Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Det kinesiske kommunistparti har bestemt at alle journalister må på kurs – hvis de vil ha pressekort. Det er tale om 90 timers etterutdannelse, som skal gjøre dem i stand til å arbeide etterrettelig, skille sant fra usant. De skal lære at den beste måten å utøve journalistikk på, er daglig samråd med partiets informasjonsbyrå, som nylig opplyste at alle millioner kameraer oppmontert på gater, streder og torg i Kina, er for å hjelpe vanlige kinesere med å ta selfier, som de samme dag får som papirkopi tilsendt i posten. Således slipper kinesiske innbyggere å kjøpe dyre smarttelefoner. Altså: Et tiltak med sikte på utjevning av økonomiske ulikheter.

På dette kurset skal kinesiske journalister lære mangt og meget, eksempelvis at uigurene bosatt nordvest i Kina ikke er utsatt for overgrep – slik vestlige medier hevder – men at kinesiske myndigheter er i full gang med et gampesvært, humanitært hjelpearbeid, med sikte på å gjøre de 12 millioner uigurene til ordentlige mennesker; noen av forfedrene til dagens uigurer hadde nemlig for noen tiår siden uforpliktende sex med aper, som medførte ganske mye klabb og babb hva DNA angår og avledet fødsler av underlige mutanter, som hverken var mennesker eller aper, men noe midt i mellom … disse formerte seg videre og i dag er uigurene overmåte rare og i mentalitet så avstikkende at de endog har begynt å tro på Muhammed og Allah.
Men dette kurset tar ikke bare for seg dagsaktualiteter, historie er også på timeplanen. I særdeleshet viktig er at kinesiske journalister tilegner seg gode kunnskaper om Kinas nyere historie. Obligatorisk pensum:
Kulturrevolusjonen: En reform som gjorde det mulig for alle kinesere å få 90 prosent rabatt på billetter til Beijing-opera i perioden 1966 og frem til Maos død ti år senere. Denne epoken er én av de uendelige mange glansperiodene i Folkerepublikken Kinas historie. Kineserne hadde det så godt i denne tiden at de nesten besvimte av lykke og fremtidsoptimisme, som utløste særskilte seksuelle behov … en bråte unger ble født, alle foreldre fikk saftig kontantstøtte og barna fikk gratis skoleskyss og plass på SFO.
Det store spranget: Historien om da Mao Tse Tung avsluttet sin lysende friidrettskarriere i Antwerpen-OL, 1920. Han vant både stavsprang og lengdehopp, med henholdsvis 6,19 og 8,96 meter – trass i hardt regnvær og sterk motvind opp mot frisk bris.
Den himmelske freds plass: Folkeunderholdningsavdelingen i Kinas kommunistparti arrangerte i juni 1989 en barnevennlig familieunderholdningstilstelning på Tiananmen-plassen i Beijing. Arrangøren hadde forsømt seg – glemt å kjøpe hunder og katter –  slik at man ikke kunne lage skikkelige kjøttkaker og knakende gode pølser.
Det ble tilløp til uro blant folk og noen bannet litt, men kommunistpartiets matdistribusjonsnett – verdens mest effektive og kreative i sitt slag – inngikk i hu og hast avtale med et våtmarked ikke langt fra. Flere snes svære lastebiler ankom etter en snau halvtime, lastet med beltedyr, flaggermus, ekorn, kråker, skjærer, grevlinger, rotter med ubetydelige adferdsavvik og ti tonn mangeartede insekter attpå…
Skikkelig snadder og alle på plassen ble blide og glade. Alle spiste seg mette og aldri har det vært mer fred og fordragelighet på Den himmelske freds plass. Etterpå gikk alle på statssirkus, der de fikk se verdens aller beste trapesartister svinge seg i luften mens de deklamerte kloke ord fra det store, filosofiske verket, Maos Lille røde, hvortil alle i sirkusteltet klappet og hyllet kommunistpartiet og dets uendelige forråd av klokskap, kreativitet og dagstadige initiativ til mer frihet og demokrati for alle i Kina.
Etterforskning straks etter dokumenterte at CIA i samarbeid med FBI og MI6 hadde hacket telefonlinjer, jammet radiosignaler, sabotert hullkortmaskiner og stjålet en hel haug faxmaskiner og derigjennom forpurret matforsyningen i forsøk på å stimulere opposisjonelle i Kina til å kreve reformer og således sette kommunistpartiet i forsmedelig forlegenhet. Fåfengt – det fantes ingen opposisjonelle i Kina, fordi alle var så glade for å være kinesere.
Den store rormann: Betegnelse på formann Mao med opprinnelse fra den gangen han i unge år var kapproer og elleve ganger på rappen vant Asia-mesterskapet i tolver med ham selv som styrmann.
Formann Mao: Mao var, som alle vet, kommunistpartiets formann, men formannstittelen stammer fra hans unge år, da han arbeidet ved et smelteverk i Jilin-provinsen. Der var 5000 ansatte, men lønnsomheten var dårlig. Da Mao begynte, jobbet han så hardt – ofte til langt på natt – at produktiviteten økte med 75 prosent, lønnsomheten steg som en månerakett og verket måtte ansatte 2000 nye arbeidere. Etter tre år ble han utnevnt til formann for alle ansatte, han fikk medalje, diplom, lønnspålegg og en helt ny sykkel med bremser på begge hjul.
Hundre blomster-kampanjen: En reformprosess igangsatt av Mao, med sikte på å gjøre Kina enda mer demokratisk og fritt enn før. Den varte fra 1956 til -57. Mao oppfordret alle kinesere til å ytre ærlige meninger om alt og alle. Mange gjorde det og ble premiert med diplom, pokal og lønnspålegg … Mao tok all kritikk til etterretning og utviklet straks det kinesiske demokratiet i en grad ingen trodde var mulig, og alle kinesere ble så glade for å være kinesere at de besluttet å lage enda flere kinesere, som i kjønnsmoden alder sørget for å legge grunnlaget for dagens befolkning pålydende drøyt 1,4 milliarder.
De store oppdagelsene: Etter Maos død i 1976, ble den store formannen undersøkt og åpnet med skarpe skalpeller. Det første obdusentene oppdaget, var at Mao hadde alle tennene i behold, de var hvite som nyfallen snø og uten et eneste hull. Slik kunne kommunistpartiet en gang for alle tilbakevise alle rykter om Maos råtne tannstubber og fryktinngytende ånde som tok livet av alle blomstene på kontoret hans.
Obdusentene sa at dette var som forventet, men de hevet øyebrynene noen millimetre da de oppdaget at Maos hjerte var tre ganger som så stort som gjennomsnittsmannens.
Dette funnet ble forelagt politbyrået, som straks og uten opphold vedtok at Mao var tre ganger så snill og mild som alle andre i hele verden…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Norges Fotballforbund sendte forleden en delegasjon til Doha i Qatar, med president Terje Svendsen i bresjen. Tilsvarende delegasjoner fra Sverige og Danmark er også på plass. Intensjon: Stille veldig kritiske spørsmål om menneskerettigheter, derigjennom snakke til rette myndighetene i Qatar og i løpet av nesten ingen tid få disse araberne til å forstå at de må være snille og greie mot journalister, homofile og fremmedarbeidere.
Blekansiktene iført dress, hvit skjorte og pene slips skal altså få hardkokte kefije- og kaftanemballerte ørkenmuslimer til å skjerpe seg og bli omtrent slik som vi nordmenn. Naivt, eller bare et absurd kammerspill?
Det siste, selvsagt. Svendsen er nok ikke så uvitende og dum at han nærer tro på at et land for det meste befolket av sunnimuslimer og resten shiaer, i full fart skal endre meninger, forkaste sharia, innføre pressefrihet, innvilge homofile alle rettigheter og forøvrig oppføre seg som majoritetsbefolkningen på Gjøvik og omegn.
FNs menneskerettigheter er en vestlig oppfinnelse, det vet nok Svendsen, men kanskje tror han at de er universelle. Det er de selvsagt ikke. Muslimer anser FNs menneskerettighetserklæring som et dekadent påfunn unnfanget i et anfall av beksvart gudløshet.
I 1972 ble Qatar medlem av OIC (Organisation of Islamic Cooperation), 57 muslimske land, som i 1990 bemyndiget sine utenriksministre til å møtes og pønske ut et alternativt menneskerettighetskonsept – Kairo-erklæringen, som bygger på islamsk tradisjon og sharia og er flere hundre tusen kilometer unna tankene til Eleanor Roosevelt, arkitekten bak FNs menneskerettighetserklæring av 1948.
Fotballpresident Svendsen er i Qatar. I dag, eller kanskje i morra, vil han få svar på sine kritiske spørsmål til Qatars myndigheter. Han har nok ikke høye  forventninger, det har han ingen grunn til … det vet han, selvsagt, men så har han da gjort noe, på vegne av norsk fotball og våre verdier.
Når han kommer hjem til Norge, kan han fortelle norske journalister at han har vært svært kritisk. Kanskje vil han si noe sånt som:
Det har vært gode samtaler. Vi har tatt opp fremmedarbeidernes bo- og arbeidsforhold, homofiles rettigheter og pressefrihet. Myndighetene i Qatar og representanter fra VM- arrangørene har lyttet, og jeg opplever at vi har hatt en god og fruktbar dialog.
Han vil selvsagt unnlate å si no’ om hans sterke fornemmelse av å bli snakket etter munnen, og at Qatar gir blanke faen i meningene til en fotballpresident hjemmehørende i et lite land beliggende langt pokkerivold mot nord et sted – der julenissen kanskje bor…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En og annen vil hevde at vi lever i en reiseregnings- og pendlerboligtid. Litt snevert perspektiv, kanskje … litt for enkelt, det er jo mye annet og viktigere saker og ting som preger vår tid, men la oss si at tilliten til folkevalgte er viktig … ja, da må man bare sørge for at kasus som Eva Kristin Hansen ikke innehar vervet som Stortingets president – og det gjør hun ikke lenger. Hun er imidlertid ikke alene om å ikke gjøre stort nummer av forskjellen på egne og andres penger. Et helt spesielt tilfelle: Tidligere stortingspolitiker Hege Haukeland Liadal (Ap).
I 2019 ble hun avslørt, av Aftenposten. Det ryktes at mange fikk akutt hakeslepp og kjevelåsning og måtte på legevakta for å få fortennene til å møtes igjen. En bekjent av en venn av meg gikk på Karl Johan og fordypet seg så grundig i Aftenpostens dekning av Liadals eksesser at han i befippelsen glemte hvor han var og støtte hardt an mot en Harley Davidson, som veltet og utløste dominoeffekt som bevirket fall av et halvt dusin andre Harleyer. Han dro ikke til legevakta etterpå, han ble kjørt til Ullevål sykehus.
Min ikke helt faste tegner, Robbie – som sammen med en blond eksstripperske fra Austin, Texas – hensleper eksiltilværelse i en husbåt flytende på en av Amsterdams mange kanaler, kludret i 2019 sammen en tegning, så å si en parafrase over et fotografi fra 2017, som fremstiller Hege Haukeland Liadal spaserende på brostein sammen med Jonas Gahr Støre i byen Haugesund.
Robbies forenkling besto i at han tegnet Liadal uten klær. Slemt gjort, kanskje… sikkert ikke særlig raffinert, men ganske treffende, og hun hadde selv kledd av seg:

Hege Haukeland Liadal ble innvalgt på Stortinget i 2013. Hvorfor? Var hun drevet av politisk engasjement? Etter alt å dømme: Neppe.
Straks hun var installert på tinget, begynte hun å skrive reiseregninger i et ellevilt tempo. Ikke reelle reiser … nei, reiser hun aldri hadde foretatt, reiser uten minste tilknytning til hennes stortingsverv, og reelle reiser forlenget hun slik at det ga høyere utbetaling.
Hun krevde kjøregodtgjørelse for bilreise mellom Oslo og Haugesund, men hun satt ikke i en bil, hun var på Øyafestivalen med familien sin. En annen reise av tjenestemessig art gikk angivelig til Odda og Tyssedal i Hordaland. For det fikk hun utbetalt 3100 kroner, men hun var ikke Hordaland, hun var i Haugesund. En annen gang krevde hun reisegodtgjørelse for en biltur i Norge, men da var hun i Stockholm, gitt. For alt vi vet, har hun vurdert reiseregninger for de gangene hun har vært ute og hentet reklame fra postkassa si.
Liadal er tiltalt for forsettlig grovt bedrageri overfor Stortinget. Saken startet 2. november i Oslo tingrett og skal være ferdigbehandlet 15. desember. Det handler om 56 ureglementerte reiseregninger. Halvparten av disse ble gjort bare i Liadals fantasi. Urettmessig erverv: 117 776 kroner.
Om jeg forstår Aftenposten rett, er Liadals forklaringer i retten en overdådighet av råvarer for en helaftens revyforestilling. Hun startet første dag i retten med å nekte straffeskyld, samtidig tok hun i bruk kvinnens fremste våpen, gråt og tenners gnidsel – trolig for å utløse sympati omkring seg, i håp om mild straff.
Aktor i saken har måttet tåle mye lirumlarum, slik som Liadals forklaring på hvorfor hun en rekke ganger krevde diettpenger når hun overnattet hjemme:
“Jeg har ikke noen god forklaring på det. Kanskje markøren har stilt seg feil, eller at jeg har glemt å huke av i riktig boks.”
Aktors dager har medgått til å konfrontere Liadal med hennes straffbare handlinger, men AP-politikeren har svært dårlig hukommelse.
“Jeg har problemer med tall og datoer”, sa Liadal i retten og anførte at hun husker når barna hennes ble født, men ikke når de lærte å sykle – som trolig gjelder for de aller fleste foreldre uten spesialinteresse for barns opplæring i sykling.

Jaja, Liadal er 49 år. Dement? Sannsynligvis ikke, men det er helt vanlig at hardkokte vinningsforbrytere ikke husker noe av det gale de har gjort når de må stå til ansvar i en rettssal. Om noen lurer på hva Hege Haukeland Liadal drev med før hun ble stortingspolitiker:
Avdelingsleder i Adecco Haugesund. Etter 15 måneder fikk hun sparken i 2012, fordi hun brukte bedriftens penger som om det var hennes egne…

Jeg er nok av den sorten som mer enn de fleste trenger til et gudsord. Derfor gikk jeg til kirken i dag. Ti minutter for sent, men presten – la oss kalle ham Jon – er en tykk og snill og mild mann som ikke ser ned på forsentkommere, han er meget inkluderende og trolig villig til å tilgi syndere når og hvor det skal være.
Vel vel, gudstjenesten bar preg av 2. søndag i advent. Jon gikk på prekestolen og redegjorde for graviditet og hva kvinner må gjennom i løpet av svangerskapet … og fødselen, som kan være litt av påkjenning, men han poengterte at det er bryet verdt, et hvilket som helst barn er en velsignelse og det var Jesus, også.
Var det ikke for Jesus-barnet – eller Basusjernet som jeg sa før jeg lærte å snakke rent – hadde vi ikke sittet på disse harde trebenkene. Nei, vi hadde ikke det.
Jeg er glad for at Jesus ble født, veldig glad for det, men jeg må innrømme at jeg – mer enn prestens ord – var opptatt av julekrybben oppstilt og pent opplyst ved en av langsidene. Jeg hadde lyst til å gå bort til den og se, men det kunne jeg jo ikke, ikke midt  i gudstjenesten. Jeg måtte vente til alle, jeg selv inkludert, hadde drukket alkoholfri vin og spist en rund, liten oblat.
Men så var det over, hele menigheten reiste seg, mange henga seg til kirkekaffe og søte kaker. Jeg oppsøkte krybben og ble ganske paff. Hele gjengen var samlet i stallen… Maria, Josef, de tre vise menn, en hyrde, et lam og en ku, tror jeg … men ikke Jesus-barnet. Hvor er det blitt av Jesus, tenkte jeg. Er Den norske kirke kommet helt ut av kurs? Har preses Olav Fykse Tveit bestemt at Jesus skal ut av alle fire evangelier?

Jeg var rystet og forsøkte å finne presten. Jeg visste hvor han var. Han går alltid ut av kirken straks etter gudstjeneste og tenner den andre sigaretten med den første.
– Jeg har sett på krybben her. Alt er på plass, utenom det viktigste – Jesus-barnet. Hvor i svarteste granskauen er det blitt av ham?
Jon myste … avga en lubben røyksky, betraktet meg, som om jeg var et uvitende barn med lærevansker og ytret:
– Sjekk kalenderen. Jesus kommer om 19 dager, han. Det trodde jeg du visste…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansen kriminelt sinnelag? Njææ, vet ikke … men Aftenpostens siste avsløringer om rastløst pendlerboligliv, reiser til Trondheim og tilbake, valgvake 2015, overnattinger på Royal Garden (700 meter fra oppgitt bopel), pendlerbolig hist, et annet krypinn her, svære bunker med reiseregninger og enda en bunke, tyder på at hun ikke er så nøye på det.
De fleste kriminelle har til felles at de ikke utmerket seg ved matematisk rekkeutvikling da de gikk på skolen, og at de senere hen ikke i nevneverdig monn har fordypet seg i konsekvensanalyser.
De fleste innbruddstyver saksbehandler ikke på forhånd et brekk. Planleggingen er nokså rufsete, og tid medgått fra innfall til innbrudd er kanskje ikke mye mer enn fem minutter, og det faller dem ikke inn at de er kjenninger av politiet oppført med kursiv i politiets arkivboks merket moduskandidater – innbrudd, villa, hertil vedlagt fingeravtrykk og bilde.

Nåvel, Eva Kristin Hansen er nok ikke vaneforbryter, men kan det tenkes av hun i en viss henseende er å ligne med kriminelle, slik at hun handler på impuls og ikke tenker seg muligheten av at noen kan komme til å finne ut hva hun driver med, offentliggjøre det og således utlegge henne til spott og spe, om ikke til evig tid, men ihvertfall til neste sommer og kanskje utpå høsten.
Formildende omstendigheter? Det skal anføres at hun simpelthen kan ha kommet i dårlig selskap, et miljø med svært avvikende gjengmentalitet. Ja, jeg tenker på hennes venner på Stortinget… Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Torgeir Knag Fylkesnes (SV), Tellef Inge Mørland (Ap), Sveinung Rotevatn (V), Tore Storehaug (KrF)…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Min eneste venn i hele verden er pratesyk nuomstunder. I går kveld ringte han igjen:
– Hei, Ralf … er det den karen, kort tid siden sist.
– Hørte du på Dagsnytt 18 i sted?
– Jeg var opptatt på annet hold.
– Visste du at gjennomsnittskvinnen blør i seks år?
– Hæææ … så lenge, og de dør ikke av det??
– Vi snakker menstruasjon. Kvinner har mensen i 38 år og gjennomgår 456 sykluser.
– Ååå… sånn å forstå, men hva så, dette er vel kjent stoff.
– Absolutt, men nå foreslår Ulrikke Torgersen i Grønn Ungdom at alle kvinner skal få dekket alle kostnader medgått til bind og tamponger og andre produkter knyttet til det månedlige. Hun anfører et likestillingsperspektiv

– Hun mener det er urettferdig at bare kvinner har mensen, og at staten må jevne ut og dekke alle kvinners blødningsutgifter.
– Vederlag for tort og svie?
– Ja, og hun mener at menstruasjon er ekkelt og tabubelagt, og at det må holdningsendring til.
– Ein haldningskampanje, fleire haldningskampanjar?
– No’ sånt. Torgersen synes mensprodukter bør være diskré tilgjengelig for alle kvinner hvor enn de er … på skole, universitet, høyskole, folkehøyskole, bibliotek, jobb, restaurant, handlesenter, diskotek, nattklubb, kino, teater, operaen, fastlegekontoret, skatteetatens kontorer og i alle Turistforeningens overnattingshytter over hele landet.
– Men hva med gutta… ehh, du vet…
– Jepp, de onanerer som bare det, fra de er 11-12 år og minst 38 år fremover, uansett om de er gift, eller ei … særlig når de gift, kanskje … og det samlede antallet do- og tørkeruller medgått til denne aktiviteten … koster pæng, for å si det sånn..
– Og ekstra klesvask…
– Nettopp, ikke uofte er papir utenfor rekkevidde, og har man ikke en langhåret kattunge for hånden … ja, da går det utover T-skjorter, skjorter, slips, sløyfe, bukser, strømper, lakener, putevar og dynetrekk … som må rett i vaskemaskinen, og den går på strøm. Det ække gratis.
– Sant.
– Og i unge år har mange menn ganske kraftig sprut, som kanskje går rett i taket. Det gir skjolder og flekker som ikke går vekk, og da må man skifte takplate, men platene henger jo sammen, da må man kanskje skifte hele taket og det koster kanskje drøyt 10 000 kroner … og håndverkere jobber ikke gratis.
– Så sant, så sant…

Ralf, min eneste venn i hele verden, har vært lærer så lenge både han og jeg kan huske. Han jobber i videregående, og alle kollegaene hans er damer i overgangsalderen og vel så det … og noen få nominelle menn med glissen skjeggvekst.
Ralf nærmer seg pensjonsalder og er gørrlei. Dagstadig river han seg i håret av kollegaenes ideer og påfunn. I går kveld ringte han. Jeg løftet telefonen:
– Ralf… er det den karen, hyggelig.
– Like måte. Tenkte å gi deg siste nytt fra skolefronten.
– Jeg er lutter øre.
– Det dreier seg om kjønn. Som du formodentlig vet, er kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen i full sving med å utrede nye kjønn.
– Det har jeg hørt.
– Og nå vil damene på jobben være såkalt proaktive.
– Javel…
– Kjønn er jo i vinden som aldri før, og nå er det blitt slik at man er det kjønnet man føler for.
– Åååå??
– Jepp, flere av damene på jobben lurer på om de er kvinner, det kan jeg godt forstå, mange av dem har ikke et eneste gram østrogen igjen i kroppen … og disse mennene … ja, de er litt av noen tusseladder, en av dem går med strikkevest han har tilvirket selv.
– Jøye meg…
– Jepp, alt flyter. Alle lærerne sier hen til alle elevene, for å være sikre på å ikke bomme på kjønnet og således krenke noen. For en tid tilbake hadde vi wokeveke ..

– .. og i forrige uke hadde vi toleranseveke.
– Hæææ???
– Rektor er medlem av Noregs Mållag, men oversatt er det toleranseuke. Fem dager med hardt trøkk på toleranse.
– Hvordan gikk det?
– Mye ble tolerert, men det utartet litt … nynorsklæreren ble drapstruet mandag og måtte til samtaleterapi, et voldtektsforsøk bak gymsalen tirsdag og et par knivstikk i storefri torsdag, etterfulgt av politiutrykning og ambulansekjøring, på fredag skulket verstingene og det var ganske rolig. Alt i alt gikk det noenlunde bra, de fleste slapp fra det uten alvorlige skader.
– Du slette tid..
– Men det går an å ha det litt gøy, også.
– Jeg lytter.
– Kjønnsidentitetene flyter omkring, som sagt … og man kan være hva man vil, eller føler for.
– Jaa?
– Fredag – siste dag i toleranseveka – gikk jeg inn på lærerværelsets dametoalett. Jeg visste at undervisningsinspektøren var der inne.
– Åååå..
– Hun var i ferd med å kneppe igjen buksa si og etterjustere BHen da jeg braste inn.
– Jeg lytter intenst.
– Hun ble rød i trynet, fly forbanna, gjorde anskrik og ville vite hva faen jeg gjorde på dametoalettet.
– Milde madonna!
– Ikke i det hele tatt. Hun var rasende. Det skummet i munnvikene hennes.
– Uffda…
– Neste time ble avlyst. Elevene på frifot. Ekstraordinært møte på lærerværelset. Jeg måtte stå skolerett. Hatske blikk, harde ord og anklager om seksuell trakassering. Om jeg hadde no’ å si til mitt forsvar?
– Hadde du det?
– Jeg sa at jeg samme dags morgen våknet med følelsen av være dame, og jeg anførte en vane jeg hadde lagt meg til, å sitte mens jeg tisser. Jeg forklarte det med at testosteronnivået trolig hadde sunket til et absolutt minimum og at jeg praktisk talt var kvinne, at jeg helt av meg selv – uten å tenke på det – hadde entret dametoalettet.
– Trodde de på det?
– Nix, rektor har skrevet en rapport og sendt den til kommunen, direktør for utdanning. Det dreier seg visst om seksuell trakassering. Jeg har ikke fått innsyn i dokumentet.
– Forskjell på teori og praksis.
– Absolutt.
– Suspendert?
– Neida, bare litt cancel culture og no-platforming .
– Ååå??
– Kaldfront, ingen vil snakke med meg. Jeg må legge matpausen til et konditori i nærheten. Jeg kjenner innehaveren. Jeg fortalte ham hele historien. Gratis kaffe og halv pris på wienerbrød, til isen tiner på lærerværelset…

Da jeg var helt ung, såvidt tørr bak øra, leste jeg George Orwells 1984. Den gjorde inntrykk. Jeg leste den påny i sommer, da gjorde den enda mer inntrykk.
Bokens hovedperson er Winston Smith, som er så uheldig at han lever – i en av tre verdens supermakter, som alle er totalitære og i konstant konflikt med hverandre.
Året er 1984, landet heter Oceania, Storebror er allestedsnærværende og bare ett politisk parti er lovlig.
Mye av boken handler om hva som er sant og hva som ikke sant i landet Oceania. Smith jobber fulltid i Sannhetsdepartementet, som sysler med redigering av både historien og samtiden. Etablering av nye og riktige sannheter er viktig satsningsområde:
KRIG ER FRED
FRIHET ER SLAVERI
UVITENHET ER STYRKE
Gjenkjennelig i vår tid? Absolutt. I dag er fakta for en stor del underordnet følelser og ønsker om hvordan ting burde være. En av de mest kjente devisene nåtildags, sågar fremsagt av to amerikanske presidenter: ISLAM ER FREDENS RELIGION
Første gang jeg hørte dette, måtte jeg le. Jeg tenkte at dette er så ellevilt at selv ikke Orwell kunne tenkt tanken, men jo … noen tror på dette, og de som ikke gjør det – de aller fleste, må man tro – later som ingenting … hvilket bringer mine tanker i retning Nazneen Khan-Østrem, muslim og kommentator i Aftenposten, som for noen dager siden tastet en kommentar med tittelen:
Sataniske vers har åpnet dører for muslimer
Dører, tenkte jeg… for muslimer flest åpnet ikke Salman Rushdies bok for annet enn hat, vold, drap og tre skudd i forlagsredaktør William Nygaard.
Khan-Østrem ser det annerledes, helt annerledes. Hun har vært på et møte med moderate muslimer som vil reformere islam. Nøyaktig hvor mange som var tilstede i dette møtet, fremgår ikke av hennes tekst, men det er grunn til å tro at møtelokalet ikke er arealsterkt og at tilstelningen ikke ble holdt i Islamabad, eller Kabul.
Anyway … Khan-Østrem mener at Sataniske vers har avledet “vidtrekkende verdidiskusjoner”, en slags intellektuell oppvåkning blant verdens muslimer, som hun anslår til “overkant av en milliard”. Det riktige tallet er to milliarder.
Selvsagt er denne reformiveren bare visvas og lirumlarum opphøyd i uendelig høy eksponent, Sataniske vers er forbudt i muslimske land og de fleste som bor der, kan jo ikke engang lese … dessuten er ikke islam og intellektuell nysgjerrighet komplementære størrelser.
Leppestiftmuslim Nazneen Kahn-Østrem er sikkert ikke uvitende, ei heller tilbakestående … men hun er nok en drømmer. I tusen år har muslimene surret omkring og ikke tenkt én original, fremtidsrettet tanke, men hun tror altså den bannlyste boka til Salman Rushdie vil gjøre susen…
Kahn-Østrem jobber ikke i Sannhetsdepartementet til Orwell, men om hun gjorde det, hadde hun kanskje pønsket ut dette:

En så god og snill gutt. Kjernekar og hedersmann i ett og alt. Henimot et prakteksemplar hvis tanker og handlinger alltid var rene og plettfrie… nei, det er ikke tale om Jesus Kristus, den hellige Frans fra Assisi eller Martin Luther King jr. … nix, det er tale om Rustam Louis Foss, mannen som med svær kniv ville avlive alle han så i Thereses gate på Bislett.
Han Iøp omkring, ropte allahu akhbar og ville drepe, ikke ulikt mange andre muslimer, men så kom politiet kjørende i full fart. Foss ville kverke politifolkene, også … han var på vei inn i politibilen med kniv parat og mord i blikket, men da smalt det – mange ganger. Foss ble perforert, trolig av prosjektiler fra en 9 mm pistol. Han døde kort tid etter på sykehus.
Helt vanlig at døden opphøyer folk til noe de ikke var i nærheten av – det vet alle som har vært i begravelse – og det virker som Rustam Louis Foss har oppnådd status som martyr; åstedet for hans bortgang ser nå ut til å bli permanent minnested for mannen som av han venner beskrives slik:
“Aktiv, blid og sosial fyr”, “en ekstremt sosial og omgjengelig gutt”, “blid og hjelpsom”, “det var absolutt ikke noe vondt i den fyren”, “han hadde veldig stor kjærlighet til folk rundt seg” … og artig er en dames erindring om Rustam Louis Foss’ karriere som bryter, fortalt til VG:
“Han drev aktivt med bryting, men kuttet ut dette nærmest over natten”, forteller hun. Han skal ha skadet armen til en annen utøver på en voldsom måte og: “Han tålte ikke å skade noen. Han ble aldri den samme igjen”, sier damen til VG.
Alt i alt: Man får inntrykk av en heidundrende flott kar, et overflødighetshorn av empati, men ingen snakker så mye om fortiden hans og sommeren 2019, da han gikk amok med kniv og knivstakk en tilfeldig mann ni ganger før politiet ankom og elektrosjokkbehandlet ham litt.
TV2 var raskt ute med å navngi knivmannen på Bislett. Nyhetsredaktør Karianne Solbrække om beslutningen:
“Vi har landet på å gjøre dette for å nyansere bildet av ham, ivareta ettermælet hans på best mulig måte og for å skape en mulighet for å beskrive hvem han var.”
En nyhetsredaktør føler altså ansvar for ettermælet til en fyr som inderlig ønsket å stikke kniven sin i tilfeldig omkringværende mennesker.
Pikant appendiks: Karianne Solbrække var en gang kjæresten til den svært kriminelle og voldelige islamisten Arfan Bhatti…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Man kan ikke unnlate å undres over hva slags folk som sitter på Stortinget. Det virker jo ikke som alle der er helt sikre på hvor i landet de bor, hvilket for mange representanter har gitt lubben avkastning, også for Eva Kristin Hansen, som har lagt flere hundre tusen kroner til sin sparekonto.
Nå er hun ikke stortingspresident lenger, hun er trolig under politietterforskning og blir nok innkalt til avhør, men i går fikk vi alle høre henne si dette for åpen mikrofon i Stortinget:
I 2014 så kjøpt æ meg inn i min manns bolig av veldig fammiliære årsaka, altså han trængt at æ kjøpt meg inn i den, så vi gifta oss, også gjorde æ det, altså kjøpt ut mora hannes som eid i den boligen sånn at han kunna kjøpt seg bil.
Fint å være folkelig, men dette er kanskje i meste laget.

Vel vel, men så er det stortingsdirektøren, da. Hun heter Marianne Andreassen og uttalte seg slik om Hansen-saken tirsdag kveld:
Det har vært flere saker av lignende karakter, der reglene har blitt misforstått på dette punktet. Behovet for tydeligere regler er et viktig læringspunkt for administrasjonen. Derfor vil ikke administrasjonen gjøre mer med denne saken.
Stortingsdirektøren ville altså ikke gjøre no’ nummer ut av stortingspresidentens pendlerjuks, fordi det er så mange som har jukset på samme vis.
Altså: Stortingsdirektør Andreassen mener at hvis mange gjør noe straffbart, er det greit. En ganske røff rettstenkning, dette. Prinsipielt betyr det at hvis mange nok forsøker så godt de kan å drepe hverandre … ja, så er det grei skuring. Hvilket – sånn helt en passant – ser ut til å være gjeldende politikk i noen bydeler i Oslo.