For noen dager siden kom jeg hjem fra skitur. Ut av bilen. Låste opp, inn i gangen. Av med skistøvlene. Jeg stivnet. Noe var ikke som før. Kunne ikke erindre at jeg hadde satt på musikk før jeg dro på skauen; fra stuen hørtes en dame synge, som på en nattklubb i New York. Skramlete kjøkkenlyder.
Innbruddstyv som liker å lage mat, spise den og høre på musikk mens han leter etter penger i madrassen og sølvtøy jeg ikke har? Faens frekkhet.
Hjertet endret frekvens. Adrenalin rocket opp kranspulsårene. Akselerert, blodsukret stoffskifte. Stridsmodus. Jeg gikk opp trappen og regnet med kamp, fryktet hverken kjøttkniv eller ildrake. Jeg mintes forlengst henfarne grandonkel Alberts ord: En mann må være rede til å dø – for sine døtre, sitt land og ytringsfriheten (han nevnte ikke sin elskelige hustru Tutta).
Øverst i trappen tok jeg et overblikk. Noe skurret. Synd å si annet enn at det samlede sanseinntrykket fortonet seg som annet enn en derivert postekspresjonistisk collage med etterklang av fransk fauvisme – som forvirret min enkle hjerne.
Det duftet mat, spisebordet var ikke dekket til én, men to. En vase med ti rødmende roser, et stearinlys i full flamme og fra to høyttalere Lana del Reys nesten uanstendige stemme … it’s alarming, honestly how charming she can be, fooling everyone, telling them she’s having fun…
Et forelsket innbruddspar som kombinerer brekk og date? Gudbedre, tenkte jeg … verden er jaggu ikke som før … eller en gentlemanstyv, kanskje oppsatt med gener fra gammel russisk adel, som vil gjøre opp med duell, på parketten her. Rygg mot rygg. Ti skritt, eller så langt stuen rekker. Affaire d’honneur.
Vel, hvorfor ikke. En verdig død.
… she laughs like God, her mind is like a diamond, audio tune lies, she’s still shining… like lightning… ooohhh white lightning…
Jeg entret kjøkkenet:
