Sist gang jeg fulgte noenlunde med på et OL, var i 1976. Innsbruck. Jeg husker nesten ingenting av det, bortsett fra at Erik Håker ikke fikk det helt til og at Ivar Formo vant femmila. Bill Koch sjokkerte alle med introduksjon av skøyting, og Sovjetunionen og Øst-Tyskland tok nesten alle gullmedaljene og ble beste nasjoner. USA og Norge fikk tre gull hver og ble tredje og fjerde beste nasjon. Selvsagt var kommunistene dopa, slik som alle årene siden, men jeg er ganske sikker på at Formo vant fordi han var best den dagen. Oddvar Brå var sikkert syk og måtte være hjemme, men han var veldig god ganske ofte – takket være astmaen sin.

Rart det med astma. Da jeg var liten gutt, gikk jeg i samme klasse med en pike som het Beate. Hun bodde rett over veien for meg, men hun kunne ikke være så mye ute og leke, for hun hadde “assma”, forklarte hun. Hun sa at hun kunne “bli død” hvis hun ikke passet seg. Jeg ble sjokkert og syntes veldig synd på henne. Hun var svært søt, og jeg hadde lyst til å susse henne litt, men turte ikke.. var redd for å bli smittet av “sånn assma”.   
Men i dag er det annerledes. Ingen blir verdens beste langrennsløper uten astma… det er no’ alle vet. Det er rart med den astmaen, den rammer liksom når som helst, den.. gjerne i voksen alder… etter at man har bestemt seg for å bli jævlig god til å gå på ski og har lyst til å delta i OL og VM. Jeg tror ingen av de norske langrennsløperne i byen hvis stavemåte jeg ikke orker guuugle, ikke har astma. Veldig rart. Men de vet å medisinere seg:
6000 doser astmamedisin, fordelt på Symbicort, Atrovent, Alvesco, Ventoline, Airomir og Pulmicort. Aldri hørt om disse preparatene før, men visste jeg ikke bedre, hadde jeg nok trodd at det var tale om en flokk narkiser på hæljetur…