TV2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik går snart fra vett og forstand, slik virker det ihvertfall for de som følger med på twitringen hans… jada, det dreier seg om president Trump, som det jo alltid gjør når Græsvik vil ytre seg offentlig – og det vil han ofte.
Han kjefter og smeller, skjeller ut alle som ikke er enig med ham, ber dem holde kjeft, hvilket etterhånden er blitt daglig rutine blant de med alle lemmer godt plantet i den ekstremt retthaverske venstresiden.
Nåvel, det er vanskelig å forstå seg på Græsviks overhåndtagende opptatthet av den amerikanske presidenten og det kolossale hatet hertil. Han hater ikke bare Trump, men trolig også de som ikke hater Trump.
Her om dagen prøvde jeg å finne forklaring på dette hatet; kjæresten hans kan ha slått opp, eller iverksatt nådeløs sexnekt … resultatet er det samme sørgelige: Mange menn blir helt gærne når det ikke blir no’ påremm.
Hertil antydet jeg at det er nok av horer i Washington DC … men jeg glemte at horer har reservasjonsrett.
Han kan jo bare onanere, vil noen si. Ja, det kan han … såfremt han ikke sliter med en håndleddskade etter et røff kveld på by’n, eller en lei senebetennelse … og det er velkjent at det ikke blir no’ sving på onani utført med kjeiva.
Men det finnes andre muligheter, hvilket minner meg om den gangen jeg gikk i 8. klasse på ungdomsskolen og hadde en vikarlærer i sløyd … en ganske ung og artig kar, litt kul … i motsetning til den faste sløydlæreren vår, som alltid gikk med busserull, hadde fett hår anrettet i hentesveis og trodde David Bowie var knivmaker.
Karsten, en av gutta i klassen, hadde nese for felles interesser og foreslo et samarbeidsprosjekt: Onaniapparat. Karsten kom fra et møblert hjem, vi andre brukte termen runkemaskin.
Vikarlæreren var først litt skeptisk, men etterhvert falt han for ideen. Han likte materialkombinasjoner og han hadde dessuten hovedfag i fysikk. Han øynet pedagogisk utbytte i realfag og sa ja. Han likte å kalle spader for annet enn spader. Han kalte prosjektet vårt OPERASJON SELVTILFREDSSTILLELSESINNRETNING.
Vi satte oss alle rundt et bord og lagde skisser og utkast. Noen var helt håpløse og gikk rett i bøtta, andre var for vidløftige og forutsatte kunnskaper om gassveising og metallurgi, et annet inkluderte en gammel totakts mopedmotor fra Sachs og et rustent eksosrør.
Vi endte opp med et raffinert design med damp som energikilde. En av gutta i klassen var eier av en temmelig kraftig dampmaskin, som hans onkel hadde tatt med fra Amerika. Vi byttet til et svinghjul med større diameter, likeledes veivstake med en i aluminium, ny og lengre veivtapp hvortil montert drivaksel som i den andre enden hadde skruefester for en stålsylinder foret med skumgummi trukket med rosa fløyel, opplagret i tre stålringer innsmurt med hjullagerfett.
Vi festet alt på en tykk plankebit av teak hvorunder gummiknotter. Dampmaskinen ble oppgradert litt, utboring og ny sylinder. Økt effekt og dreiemoment.Testing og atter testing, igjen og påny. Til slutt gikk den som bare det og dampen føk i rasende fart ut av skorsteinen. Jeg har tegnet den etter hukommelsen, den så omtrent slik ut:
Prosjektet varte fra januar til skoleslutt i juni. Spenningen var omseggripende da alt var klappet og klart for den store testen.
Karsten meldte seg frivillig. Han tok med seg maskinen og et Cocktail-blad, gikk inn på et tom kontor med skrivebord i passe høyde. Han lukket døren.
Etter ti minutter hørtes dampfløyting og straks etter kom han ut med et fett glis fra øre til annet og en kondom høyt hevet, inneholdende noe gråhvitt i flytende form.
Alle hoiet og heie og triumferte. Det hadde lyktes. Det føltes som vi hadde gjennomført en makeløs ingeniørbragd som omsatt til masseproduksjon ville få stor betydning for eksportindustrien i Norge.
Vikarlæreren var også i fyr og flamme, men også litt nervøs. Han ba oss alle innstendig om total taushet om dette prosjektet, slik at det ikke skulle komme rektor for øre før vikariatets utløp.
Vi holdt tett, snakket ikke om det til andre før vikarlæreren hadde sluttet og fått fast lærerstilling på den andre siden av byen. En av gutta ble virkelig inspirert av dette prosjektet. Han studerte senere ved NTH og MIT og er i dag avdelingsdirektør i Norske Veritas. Han har aldri fortalt ungene sine om hvorledes han ble interessert i realfag.
