Jeg våknet og var ikke trett. Det var sluttet å sne. Jeg aktiverte kaffetrakteren og så meg om etter sigarettpakken min, som ikke fantes. Jeg husket Nicorette-tyggisen, fant den og kastet i meg to stykker. Kan ikke si jeg så lyst på livet.

De første dagene gikk imidlertid greit. Overraskende lett å slutte med sigaretter. Stuvende full av selvtillit suste jeg omkring og følte meg veldig ovenpå. Jeg tenkte at nå skal jeg aldri røyke mer. Jeg imøteså et langt og lykkelig liv med Charlie,  i røykfrie omgivelser … og en alderdom der jeg tasser omkring i hagen,  klipper gresset, luker ugress og høster epler i september sammen med barnebarna… og lager grønn til til Charlie, som ennå er vakker og sitter i vinterhagen og broderer fine farger på nyinnkjøpte beige dametruser som hun synes er litt kjedelige og vil stæsje opp litt.
-Min røykfrie prins, du er min helt, sa Charlie en kveld og hadde bare på seg en liten truse som hun fjernet og sveivet rundt over hodet og slapp den, slik at den bekrev en pen parabel i stueluften, landet oppå  pianoet og nesten veltet en vase med cirka ti tulipaner.
Tiden som fulgte var som en laaang fest… sene kvelder  og natterangel.  Chablis, Champis og Charlie og gode middager både hist og her –  og skjørlevnet i Amsterdam. Men alt var ikke rosenrødt, må jeg innrømme det. Mange holdepunkter i livet var borte. Det er jo tyve av dem i hver pakke. Hver dag våknet jeg til en hel dags hvileløs tyggegummitygging . En skygge falt over mitt vanligvis muntre sinn. Jeg plugget inn kafferakteren og dyttet en Nicorette i munnen.
Etterhvert trappet jeg ned til 2 mg. Jeg tygget i vei. Om kvelden var jeg så sliten i kjevene at jeg såvidt greide å spise suppe. Selv small talk ble for mye. En røff tid, det er både sant og sikkert. Da de meget få vennene mine ville ha meg med ut for en pils, eller to … ble jeg sittende og tygge tyggegummi
Alle tyggegummityggere vet at tyggegummi er løsøre, man legger dem fra seg hvor det skal være. Mine ble funnet på asjetter, glass, salongbordet, badekarkanten, kjøleskapet, bilrattet, mobiltelefonen og laptopen. En gang sovnet jeg og våknet med ei klyse i bakhodet. Da jeg løftet hodet, fulgte puta med.
Jeg ble ganske lei disse tyggisene. Veldig lei. Ikke da til å undres over at jeg en og annen gang tente  en sigarett, i smug og i dølgsmål.  Jeg passet alltid på å ha en pose Fisherman’s Friend  for hånden , som jeg trodde tok det meste av røyklukten. Jeg undervurderte Charlie og hennes nese …  sensitiv som en engelsk setters. Hun sa ikke så mye, smilte bare overbærende og ga meg svært dårlig samvittighet og følelsen av å være en taper.
Av og til bør en mann få en kvinne til å føle seg som et hellig alter. De som har levd en stund vet nok hva jeg mener. Jeg tror ikke jeg skal gå i detaljer om tildragelser av dette slaget. Det skulle tatt seg nydelig ut, men jeg kan skrive så mye at det er fine stunder – også den gangen jeg merket at tyggegummien ikke lenger var i munnen min. Min første tanke var at jeg kunne ha svelget den. Men så forsto jeg at den var kommet på avveie – innklistret i mørkt, krøllet hår.
Charlie registrerte pausen, heiste hodet og kikket nedover magen sin.
-Hva skjer?
– Ehhh … tror tyggisen har viklet seg … jeg mistet den… den er visst …
– … du store allstyrelseog milde skaper … hent en saks! Og du … etterpå stikker du ned i kiosken på hjørnet og kjøper en tjuepaking … merde … sois rapide!