Faktisk.no AS (heretter Faktisk) er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge, ifølge Faktisk.no AS … men det inkluderer ikke faktasjekk av innhold fra NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media. Det beror trolig på at disse seks aktørene eier Faktisk og gir årlig 6 millioner kroner i driftsstøtte.
Faktisk faktasjekker helst saker og ting folk gir faen i, eller påstander helt koko opphøyet i andre potens. Man kan tenke seg denne dialogen mellom Faktisks redaktør Kristoffer Egeberg og hans flittige faktasjekker Silje Sjursen Skiphamn:
– Sjekk denne påstanden, Silje.
– Hvilken?
– Noen har skrevet på facebook at forslag til endring i forskrift for nasjonalt vaksineprogram vil føre til tvangsvaksinering.
– Javel, men vi har skrevet ganske mye om korona, og jeg har lest noe rart i Aftenposten, og…
Så gikk Skiphamn i gang med å tilbakevise en påstand de aller fleste etter snaut to sekunders tenketid ville avvist som sludder og pølsevev, for hvordan skulle man i praksis ha gjennomført tvangsvaksinering … fastleger som løper etter folk på gater og steder, legger dem i bakken, stropper hender og føtter og stikker kanyler i dem?
Skiphamn kastet kanskje bort en hel dag på å skrive en tekst som på min laptop er 90 centimeter lang. Hun konkluderte med at ingen kan påtvinges koronavaksine. Selvsagt gjorde hun det…
DET IKKE SÅ BEHAGELIGE SPØRSMÅLET
Statistisk sentralbyrå publiserte nylig rapporten Holdninger til innvandrere og innvandring 2020, som avledet denne tittelen i Nettavisen:
Frykter du en innvandrer som svigersønn? Da er du nesten alene.
Ups … jeg har to døtre og tenkte at jeg kanskje er mer ensom enn antatt, men etter å ha summet meg litt i lutter ensomhet, fant jeg frem SSBs undersøkelse og det angjeldende spørsmålet:
Ville du synes det var ubehagelig dersom du hadde en sønn eller datter som ville gifte seg med en innvandrer?
Undersøkelsens utvalg er 2000 personer i aldersspennet 16 til 79 år. SSB oppgir ikke hvor mange av disse som har døtre i passende giftealder, dessuten er forskerne i SSB noen luringer: De presiserer ikke hvilke innvandrere det er tale om, folk tror kanskje det er tale om blåøyde svensker, sjarmerende dansker, tungsindige finner, litt humørløse tyskere, lett forfyllede briter, forfyllede irer, gjerrige skotter, arrogante franskmenn, litt sleipe italienere, arbeidsomme polakker og brautende amerikanere… nei, SSB mener innvandrere fra Afrika, Asia (inkl. Tyrkia), Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika.
1162 personer (av 2000) svarte på ovennevte og svært delikate spørsmål, men ingen vet hvor mange som i frykt for rasistrykter løy telefonintervjuerne fra SSB midt opp i trynet. 82 prosent av de spurte var positive til svigersønner og svigerdøtre med innvandrerbakgrunn.
Ingen hemmelighet at muslimer dominerer ikke-vestlig befolkning her til lands, hvilket halverer spørsmålets premiss; muslimske svigerdøtre er henimot en umulighet, foreldrene deres tolererer ikke vantro svigersønner, de vil jo helst gifte bort døtrene til slektninger i opprinnelseslandet.
SSB kunne vært ærligere og stilt spørsmålet mer presist:
Ville du synes det var ubehagelig dersom du hadde en datter som ville gifte seg med en rettroende, muslimsk mann fra landsbygda i Pakistan – eller et annet land der islam er rådende religion – med kvinnesyn anno 632 og som vil skjære bort de ytre kjønnsorganene til jentebarnebarna dine, nekte datteren din å forlate hjemmet, påtvinge henne hijab og banke dagslyset ut av henne hvis hun protesterer?
VEKK MED TØYTER OG HOMSER
Jeg har eiet motorsykkel så lenge jeg kan huske. Det gir livsvisdom på mange nivåer, deriblant: Gi faen i å skru på en sykkel som virker!
Denne visdommen er overførbar til mange andre områder i livet – også til ledelsen i BBC Radio, som i god tid før jul samlet seg om en rødblyant og skamferte tidenes kuleste, en av de vakreste julesanger noensinne – Fairytale of New York, av The Pogues.
Glitrende tekst. Bittersøt poesi, omhandlende et ungt og litt forhutlet par som sjangler seg gjennom julaften i New York City … Sinatra was swinging, all the drunks they were singing, we kissed on a corner, then danced through the night.
Men livet er tøft, også på julaften:
You’re a bum, you’re a punk
You’re an old slut on junk, lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag, you maggot .. you cheap lousy faggot
Happy Christmas your arse, I pray God it’s our last.
Men det er de to, de elsker hverandre. Man må være ganske kaldhjertet og hard for ikke å bli rørt.
I disse tider imidlertid, må form og innhold vike for eventuelle homsers og tøyters sarte følelser og barn må ikke få innblikk i voksenlivets røffe virkelighet. Slut er borte og you cheap lousy faggot er nå: You’re cheap and you’re haggard.
Fy faen i gloheite helvete … og Deilig er jorden.
PASSIVA SOM AKTIVUM?
Unge Simen Bondevik (før KrF, nå Sentrum) anklager programleder Mads “Blackbody” Hansen for aktivt forsvar av rasisme og mener vi trenger flere aktive antirasister her til lands. Har han rett?
Jeg er usikker, men hvis de mest aktive antirasistene, slike som Jamal Sheik og Rune Berglund Steen, øker i antall og får dominere rasismedebatten, kan det provosere og kanskje aktivere de passive rasistene, som kanskje blir like aktive som de etablerte, aktive rasistene.
Antallet aktive rasister vil altså øke, hvilket meget vel kan tenkes å aktivere de passive antirasistene, som kanskje blir like aktive som de mest aktive av de aktive antirasistene … og da har vi en rasismedebatt mer aktiv enn summen av alle tidligere aktive rasismedebatter.
Oppsummert: To aktive motpoler rekrutterer to passive grupper og blir to gampesvære motpoler. Konklusjon: Økt polarisering og enda mer ståk og ståhei og hurlumhei … som kanskje utarter til masseslagsmål så blodige og beinsplintrende at politiet ikke vet sin arme råd og underbemannede legevakter rundt forbi må håndtere hundre meter lange køer … alt i alt en koronasmittesituasjon som vil påføre assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad kronisk hodepine så intens og paralyserende at han må langtidssykmelde seg.
Er vi tjent med det? Hertil ikke utenkelig at den passive og tause majoriteten av de melaninrike blant oss er drita lei hele identitetskjøret og trenger litt ro, en pust i bakken, og håper på mer passivitet i en etterhånden overhåndtagende aktiv rasismedebatt…men det er jo ikke sikkert Simen Bondevik tenker slik… han er jo såvidt blitt tørr bak øra og ser ut som en 15-åring som ennå ikke har utviklet aktiv hårvekst rundt tissen, som kanskje er passiv i påvente av litt aktivitet.
EN JULEFORTELLING
Jeg har sett meg ut en juletre. Det står der … lubbent og høyreist og aner fred og ingen fare. Men 22. desember er det ingen nåde. Da tar jeg frem øksa, spytter litt på eggen og feier over med et bryne arvet av morfar.
Jeg har på forhånd kontrollert julepynten og registrert at beholdningen av englehår er kraftig redusert. Altfor lite til et helt juletre. Underlig. Jeg undret meg. Undret og undret … helt til jeg erindret:
Lille julaften i fjor satt jeg på do og leste i A christmas carol, av Charles Dickens. Jeg pleier gjøre det rett før jul.
Jeg var oppslukt av den ikke så hyggelige Ebenezer Scrooge og hans tidligere venn og avdøde forretningspartner, Jacob Marley … som fra dødens aller traurigste jammerdal, i form av gjenferd tynget av tunge kjettinger, advarer Scrooge mot sin egen vanskjebne: Hinsidig, evig straff og pinsler for onde gjerninger begått i levende live.
Marley er storsinnet og empatisk, vil skåne sin venn, tenkte jeg og la ikke merke til at dorullen var tom, bare noen få kvadratcentimeter igjen, og dorullkjerner kan ikke brukes til noe, bortsett fra dorullnisseproduksjon.
Ikke dopapir noe sted. Det var som faen. Hva gjør jeg nå? Tar av meg t-skjorta og bruker den? Men jeg hadde ikke t-skjorte på, bare en hvit, nystrøket skjorte.
Rive ned gardinene fra vinduet på veggen bak meg? Jeg slo det fra meg, orket ikke dra ut og kjøpe gardinstoff. Gadd ikke sy.
Så kom jeg i tanker om juletreet … nei, ikke kurvene døtrene mine tilvirket på skolen for tjue år siden, ikke papirlenkene heller. Hadde ikke hjerte til det, dessuten er ikke glanspapir særlig godt egnet.
Knekke av en grankvist fra juletreet … stive og stikkende barnåler i endetarmsåpningen og nære omegn? Næææ.
Så kom jeg på det: Englehår, som illuminert av juletrelys er så uendelig vakkert. Jeg tygde en stund på dette alternativet og kom til at jeg ikke hadde noe valg, og englehår lar seg sikkert gjenskaffe.
Jeg løftet meg forsiktig opp og krabbet avsted, med god avstand mellom lårene og rumpa høyest mulig. Det er noen meter fra toalettet til pletten der juletreet pleier stå. Det tok tid å komme frem. Jeg tok den tiden jeg behøvde og hektet av noen remser englehår. Krabbet tilbake og tenkte: Bra at ingen ser meg nå.
Englehåret fungerte utmerket, men det ble ikke så lekkert etterpå, og jeg kviet meg for henge det på treet igjen. Jeg lot det falle ned i dovannet. Dyttet på cisterneknappen.
Da så jeg det – dusjkabinettet. Gudbedre … at det går an, tenkte jeg. Kunne jo bare flådd av meg klærne og steget inn i dusjen, kanskje vasket håret samtidig.
Jaja, sånn går det når man taper blikket for de nære ting…
TROLLET
Her en kveld slo jeg et slag innom stampuben min. Koronarestriksjoner og få mennesker i lokalet. To bord bortenfor satt et par unge karer og samtalte. Jeg kunne ikke unngå å høre hva de snakket om. Jeg skjønte ganske raskt at det var tale om en date.
– Jeg hadde ståpikk fra første stund.
– Ja, for faen. Hun var digg som bare det. Rødt hår og grønne øyne. Rød leppestift og kåbbåistøvler med sporer.
– Saft suse…
– I tillegg var hun morsom og snakket slik Lillebil Ibsen gjorde … skarp diksjon, kvasse konsonanter.
– Jøye meg.
– Vi snakket om løst og fast, og hun kunne ikke la være å snakke om hugenotter, yndlingstemaet hennes. Jeg fikk vite nesten alt om religionskrigene i Frankrike på 1500-tallet og den fæle Bartolomeusnatten i Paris, da katolikkene gikk amok og drepte mange tusen hugenotter.
– Aparte dame?
– Absolutt .. og prisfølsom. Vi var på pub og hun syntes halvliterprisene var i stiveste laget og spurte om jeg ville være med henne hjem, for der hadde hun øl i kjøleskapet og børst i kjøkkenskapet. Så gikk vi, da. Bare ti minutter å gå.
– Det ble butikk?
– Vel, vi kledde av oss og jeg ble ganske paff.
– Åååå??
– Hår overalt. Skrittet lignet et uflidd og rufsete troll, svære kratt i hver armhule og leggene var hårete som på et villsvin.
– Hæch-hæch-hæch … det er den nye trenden, det. Hadde hun bart, også?
– Hæææ?? Nei, men trend … hva slags trend?
– Følger du ikke med, det er noe feministiske greier. Stadig flere damer lar kroppshårene vokse vilt, det er visst noe med å frigjøre seg fra kroppspress og eie kroppen sin og sånn.
– Vel, det lyktes hun med … jeg rørte henne ikke. Jeg hadde mistet futten helt og ville vekk i en fart.
– Jeg er lutter øre.
– Jeg sa jeg hadde en sjelden nevrologisk sykdom, som tid om annen slår til uten varsel, helt akutt og kortslutter de synapsene i hjernen som overfører sanseinntrykk per elektronpulser til svamplegemene i penis… og at det av og til kan vare flere dager, noen ganger en hel uke og at jeg står på venteliste for utredning på Rikshospitalet.
BLACKFACE I ET FOLKEHELSEPERSPEKTIV
For noen er blackface bare gøy og spas og gjøgleri. Ja, jeg har i tankene hardkokte rasister, slike som Espen Eckbo … og han dærre Mads Hansen, som ikke nøyer seg med blackface, men maler hele seg brun som Freias melkesjokolade.
Jeg tar flere hundre tusen kilometers avstand fra denne humorvarianten, den er utdatert og Al Jolson har vært død i 70 år.
Selv gjør jeg bruk av blackface, men ikke i humorøyemed. Jeg bruker det for å overleve. Det har seg nemlig slik at bilen min er av den vankelmodige sorten, rett som det er vil den ikke starte. Jeg vil ikke mase på den, jeg vet jo hvor irriterende mas er.
Ettersom jeg hverken har blodtrimmet moped, snøscooter drevet av 250 hestekrefter eller sparkstøtting påmontert en liten jetmotor, må jeg gå … men det er ikke bare bare.
I byen der jeg bor har 30 prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Brune ungdommer reker omkring både sent og senere, og de går ikke av veien for stump vold, knivstikking og ran på åpen gate og midt på torget.
Denne byen ligner ingenlunde Kardemomme by. Ikke desto mindre later det til at politiet jobber etter politimester Bastians prinsipper og helst ikke vil arrestere noen av de overnevnte unge menn. Således er byens borgere overlatt til seg selv. De må selv ta hånd om egen sikkerhet.
Bilen min har vært upålitelig i mange år, og det er lenge siden jeg løp 60-meter’n på 7,3. Jeg måtte tenke alternativt, pønske ut hvordan ferdes omkring i byen uten å bli drept, eller i beste fall fraranet skjorte, frakk og lommelerke: Kamuflasje.
Jeg holder meg med to typer Kiwi skokrem … lys brun og mørk brun. Jeg kliner tjukt på. I tillegg har jeg liggende noen ekstremt stygge klær og en brun posebukse som slutter 20 centimeter over anklene.
Jeg legger alle ansiktstrekkene i uggent leie, slik at jeg ligner en grinete, gammel imam som hater vantro og kan Koranen utenat – både forlengs og baklengs. Så tasser jeg avsted.
Ingen har foreløpig krummet et hårstrå på mitt hode…
MÅLET HELLIGER MIDDELET OG LITT SEX ATTPÅ
Noregs Mållag er en organisasjon med totalitære trekk, som helt siden starten i 1906 hver dag i alle år har jobbet knallhardt med å tvinge landsmålet sitt på vanlige og helt sakesløse mennesker, som bare vil være i fred og tale morsmålet sitt slik de alltid har gjort og er vant med – bokmål og riksmål – og kanskje kvesse skriveferdighetene, til glede for seg selv og andre.
Mange tror at nazistene var de første til å bruke uttrykket Endlösung om det å kvitte seg med noe for alltid (jødene), men kilder jeg liker å slå av en prat med, sier at Noregs Mållag – lenge før Wannsee-konferansen i 1942 – brukte uttrykket den endelege løysinga, hvilket jo også er helt i tråd med denne setningen i Mållagets arbeidsprogram fra 1921:
“Det norske målet skal verta atterreist til einaste riksmål i landet.”
Samme år grunnla Benito Mussolini Partito Nazionale Fascista og noen år senere var han Italias diktator.
Tilfeldig tidssammentreff? Kanskje, men det er ikke bekreftet at Mållaget ikke lot seg påvirke av fascismens fremvekst i Italia og senere nazismen i Tyskland, og alle vet at toneangivende figurer i Bondepartiet – hvori mange målfolk – før og under krigen smusset seg til med nazistenes blod- og jordideologi.
Vidkun Quisling var en av dem. I 1933 dannet han Nasjonal Samling, alle vet hvordan det gikk. I 1959 ønsket bondepartistene å vaske av seg sin mørke fortid, de skiftet navn til Senterpartiet.
Men Mållagets ledelse var noen steile og strie jævler og holdt fast ved sin målsetting fra 1921, hvilket betød:
Vekk med bymålets dekadense, til helvete med det kvalmende og degenererte riksmålet. Frem med jamvekstregel, a-endelser og garpegenitiv. Mange målfolk fablet ganske sikkert om massemålmønstringer i indre Setesdal, med fakler og faner og høytidelige troskapsløfter til kløyvd infinitiv og Ivar Aasen.
Det gikk ikke helt slik, gitt. Etter flere tiårs målstrid oppga Noregs Mållag målet om totalt målherredømme i Norge. Det betyr ikke at de har mistet piffen og har lagt av seg den svært enerverende vanen med å plage ungdomsskoleelever med Alf Helleviks nynorskordliste. Det skjønner alle som tar en titt på Mållagets hjemmeside, der mye rart er skrevet, deriblant dette:
“Stortinget må grunnlovsfesta ei reell jamstilling mellom nynorsk og bokmål.”
På hjemmesidens aktualitetsside er tittelen I dag vert Noregs mest populære materiell for seksualitetsundervisning lansert på nynorsk, hvorunder forklarende tekst om undervisningsopplegget. Saken er illustrert med bilde av Mållagets svært tilfredse nestleder Synnøve Marie Sætre, som ytrer:
“På same måte som det er viktig at dei unge elevane på ungdomsskulen vert trygge på seg sjølve og sin eigen seksualitet, er det også viktig at dei vert trygge på eigen identitet.”
Er det her tale om nytt og utspekulert forsøk på popularisering av nynorsk, utpønsket av Mållagets styre en sen kveld i svakt opplyste lokaler? Sex og identitetspolitikk er jo en tidsriktig og kanskje helt uimotståelig mix.
Vel, min erfaring er at nynorskbrukere i utkantnorge vet hvem de er og kan mer enn nok om sex. Jeg har flere ganger vært på fest i områder der menn er menn og sauene er redde og ikke alle kjører traktor i edru tilstand.
På en av disse tilstelningene var alle gjestene nynorsktalende, bortsett fra jeg og noen få andre som snakket riksmål og moderat bokmål.
God stemning langs bordet, som var drøyt ti alen langt. Aldri før har jeg registrert øl og børst forsvinne så fort. Mellom hovedretten og desserten ble mange borte, og etter desserten sto jeg og de andre bymålsfolka alene igjen på tunet med hvert vårt glass GT i klypa.
Det må nevnes at landbrukseiendommer inneholder flere bygninger… våningshus med mange soverom, eldhus, låve, fjøs smie, hønsehus, stabbur…. og vi hørte etterhånden mange rare lyder rundt forbi. Nei, det var ikke gamle griser som gryntet, de var slaktet året før og kuene var på utmarksbeite.
Omtrent et år senere ble jeg invitert til tre barnedåper, på samme søndag. Valgets kval. Jeg valgte. Under seremonien kunne jeg ikke annet enn komme i tanker – fjøset, eldhuset, smia, stabburet, utedassen eller bortmed bekken bak låven…
NEI OG NEI OG NEI … TIL KRISTENDOM
Klassekampen-redaktør Mari Skurdal synes det er skikkelig urettferdig at forfulgte kristne skal prioriteres foran muslimer i neste års utvelgelse av kvoteflyktninger til Norge.
Sylvi Listhaug derimot, synes det er på tide å hjelpe kristne litt. Det er jo ikke lett å være kristen i Midt-Østen, bare spør kopterne i Egypt, som har vært forfulgt og massakrert av muslimer så lenge det har eksistert muslimer.
Muslimer liker jo ikke vantro no’ særlig – det vet alle – og det er hevdvunnet skikk å skjære hodet av dem, eller sprenge dem langt opp i luften for dernest observere et meterologisk fenomen som bare forekommer i Midt-Østen og muslimske land omkring: Rød nedbør.
Listhaugs argumentasjon i korthet: Hvis vi først skal ta i mot 3000 kvoteflyktninger, hvorfor ikke ta imot kristne med beskyttelsesbehov, kristne er da like mye verdt som muslimer. Vi har jo allerede allerede 250 000 muslimer. Kanskje det er de kristnes tur nå – de er dessuten mye lettere å integrere.
Dette synes Skurdal er fryktelige tanker. I går skrev hun på lederplass:
“Hvilket signal sender regjeringen til muslimske borgere, når den i praksis sier at kristne passer bedre inn i Norge?”
Den sender det signalet at det Listhaug sier er sant og selvinnlysende. Etter 50 år med muslimsk innvandring, er det grundig dokumentert at muslimer motsetter seg integrering og assimilering er helt utelukket. Dette vet jo muslimer bedre enn alle andre, men de snakker nødig høyt om det.
Skurdal videre:
“Ved å gå med på Frps prioriteringsliste av mennesker på flukt, har regjeringen beveget seg inn i farlig farvann.”
Ååå? Hva er farlig med å motta forfulgte kristne fra Midt-Østen og andre plasser der kristne ikke får være i fred?
Skurdal begrunner ikke denne påstanden. Hun svarer ikke på sitt eget spørsmål, trolig fordi hun er usikker på svaret, men uttrykket farlig farvann bokstavrimer og tar seg kanskje bra ut på trykk.
La oss gjette:
Frykter hun at muslimer bosatt i Norge skal bli så provosert av kristen innvandring at de hengir seg til ellevill terrorisme hvori inkludert et tosifret antall blod- og innvollssprutende selvmordsaksjoner på Eidsvolls plass og nære omegn?
Hun antar kanhende at slike forfulgte kristne er noen vrange jævler som hele livet har nektet å konvertere til islam og derved dagstadig risikert liv og lemmer … og at de vil etablere menigheter i Norge?
Skurdal resonnerer kanskje videre og forestiller seg at 3000 standhaftige kristne fra Midt-Østen vil påvirke regulære, norske kirkegjengere i retning sterkere gudstro, kanskje julaftenkristne begynner å gå i kirken hver søndag og Den norske kirkes medlemsmasse øker?
Kan det utarte til maktforskyvning i kirken og bispeopprør som i Bispemøtet avsetter preses og islamsympatisør Olav Fykse Tveit?
Fy faen med fett på, tenker kanskje Mari Skurdal. Hun er jo godt plassert på venstresiden, og der i går’n er bare én religion akseptert. Ikke bare det, men varmt omfavnet: Islam.
DEN HOMOSEKSUELLE HESTEN
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde spist to porsjoner av min hjemmelagede og helt spesielle soppsuppe, var jeg i så elevert humør at jeg gadd løfte telefonen:
– Min beste venn Ralf. Hyggelig.
– Like måte. Du er ikke bare min beste venn, men min eneste.
– Jeg hadde to, nå er det bare deg.
– Uffda, sa jeg og sank bakover i min eneste lenestol, som er litt fillete i kantene. Ralf fortalte:
I helgen var han og hans henrivende hustru Øydis på besøk hos et vennepar, hvorav mannen, la oss kalle ham Kåre, var en god, gammel studiekamerat av Ralf. Dette paret bor litt avsides til, på et småbruk. Våningshus, stabbur og to hester i stallen.
Etter middagen ville Ralfs venn vise frem de to hestene. Ralf er ikke så veldig interessert i hester, men han så sitt snitt til å tenne en sigarett.
I stallen sto to fine og ubundne hester i hver sin boks. En av dem var en stor og gild hingst med rosa dekken over seg.
Uten å tenke seg om så mye spurte Ralf: “Er den homo?”
– Uffda, vet du ikke at ytringsfriheten er under press?
– Det var bare forsøk på å være litt halvmorsom, en liten spøk blant menn, men han tok det ikke slik. Kåre ble plutselig en helt annen.
– Hvem da?
– Vet ikke, han strammet alle musklene rundt munnen og spurte, med litt for høy stemme, om jeg virkelig trodde hester går rundt i stallen, velger seg et dekken og kler på seg selv. Jeg svarte nei og at jeg bare tulla litt. Jeg sa også at jeg aldri hadde sett finere hest i mitt liv og om en hest er homo, eller hetero… ja, at det må være et fett.
– Hehehe…
– Da ble han enda hissigere og sa at homoseksuelle hester ikke finnes. Jeg sa at han helt sikkert hadde rett.
– Situasjonen roet seg?
– Vil ikke si det. Da vi var innenfor og satte oss ved bordet skjønte Kåres kone, Bjørg, at noe var på ferde, hvoretter Kåre gjenfortalte historien fra stallen. Da ble Bjørg ganske snurt.
– Ups..
– Hun spurte om jeg var homohater hvortil jeg svarte nei. Etter litt tid fremkom at sønnen deres er homoseksuell og at han nettopp hadde flyttet sammen med en kjekk kar, en filolog. Jeg beklaget påny homospøken der ute i stallen og sa at jeg kjente mange greie homofile.
– Du og du..
– Øydis sa at det var da hyggelig. Hun blir jo alltid gla’ når noen blir kjærester, men det virket ikke som Kåre og Bjørg trodde på henne, og Kåre sa at intoleranse var det aller, aller verste han visste, og at homohat og rasehat er nært beslektet, som to brødre.
– Slektsforskning er populært.
– Bjørg sa at sønnens kjæreste og samboer er tunisier og at de var lei fordommer om Tunis som startgrop for terrorkarriere i Europa, men jeg hadde aldri hørt om det før.
– Men det er jo sant.
– Det fant jeg ut senere. Men stemningen var blitt underlig. Øydis var blitt litt trist til sinns og la kanskje ansiktet i uvante folder, som jeg tror Bjørg tolket som om Øydis næret medynk, ettersom deres eneste barn ikke kan lage barn med kjæresten sin, og Bjørg sa at menn også kan adoptere barn, hvortil både Øydis og jeg nikket tydelig og sa at det går helt sikkert fint..
– Festlig tilstelning.
– Øydis kastet stjålne blikk på armbåndsuret sitt, og jeg tenkte at noen ganger er det som om tiden henger seg opp og ikke kommer videre…
– Kinkig.
– Kåre hadde fått bluss på lampen og det stimulerer sjelden eventuelle talegaver. Han sa at Norge er gjennomsyret av både systematisk og usystematisk rasisme, og at vi behandler muslimer like dårlig som vi behandlet jødene høsten 1943. Han mente nok høsten 1942. Øydis og jeg nikket og sa at vi var helt enige.
– La meg gjette, dere var ikke helt overbevisende?
– Vet ikke, men Bjørg begynte å gråte og sa at Utlendingsnemda er som Statspolitiet under krigen og at Mustafa Hasan må få bli Norge.
– Hvem er det?
– En atten år gammel gutt som har bodd i Norge i 12 år. Moren hans tok ham hit til lands under falske forutsetninger. Nemda har bare fulgt loven og vedtatt utreise.
– Javel.
– Jeg la merke til at Øydis tok frem mobilen sin og under bordet sendte en kort melding. Kort tid etter ringte telefonen. Øydis unnskyldte seg, reiste seg og gikk ut i entreen. Hun lukket døren bak seg.
– Snedig.
– Etter et minutt var hun tilbake og sa at vi nesten måtte bryte opp. Naboen passet bikkja og nå var den blitt syk og kastet opp, ikke bare mat, men blod.
– Hva skulle du gjort uten Øydis?
– Aner ikke…