppet hun, tonene ble hengende igjen i luften noen sekunder før de løste seg opp og ble borte.
– Nei, faen .. dette gidder vi ikke. Tørst?
Jeg svarte ja og regnet med saft, eller cola med isbiter.
Hun ble borte og kom tilbake med et brett hvorpå to stettglass og en flaske rødvin fra Frankrike et sted. Hun lo.
– La oss drikke oss fulle, sa hun kløv opp i en mørk rød plysjstol med små hjul. Jeg satte meg i sofaen, som var flaskegrønn og slitt i kantene.
Hun lot meg forstå at hennes dumme foreldre ikke ville komme tilbake før dagen etter en gang.
Hun hentet flere flasker og vi ble akkurat passe fulle og omtrent ved midnatt gikk vi opp trappene til rommet med vindu på spiss og skyveseng med breddepotensial.
Etterpå tente hun en sigarett og spurte om jeg kunne hente en mugge vann og glass.
– Jeg blir så tørr i munnen av sånt, sa hun…. – vet du hvorfor … fordi all fuktigheten i kroppen min trekkes dit du nettopp var. Jeg må etterfylle.
Hun lo, og jeg hentet vann. Hun tømte et stort glass på et blunk og sølte noen dråper som blandet seg med svette og rant ned mellom brystene hennes.
– Du har spisse pupper, sa jeg.
Hun lo og spurte om jeg kunne venne meg til dem.
– Njææ… vet ikke, sa jeg.
Hun lo igjen og kastet underbuksa mi etter meg. Jeg dukket.
Vi sovnet, delvis oppå hverandre. Jeg våknet sent på natten. Hun var en silhuett ved vinduet. Hun åpnet det, slapp inn kjølig natteluft og morgenfuglers sang. Jeg ville at hun skulle stå der. Akkurat slik, helt stille.
Hun hoppet opp i senga og sa:
– Jeg tror jeg begynner å bli tørst igjen, men du trenger ikke hente vann.
Hun begynte aldri i 3. klasse. Hun ble borte, uten å si noe. Jeg så henne aldri igjen. Jeg så ikke foreldrene mer heller. Ingen blå Mercedes, bare store flyttebiler og sterke flyttemenn.
Noen uker senere kom snekkere. De banket og slo og hamret, og en dag var påspissvinduet i annen etasje borte, erstattet av et helt vanlig vindu.