Jeg bor i byen før i tiden titulert skjøgen blant byer og Norges svar på 30-årenes Chicago. Annerledes i dag, ingen skuddvekslinger mellom rivaliserende bander på hjørnet av St. Olavs gate og Øvre Strandgate, lenge siden siste nakkeskudd bak bronseryggen til Torgeir Vraa på Gamle kirkeplass og det er over drøyt 40 år siden Martin Pedersen ranet Norges Bank og stakk av med 10 millioner kroner … men alle vet at unntakstilstand og innskrenkninger av det frie borgerliv kan utløse ulike typer av frie initiativ, slik som i perioden 1920-1933, da det var forbudstid i USA – strengt forbudt å produsere, omsette og transportere alkoholholdige drikker.
Nå er det ikke forbudstid, men koronatid … og byen jeg bor i, er tørrlagt. Det skaper selvsagt frustrasjon blant de som er gla’ i en dram, eller en halvliter øl. Således ikke til å undres over at noen ser sitt snitt, akkurat som Al Capone, til å gi folk det folk vil ha. Hist og her i byen er etablert innpå et dusin speakeasies. La meg forklare: En speak-easy var betegnelsen på illegalt og bortgjemt skjenkested der man, under innledningsnevnte forbudstid, kunne drikke seg full uten å bli plaget av politiet.
Svært varierende på alle måter, disse speak-easiene. Noen var små, trange ad hoc-buler, andre var tilknyttet hoteller og andre etablerte forsamlingssteder, slik som Kongressen, der annethvert kontor var å anse som speak-easy. President Calvin Coolidge var kanskje den eneste i Det hvite hus som ikke drakk seg full nyttårsaften 1928.
Vel, jeg har gjort til vane å frekventere et av disse etablissementene. Det ligger bortgjemt mellom to bygårder ned mot elven, hvori motoriserte hurtigbåter motstrøms fra Hurumlandet legger seg diskré til bredden og returnerer en halvtime senere – med synlig vannlinje.
Man blir vant med hjemmebrent og upasteurisert øl fra Hurumlandet, men jeg var ikke fullere i går kveld enn at jeg overhørte to nokså unge menn samtale over et knøttlite bord innerst i lokalet.
– Faen, håper ikke det blir portforbud.
– Følger du ikke med, regjeringen driver med utredning av portforbud. Lovforslag er sendt. Jeg frykter hastevedtak i Stortinget.
– Slapp av … det er jo bare å snike seg ut verandadøren og gå avsted med oppslåtte frakkekraver i svakt opplyste gater, eller tenker du på den frøkna du er blitt kjent med, som bor i Oslo?
– Hun var hos meg i helgen. Hun glemte igjen en truse på nattbordet..
– Brukt?
– Jepp.
– Kinkig … og nå er du litt sånn … ehh?
– Du kan si det sånn…
DEN FREMTIDSRETTEDE SNEKKER
Klingklang hyppig brukt og spredt vidt omkring den siste uken: Nytt år, nye muligheter.
Njææ, i min alder ligner hvert år det foregående og en kan ikke forvente så mye nytt, man må forsøke å ta til takke med det man har og ikke ligge andre til last.
I min alder er det meste fortidig og det er fristende å se tilbake, dvele ved forgangne tider, minnes de søte stundene, hengi seg til nostalgi og erindringer om lykke, som vanligvis opptrer sekundvis, resten er repetisjoner og langhalm … men det er fremtiden som teller, og hva gjør man med den?
Vel, man kan oppstille et mål for det nye året … bli snillere, ryddigere, drikke mindre øl, spise grønnsaker hver dag, kjøre saktere på motorsykkel, skaffe seg mer kunnskap, få en ny og bedre betalt jobb, eller lese Marcel Prousts På sporet av den tapte tid … eller man kan tenke proaktivt, som man sier i offentlig sektor når man vil gi inntrykk av initiativ og forutseenhet – og snekre seg en likkiste.
Jeg liker å snekre og har sett meg ut et furutru. Jeg har dessuten mitt eget snekkeri, med høvelbenk og masse verktøy fra morfars dager.
Jeg trenger ikke stresse, regner med å overleve 2021. Jeg kan sage og skjære til, tilpasse delene med millimeterpresisjon, høvle og pusse med fint sandpapir. Montere seks håndtak og kanskje påføre to strøk transparant lakk.
Min time kommer – en gang. Da er det godt å ha en finsnekret kiste stående klar. Må tenke på ens døtre, og man jo vil nødig belaste dem en unødvendig kostnad…
