Drap er digg. Drap er underholdende og gøy-gøy-gøy. Krimjournalister elsker drap og skulle gjerne hatt flere av dem. Likeens med avislesere og TV-seere. Vi er helt fascinert av drap. Vi kan ikke få nok.
Men norske drap er traurige greier… vanligvis er det tale om menn som dreper hverandre i fylla – uten nevneverdig motiv –  eller menn fordreid av sjalusi og fyll som kverker kona, kjæresten, eller samboeren.
Mange har hatt forventninger om at det etterhvert ganske multikulturelle samfunnet vårt skulle utlede mange saftige æresdrap, steining og halshugging av døtre som ikke vil gå med hijab og sånn, men nei… bare korka gjengmedlemmer som dreper andre korka gjengmedlemmer på åpen gate i Oslo, og som etterlater seg så mange spor at politiet ikke kan unngå å oppklare drapet før soloppgang. Boring.
Nei, det er landsbygda som leder an i drapsbransjen her til lands, og man blir sant å si litt nostalgisk av å tenke på Orderud-drapene og de fire domfelte. Det var persongalleriet som gjorde Orderud-saken helt spesiell:
Den nesten litt tilbakestående Per, hans kone Veronica som syntes svigerfar var “en liten umulius” som burde dø, den vakre og litt gærne blondinen Kristin hvis hyller utgjorde populær øyenshvile blant alle de mannlige aktørene i retten og Lars, oppvokst med et sølvbestikk i kjeften, men som ikke kunne la være å spe på med litt narkopushing i ny og ne.
Drapene på Vollheim gård, av pressen døpt Dødens gård, var også en slager. Gårdsdriften i tiden 2006-07 var nokså alternativ. En av beboerne på gården ble overdosert med heroin og pælma i en brønn og begravet under noen gamle gressklippere, en utrangert vaskemaskin og annet rusk og rask. Der lå han drøyt et år og luktet ikke så godt.
Plutselig en dag hørtes fire skudd fra låven, to av dem traff en mann i pappen, og han sluttet å røyke. Noen spilte sikkert banjo borti bakken. Denne saken viser også hvor viktig persongalleriet i en drapssak er. Hvem kan glemme Berit Thorstensen og Ronny Råtass? Ikke mange.
Dette er forbilledlige drap, med tanke på underholdningsverdi, for de fleste drapsmenn – ja, de fleste som dreper er menn – viser lite fantasi og kreativitet. Rett skal være rett, det er i grissgrendte strøk folk er mest oppfinnsomme. Og det er alltid en låve like i nærheten.

Svein Jemtland kommer full hjem fra bygdefest med kona, ryker uklar med henne… krangel, trolig sjalusi, skilsmissesnakk, slåssing og knuffing og dytting og kjefting og til slutt litt skyting og en død kone, eller nesten død. Det er svart natt, men deres eldstesønn er våken og hører skuddet. Foreløpig norsk standard. Søvndyssende kjedelig.
Det er først etter drapet at Svein Jemtland tar seg opp litt og utfører handlinger som i ettertid skaper underholdning for alle som følger med litt. Tiltakene han gjør for å tilsløre sannheten er det klasse over, formiddagen etter drapet sender han muntre og kjærlige SMSer til sin døde hustru og han kjører milevis omkring med liket av kona si i en lånt bil.
Omsider kaster han kona si i Glomma. … og etterpå pønsker han ut mange rare historier som skal få sønnene, øvrig slekt, venner og alle polititjenestemenn innenfor flere hundre kilometers radius til å tro at Janne Jemtland bare oppløste seg selv og forsvant i den kalde og løse vinterluften.
Jemtlands oppførsel i retten trekker også opp. Han ha’kke gjort noe særlig gæærnt og kona døde ved et hendelig uhell; fort gjort å få et skudd midt i pannen.
Han blir grinete når aktoratet ikke fester 100 prosents lit til hans forklaringer, og han belærer retten skolemesteraktig om hvor mikroskopisk lite relevant hans fortid i Fremmedlegionen er.
En skikkelig friskus, denne Jemtland…  og alle krimreportere hygger seg…
Man kan si hva man vil om Svein Jemtland, men han engasjerer folk, samler oss alle til samtale og fellesskap… slik som Erik Bye gjorde på lørdagskvelder for 50 år siden.