Noen mener at Donald Trump er tidenes verste amerikanske president. Vel, mange synes å ha glemt president Richard Milhous Nixon, som 9. august 1974 ble tvunget til å forlate Det hvite hus – ribbet for troverdighet og ære.
Ikke så underlig … ikke få av dagens politiske kommentatorer var minus mange år da Nixon var president, foreldrene deres hadde trolig ikke truffet hverandre og var neppe kjønnsmodne heller… i tillegg kommer det litt artige faktum at manns minne ikke er mye mer enn 14 dager.
Donald Trumps presidentskap var ingen lykke for det amerikanske folket, veldig mange mener han var en katastrofe og en trussel mot det amerikanske demokratiet. Andre mener at Richard Nixon var mye verre – jeg er blant dem.
Begge var løgnere, men på ulikt vis; Trump løy fra morra til kveld, han gjorde det på barns vis, serverte via twitter løgner av svært varierende kvalitet, som journalister og andre faktajegere ikke satte av mer enn en formiddagstime til å avsløre.
Nixon derimot, var ikke det spor barnlig … han var nifs og nedrig. Løgnene hans var farlige. Han var durkdreven, hvilket en yngre partikollega erfarte da Nixon sa til ham:
“You don’t know how to lie. If you can’t lie, you’ll never go anywhere.”
Var Nixon gladere i pressen enn Trump? Nix, han listeførte journalister han hatet. Man vet ikke nøyaktig når han erklærte krig mot pressen, men i 1972 sa han til sin utenriksminister Henry Kissinger:
“Never forget …  the press is the enemy, the press is the enemy, the press is the enemy …write that on the blackboard hundred times.”
Nixon var skummel som bare faen. I mine helt unge år bodde en litt yngre gutt i nabohuset. Faren hans brukte presidenten i oppdragelsesøyemed:
“Nå tar du deg sammen, ellers kommer Nixon og tar deg!”
Skal hilse å si at den gutten skikket seg. Han er avholdsmann, mild som et nyfødt lam og lykkelig gift … fire barn, to barnebarn og plettfri vandel – ikke engang en parkeringsbot.
Takket være The Nixon Tapes – 3700 timers opptak av samtaler og telefonsamtaler i Det hvite hus – og mange kilder som sto Nixon nær, vet man en god del om mannen som aldri skulle vært president i USA, men som gjerne ville forenkle jobben sin:
“Politics would be a helluva of a good business if it weren’t for the goddamned people.”
Trump trussel mot demokratiet? Jeg må le, målt opp mot Nixon er Trump rene korgutten.
Ingen strakte ut hånden og snappet tilnavnet Tricky Dick fra løse luften. Nixon var skruppelløs og gikk ikke av veien for de mest infame knep på sin krokete vei til Det hvite hus. Kriminell var han også, vanekriminell. Gjengangertype. Varm tilhenger av den mest klassiske forbrytelsen – innbrudd.
Han var fly forbanna på forsvarsanalytikeren Daniel Ellsberg, som avslørte elendigheten i Vietnam via lekkasje av Pentagon-papirene til The Washington Post og The New York Times. Nixon ville ta ham, lage en drittpakke. Hvordan? Bryte seg inn i kontoret til Ellsbergs psykiater og avfotografere dokumenter egnet til å diskreditere Ellsberg. Innbruddet ble gjennomført, men tyvene fant ingenting.
Nixon ville også bryte seg inn i Brookings Institution, for å få tak i hemmelige dokumenter signert forgjenger Lyndon B. Johnson, vedrørende planlagte fredssamtaler med Nord-Vietnam.
Nixon selv som var på ferde, med brekkjern og sixpence på hodet? Nix, Nixon-administrasjonen hadde noen som “took care of business”, en gjeng kalt The White House Plumbers, eller bare The Plumbers, opprettet i 1971, etter initiativ fra – blant andre – Nixons rådgiver John Ehrlichman. “Rørleggerne” var ledet av en ganske aparte kar ved navn J. Gordon Liddy.
Watergate-skandalen er ikke benevnelsen på uhørt dårlig utført tunnelarbeid med sikte på utenomføring av vannmasser mens Hoover-demningen i Arizona/Nevada ble bygget på 30-tallet … nei, Watergate er et bygningskompleks i Washington D.C., hvori Det demokratiske parti i 6. etasje hadde sitt hovedkvarter.
En juninatt i 1972 brøt fem menn seg inn i disse kontorene. De var ikke erfarne, maskerte innbruddstyver på jakt etter sølvtøy og smykker … de var pent kledd i dress og hvit skjorte hvorpå slips og deres ærend var av den mørke sorten. Nixons “rørleggere”.
De fem ble tatt på fersken, anholdt og arrestert. Etterhvert ble det kjent at hensikten var montering av avlyttingsutstyr og derigjennom gi Nixon forsprang på demokratenes kandidat i tilstundende presidentvalg.
Imidlertid var ikke dette innbruddets implikasjoner kjent for folk flest, Nixon slo George McGovern så det suste og kunne fortsette sitt presidentskap, men året etter ble det klart at for alle at Nixon-regimet var i ferd med å kollapse.
Historien om Watergate er lang og dyster, med mange sidefortellinger og en uendelighet av fotnoter.
Når kriminelle forstår at det brenner på dass, reagerer mange av dem med å distansere seg fra medsammensvorne. 30. april 1973 sparket Nixon sin stabssjef Bob Haldeman og rådgiver John Ehrlichman – begge ble senere dømt og måtte sone.
Nixon gjorde alt for å unngå rettsforfølgelse, inkludert presse FBI – via CIA – til å legge vekk all etterforskning vedrørende Watergate, men det lyktes ikke og Kongressen arbeidet med tiltalebeslutning påtenkt riksrett. Nixon gikk av og unngikk det som ville blitt århundrets rettssak.
Richard Nixon hadde gjort Det hvite hus om til hovedkvarter for organisert kriminalitet og statsfiendtlig virksomhet. Han var verre enn John Dillinger, Lucky Luciano og Al “Scarface” Capone tilsammen. Uten selv å skjønne det, hadde han blitt Public Enemy no.1.
Han var paranoid, han så fiender overalt, var drevet av hat og drakk tett. Mot slutten ravet han omkring i Det hvite hus, han var helt ute av kurs og forsøkte å få igang kollegiale samtaler med forlengst avdøde presidenter malt i olje på lerret, hengende innrammet på veggen.
Nixon trakk presidentembedet så dypt ned i gjørma at noen foreslo å rive Det hvite hus og bygge nytt.
I 1977 lot Nixon seg TV-intervjue av den britiske journalisten David Frost, mot et lubbent vederlag. Seansen gikk over to dager og står som en påle i politisk journalistikk. Nixon var kjent for stundesvis uformell og litt guttaktig muntlighet. Rett før intervjuet startet, spurte han Frost:
– Nå, bedrev du no’ hor i helgen, da?
Intervjuet gikk over to dager og Frost ble ganske overrasket da Nixon svarte slik på røffe spørsmål og oppfølging om ulovligheter knyttet til Watergate, deriblant utbetaling av hysjpenger til “rørleggerne”:
“I’m saying when the President does it, that means it is not illegal.”
TV-seere trodde ikke egne ører, Frost fikk hakeslepp og forsto at han hadde sto i begrep med å gjøre tidenes scoop.
Nixon var mørkets fyrste, sammenlignet er Trump bare en rampegutt med sprettert i baklomma og hånda i mors kakeboks.
Imidlertid var Nixon – trass i sosial dysfunksjon og obskur psyke – på et vis morsommere og litt av en sitatmaskin.
Da FBI-sjef og kjøttfløytist J. Edgar Hoover døde i 1972, pustet mange lettet ut, trakk på smilebåndet og feiret med en dobbel whiskey uten is. Da Nixon fikk nyheten om Hoovers bortgang, utbrøt han:

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen