Klingklang hyppig brukt og spredt vidt omkring den siste uken: Nytt år, nye muligheter.
Njææ, i min alder ligner hvert år det foregående og en kan ikke forvente så mye nytt, man må forsøke å ta til takke med det man har og ikke ligge andre til last.
I min alder er det meste fortidig og det er fristende å se tilbake, dvele ved forgangne tider, minnes de søte stundene, hengi seg til nostalgi og erindringer om lykke, som vanligvis opptrer sekundvis, resten er repetisjoner og langhalm … men det er fremtiden som teller, og hva gjør man med den?
Vel, man kan oppstille et mål for det nye året … bli snillere, ryddigere, drikke mindre øl, spise grønnsaker hver dag, kjøre saktere på motorsykkel, skaffe seg mer kunnskap, få en ny og bedre betalt jobb, eller lese Marcel Prousts På sporet av den tapte tid … eller man kan tenke proaktivt, som man sier i offentlig sektor når man vil gi inntrykk av initiativ og forutseenhet – og snekre seg en likkiste.
Jeg liker å snekre og har sett meg ut et furutru. Jeg har dessuten mitt eget snekkeri, med høvelbenk og masse verktøy fra morfars dager.

Jeg trenger ikke stresse, regner med å overleve 2021. Jeg kan sage og skjære til, tilpasse delene med millimeterpresisjon, høvle og pusse med fint sandpapir. Montere seks håndtak og kanskje påføre to strøk transparant lakk.
Min time kommer – en gang. Da er det godt å ha en finsnekret kiste stående klar. Må tenke på ens døtre, og man jo vil nødig belaste dem en unødvendig kostnad…