Jeg har en venninne jeg nesten aldri snakker med, kanskje bare et par ganger i året. Hun ringte i forrige uke. Jeg forsto ganske fort at noe plaget henne. Etter litt snikksnakk kom det: Nesten hver gang hun går tur med bikkja si, støter hun på personer som stopper og ganske uhøflig ber henne holde bikkja i bånd, enten det er båndtvang, eller ei. Dette opprører henne, hun holder meget av bikkja si, det er ei fin bikkje, av edleste rase, og den gjør ingen fortred. “Verdens snilleste hund”, sier hun. Det er nok sant, fuglebikkjer har ikke hjerne til å utvikle minste ansats til ondsinnethet, de bare vimser omkring og surrer og tuller og bæsjer og tisser og er blide som bare det. Det er nettopp det som opprører henne, dette grassate gapet mellom hennes og andres “konnotasjoner”, som hun sa.
– Hæææ, sa jeg.
– Glem det, poenget er at jeg blir såret av disse menneskene som ikke forstår, eller ikke vil forstå, at Fløya aldri gjør noe galt. Jeg tror noen direkte misliker henne, en slags syk antipati. Et hat. Forstår det ikke. Noen bruker stygge ord. Jeg blir lei meg og såret. Krenket.
– Det skjønner jeg godt. Veldig sjofelt og lumpent.
– Noen ganger får jeg det ikke ut av hodet. Jeg legger meg om kvelden og får ikke sove, Disse episodene spinner rundt i hodet mitt, og jeg rekonstruerer og redigerer slik at jeg står opp for Fløya og meg selv og tar personen fatt, om du skjønner. Det hjelper litt, men jeg får det ikke til i virkeligheten. Har prøvd mange ganger.
Lenge siden jeg hadde hørt så mye visvas. Jeg flirte rått og var glad for at vi hadde lang telefontråd mellom oss. Jeg la stemmen i mitt aller mykeste leie og sa:
– Jeg forstår deg godt. Mange ufølsomme mennesker der ute, gitt… uhørt mange… som mangler alminnelig dannelse, folkeskikk og fintfølelse. Noen av dem er visst fascister.. sikkert også noen freppere. Jeg skjønner deg godt. Verden hadde vært mye bedre uten disse hundehaterne, da hadde mye vært gjort.
– Tror du det er rasehat, Torjus?
-Hæææ?
– At Fløya liksom er av feil rase? At det hadde vært annerledes hvis hun hadde vært en golden retriever, eller no’…
– Ehhhh.. vel, tror kanskje ikke det… og Fløya er jo som sukkerspinn på fire bein.
– Uansett, jeg blir fortvilet og…
Etter litt mer småpludder og noen tårer sa hun at hun følte seg myyye bedre og vi avsluttet samtalen.
Sent i går kveld ringte hun igjen og var meget oppglødd. Hun hadde vært på hyttetur med noen venninner, ikke rent få.. de var innpå ti stykker. Hun hadde snakket om bikkjeproblematikken sin, og alle venninnene hadde støttet og trøstet henne masse. Mange klemmer, noen gråt og bikkja ble servert bacon til frokost og fikk ligge i sofaen når den ville. To av venninnene hennes hadde vært nede i nærmeste tettsted for å kjøpe øl, i samme slengen kjøpte de mer bacon og en blomsterbukett og et stort, hjerteformet kort med bilde av ei bikkje. Min venninne hadde blitt så glad at hun begynte å gråte, og da var det flere av venninnene som også gråt en skvett, og alt var bra og de snakket om dette nesten hele helgen, og alle var enige om at noen er fryktelig ufølsomme og svært ignorante, især menn over femti… og en av damene hadde foreslått å ringe en journalist i lokalavisa, som forresten var søster’n hennes…. det hadde hun gjort og journalisten hadde sagt at det var jammen en god sak som kunne gjøre seg bra i helgebilaget. Journalisten, som selv tenkte å skaffe seg bikkje, hadde allerede pønsket ut en tittel: HUNDEHATERNE BLANT OSS.
– En meget god utvikling i denne vonde hundehistorien, sa jeg.
– Ja, ikke sant, sa hun.
– Så sant som det er sagt, løy jeg så overbevisende at jeg et øyeblikk trodde meg selv.
– Kan du skjønne at noen ikke liker Fløya?
– Helt ubegripelig, tror det må ligge en ondskap av nedrigste sort til grunn, sa jeg.
– Tusen takk takk for støtten, Torjus. Det er så godt at noen bryr seg. Du har så åpne armer, du… og stort hjerte. Jeg skylder deg en stor klem… kanskje litt mer… .
Jeg lo litt diskré og sa noe om at man jo stå opp for hverandre, vise litt engasjement….og blablabla…
Sant å si er jeg ikke vant til å lyve så mye på så kort tid, og etter samtalen var jeg så kvalm av min egen falskhet at jeg nesten måtte spy. Jeg følte meg virkelig dårlig og vurderte å stikke bort til nærmeste butikk og kjøpe en bukett liljer til meg selv – det pleier hjelpe. Men det var for sent på kvelden. I stedet tømte jeg et kjøkkenglass fullt av calvados og kom til hektene. Jeg satte meg i en lenestol og pustet ut. Slik lediggang stimulerer hjernen. Jeg kom i tanker om den siste tidens begivenheter i norsk politikk og debattklimaet dertil, som jo er blitt noe kjøligere i det siste, og mange føler seg fryktelig krenket og gir uttrykk for det og får veldig godt betalt. Det lønner seg simpelthen… man høster sympati både hist og her og saldoen på ens sosiale kapitalkonto vokser. Den krenkede part har alltid rett, den krenkede får alltid god omtale og skulderklapp, man blir tatt i forsvar, både skriftlig og muntlig… blir rost på alle måter. Noen føler seg til og med krenket på vegne av noen som gråter fordi noen får blomster.. uttrykker det og mottar rungende applaus…
Mitt hjerte er sort og min hjerne kynisk. Ikke underlig da at jeg tenkte slik jeg pleier: What’s in it for me? Kan jeg – ved å påberope meg krenkelse – oppjustere mitt sosiale omdømme? Få masse oppmerksomhet og goodwill? Etter noen sekunders knallhardt tankearbeid ble jeg ganske nedfor.. for jeg er jo ikke muslim, jeg er ikke en kvinne som kan hevde seg påtafset på et julebord i 1998 og jeg har ikke bikkje. Jeg er en litt over middelaldrende mann, jeg er hvit og katten min døde i 2016. Dårlig utgangspunkt. Hva gjør jeg? Er det håpløst? Trolig, men jeg lovet meg selv å tenke over saken… jeg tenkte og jeg tenkte og jeg tenkte og sov en natt på det.
I dag tidlig våknet jeg, og løsningen sto for meg tydelig og klar som en junimorgen i Stavern. Jeg hadde jo allerede eksemplifisert den uten å tenke videre over det. Jeg hadde trøstet og forstått min venninne med bikkje og høstet så mye takknemlighet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av den. Hvis man ikke kan vinne gull, får man nøye seg med sølv. Hvis man ikke kan være den krenkede, kan man plassere seg så sentralt som mulig i heiagjengen. Spiller man den rollen godt nok, kan man bli hovedpersonen… og dytte vekk den opprinnelige krenkede, overta den krenkedes plass. Ta gull i stedet for sølv.
Det er drita enkelt og faen meg helt gennnialt. Man soler seg i den krenkedes følelser, later som om man selv også er blitt krenket, fordi noen du føler en slags nærhet til på en aller annen måte er blitt krenket. Man opplater sin røst, eller lar fingrene løpe hemningsløst over tastaturet, det er bare å kjøre på, smøre på i tjukke lag. Ingen reagerer, enten fordi de ikke avslører løgnen, eller fordi de ikke tør, eller ikke vil. Vi er jo flokkdyr.
Man trenger ikke forholde seg til fakta. Det er forskjell på fakta og følelser… følelser er jo ikke etterprøvbare. Fakta, hva er det.. det er følelser som gjelder. Bare å gi gass, og alle vil mene – eller late som – at her er en helstøpt person, empatisk og medfølende. Selvsagt er det bløff, men hva gjør vel det, ingen kan avdekke en slik løgn.. patos slår logos – i ni av ti tilfeller. Det er ikke pent å lyve, men alle gjør det. Det er helt perfekt… og du kan bli en helt. Visst faen…
