Min venninne Gitte ringte nettopp. Ettersom jeg har drukket opp alt brennevinet jeg hadde i huset, var jeg i godt lune. Jeg løftet telefonen.
– Næmen, er det den jenta… den aller vakreste av alle piker noen noensinne har stiftet bekjentskap med.
– Jajaja.. det holder. Jeg har alvorlige ting å snakke om.
– Fått mensen?
– Bare litt grinete.
– Uffda..
– Henger igjen fra i går kveld. Jeg var på et lite venninnetreff på byen. Vi drakk moderate mengder rødvin, hygget oss og snakket snillmildt nedsettende om menn.
– Nei, sier du det…
– Ettersom det var så fint vintervær besluttet jeg å gå hjem etterpå, i stedet for å kjøre drosje. Klokka var litt over ti.
– Sportslig…
– Jeg gikk over torget, mellom rådhustårnene i retning kirken, som jeg pleier..
– Fint der.

– Plutselig dukket opp en gjeng ungdommer, fire stykker. Jeg så straks at de ikke var særlig tørre bak øra, og jeg lurte på hvorfor ikke drittungene var hjemme hos mamma, pusset tenner og pakket ransel til i dag tidlig.
– Ungdommen nåtildags…
– Jeg tok ikke mer notis av dem, jeg var opptatt med å holde meg på beina, høye hæler, vet du.
– Rimelig det..
– Så kom det… “HEI DU DIN HOREFITTE… SKAL DU HA PIKK!!”.
– La meg gjette vilt.. disse gutta var litt mørke i teinten?
– Korrekt, og under svakt gatelys ble de ikke lysere i de latterlige hettegenserne sine…
– … du ble sur?
– Lyn forbanna. De sto der og flirte og trodde de var tøffe. Da sa jeg at eneste måten de kunne få seg fitte på, er væpnet gjengvoldtekt…
– Hehehehe..
– Da ble stemningen ganske amper og den ene – anføreren, tror jeg – kom mot meg på tynne fyrstikkbein.
– Uhuuu.. det skulle han kanskje ikke gjort.
– Jeg går aldri omkring i denne byen på kveldstid uten bærekraftige tiltak i kåpelomma.
– Vi snakker pepperspray…
– Det gjør vi, og jeg kan sikte. Det ble dobbel dose.
– Gudbedre…
– Det kan du si. Tullingen krøket seg sammen i sørpa, og buksa hans trakk nok en drøy liter vann. Han hylte, begynte å grine. De tre kameratene hans var plutselig like skumle som nyfødte lam.
– En lærepenge?
– Jepp.. og jeg vil nesten si et lite kulturkræsj…