Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Hanne Skartveit er politisk redaktør i VG og skrev i går en kommentar om hvem som bør bli sentralbanksjef. Hun går helhjertet inn for Jens Stoltenberg og avviser alle opposisjonens innvendinger og betenkeligheter, hun anfører ikke ett eneste argument i Stoltenbergs disfavør.

Nesten litt rart, kanskje til og med eiendommelig avstikkende? Vel, hennes lørdagstekst kan – men det ække no’ gøy – holdes adskilt fra det faktum at hun alltid har vært arbeiderpartijente, kanskje ikke av den mest hardkokte sorten, men det kan ikke utelukkes at hun dagen før bryllupet sitt forela for Gerhard Helskog hovedpremisset for bærekraftig ekteskap i hennes omgangskrets:
Kroppen min… ja, den er din, det er greit, men sjela mi… den er partiets.
Fortid i AUF, nestleder i Sosialdemokratisk Studentforbund, journalist i Arbeiderbladet … og hun synes det er helt i orden at Stoltenberg sist høst tok seg et par skogsturer sammen med statsminister Støre og snakket om løst og fast og litt om sentralbankstillingen og fem måneder tidligere – da sentralbanksjef Øystein  Olsen hadde varslet avgang – spiste middag med oljefondboss Nicolai Tangen hjemme hos Knut Brundtland, sønnen til selveste Gro… som får en til å minnes en podcast fra mars 2018 hvori Skartveits intervju med Gro Harlem Brundtland hjemme hos sistnevnte.
Det er som å høre to gode, gamle venninner komme sammen igjen etter lang tids adskillelse. Pludring og koseprat og nå har vi det hyggelig, gitt. Skartveit snakker om den gangen de traff hverandre for første gang: Hun var fire, fem år gammel og Brundtland var omkringkjørende legevaktslege og kom hjem til familien Skartveit for å undersøke lille Hannes vonde mage… og noen år senere – da hun var sånn cirka 17 år – var ekteparet Brundtland på middag hjemme hos Skartveits og Hanne var serveringspike.
Hun spør ikke Brundtland hvordan det hadde seg at hun aldri vant et valg, hvorfor hun alltid kom til kort i TV-debattene med Kåre Willoch, hun påminner ikke Gro om sitatet det er typisk norsk å være god og spør om det ikke også er ganske typisk Gro å være Gro. Ei heller spør hun om hva Odvar Nordli kan ha ment da han sa: “Den dama er itte født, hu er konstruert.”
Da Gro i en sammenheng henter frem et av sine mantraer, nemlig den om at alt henger sammen med med alt, svarer Skartveit et rungende ja og spør ikke om sammenhengen mellom svært sukkerfiendtlig generaldirektør for Verdens helseorganisasjon og senere godt gasjert engasjement for leskedrikkgiganten Pepsi Cola.
Til slutt i intervjuet blir de to enige om hva som bør være Gro Harlem Brundtlands ettermæle, som er for langt til at jeg gidder taste det ned. Ikke én eneste gang i løpet av det 74 minutter lange intervjuet stiller Skartveit et kritisk spørsmål og man kan nesten ikke unnlate å tenke på Jens Bjørneboes ti bud for den som vil frem her i verden, hvorav dette:
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.)
Poenget? Når Skartveit så inderlig insisterer på Stoltenberg som sentralbanksjef, bør man huske at Skartveit står godt plantet i arbeiderbevegelsen, og som politisk journalist og kommentator i Norges mest leste nettavis, har Skartveit lite å tape på å holde seg inne med Norges største parti, som attpåtil sitter i regjering ledet av en av bestevennene til han som alltid var go’gutten til Gro og nå vil bli sentralbanksjef… og dessuten var jo de fleste AUF-jentene i perioden 1985-89 forelsket i AUF-leder Jens…

Nytt ordskifte om hijab og fleire hijabar. Steile fronter. Denne gangen var det Dagsavisen som begynte. Avisen hyller unge muslimske jenters bruk av hijab og mener de er heidundrende tøffe feminister som ikke går av veien for noe … på den andre siden er sosiolog Kjetil Rolness og andre, som mener at det ikke er særlig tøft og heltemodig å underkaste seg kyskhets- og ærbarhetsregimet utledet av verdens aller mest sexfikserte, kvinnediskriminerende og lattervekkende samling av tanker, ideer og påfunn – i dagligtale benevnt islam.

Hijabdebatten er litt som Fantomet, den dukker plutselig opp, blir borte og ingen vet når den returnerer, men det gjør den og det er bra; således gis man anledning til å tenke over hijabproblematikken igjen og påny, justere kursen, tenke nytt, raffinere resonnementer og etterhvert danne seg en mening som står støtt som et grantre i helt vindstille vær. Jeg tør si at jeg har endret mening radikalt.
Mine tanker går til gutter i puberteten. Alle vet at den sorten går omkring med ereksjon det meste av tiden. De står opp om morgenen med ereksjon,  går på skolen med den … og hvis skoleveien er lang og de er svineheldige attpå, går de inn i klasserommet uten krum rygg og ingen håndflater foran bukseskrittet.
Da jeg var skolegutt, var jeg helt betatt av jenta som satt foran meg. Hun hadde en sånn vakker hals og nakke og blonde, krøllete hårlokker, og jeg kunne aldri la være fantasere om hva hun hadde nedenfor perlekjedet, og jeg besvimte nesten av tanken på hva hun hadde enda lenger ned.
Jeg fryktet hele tiden at læreren skulle kalle meg opp til tavla for å regne ut prosentandelen av et eller annet; på den tiden var det nemlig vanlig å gå med trange olabukser – uten stretch.
Det var ikke bare jenta på pulten foran meg som var ven og vakker og gild. Det var flere av det slaget i klassen og på skolen forøvrig. Jeg tror ikke de selv visste hvor deilige de var, især om våren og sommeren, da de gikk i lyse og nesten gjennomsiktige sommerkjoler hvorunder bare liten og søt truse … og tidvis hadde vi raffe vikarlærerinner i 25-årsalderen og ingen av gutta fikk med seg no’ særlig av det de forsøkte å lære oss.
Konklusjon: Hvis alle jentene i klassen hadde vært muslimer med hijab og forøvrig antrekk som skjuler former, forpurrer sanseinntrykk og ikke avleder knallhard ereksjon, hadde vi gutta kanskje lært forskjellen på sterke og svake verb – som jo er så tungt å ta igjen senere i livet…

Kjersti Grini kom litt skjevt ut i begynnelsen av Farmen-kjendis. Hun sto ved siden av Jahn Ivar “Mini” Jacobsen og bivånet et kuslipp. Hun flirte og lo og pekte i retning kuene:

Det ble baluba og hurlumhei. Grini hadde brukt ordet neger, eller n-ordet som det heter nuomstunder. En av de andre deltagerne, Øyunn Krogh, ble veldig fornærmet og begynte å gråte, som kan ha sammenheng med at hun har en veldig melaninrik kjæreste.
Kjersti Grinis forsnakkelse, eller ubetenksomhet, eller noe annet… som i ettertid kanskje vil bli benevnt Grini-gate, er – når alt kommer til alt og rundet av nedover – en ganske liten sak i verden, og jeg synes hun har greid seg bra. Hun har lagt seg ned, men ikke helt flatt.
Kjersti Grini er heldig, som ikke er lærer, men det er Anne Herre Bisgaard. Hun jobber i Oslo-skolen og må veie og måle ord før hun uttaler dem. Hun skriver i en NRK-kronikk at hun ikke kan snakke om lysere tider og hvite løgner uten å bli beskyldt for kamuflert rasisme.
Hun forteller om den gangen hun skulle redegjøre for den unge kvinnen Lucia – senere helgenerklært –  som entret en mørk grotte med et lys i hånden og i sitt hjerte de beste hensikter … gi mat til forfulgte kristne. Bisgaard sa at hele denne scenen symboliserer lysets seier over det mørke, i kampen mellom det gode og det onde. Hun tente et lys i klasserommet, hvorpå følgende replikkveksling:
En elev: – Er ikke det litt rasistisk?
Bisgaard: – Hva mener du?
Eleven: – Du sier at lyst er bedre enn mørkt.
Kanskje bare begynnelsen, dette. Disse elevene er ennå ikke tørre bak ørene, men det blir de jo etterhvert, og noen av dem vil kanskje oppsøke posisjoner hvorfra de kan påvirke det norske språket, hvori alle ord og uttrykk som beskriver fargetoner, nærvær av tindrende lys og totalt mørke – og alle nyanser imellom.
Finansredaktør Terje Erikstad i Dagens Næringsliv vil kanskje tenke tilbake på dagen i dag og undre seg over hvordan han kunne taste overskriften Er Oljefondet et svart hull?
I lunsjpausene ved Meteorologisk institutt vil man trolig unngå å snakke om mørke skyer i horisonten, som også er i vanlig bruk blant bedriftsøkonomer som sanser dårlige konjunkturer, permitteringer og kanskje oppsigelser,
Noen ser mørkt på det, eksempelvis de som er rammet av en alvorlig kreftsykdom og kanskje i tillegg flass, fotsopp og havesyke … men de må skjerpe seg og omformulere: Dette ser ikke bra ut, jeg er nok dau før sankthans….

My pussy taste like Pepsi Cola
Slik åpner Lana del Rey en av sine sanger. Hun avslutter med samme frimodige betroelse … ikke bare én gang, men tre ganger.
Man må anta at Lana del Rey har fått tilbakemeldinger og så å si øser av erfaringer.

Alle vet hvordan urin stinker etter asparges spist, og lam som tasser fritt omkring på sommerbeite og spiser akkurat det de vil, blir veldig gode søndagsmiddager utpå høsten. Man er det man spiser … og i del Reys tilfelle: Det man drikker, altså Pepsi Cola.
Teksten hennes har fått meg til å tenke. For en tid tilbake – ganske lenge siden, for å være like unøyaktig – var jeg sammen med en dame som både sent og tidlig spiste Stabburets Makrell i tomat, som er noe av det aller ekleste jeg vet. Jeg pleide holde avstand til henne mens hun spiste, også to timer etter.
Hun spiste dette fæle pålegget så ofte at kroppen hennes aldri var tom for det. Fordøyelsessystemet hennes var opptatt med å prosessere Stabburets Makrell i tomat hele tiden – hvert minutt på døgnet.
Det har fått meg til tenke. Det var jo en litt underlig smak, noe uvant. Ja, det var det. Takket være Lana del Rey har jeg forstått sammenhengen.

… ut en liten tur og tisse, rett på utsiden av huset … kanskje bæsje litt i samme slengen, men det gikk ikke så bra. Plutselig suste en ørn inn for landing, gitt. Den var sulten og besluttet å spise Kompis. Det gjorde den.
Hundeeieren syntes Kompis tok seg i overkant god tid og gikk ut for å se etter ham, men der var ingen Kompis, eller jo … han var der, det meste av ham i magen til den svære ørnen, som var i ferd med å runde av måltidet … den pirket bare litt i restene, men den var mer enn mett og tok av med tykk mage.
Trist søndagshistorie fra Kvæfjord, dette … men jeg stusser litt. Kompis var av rasen russisk toy, som veier nesten ingenting, men er bestykket med ualminnelig arealsterke ører, nesten på størrelse med parabolantenner.

Således skulle man tro at bikkja ville hørt vingeslagene på tusen meters avstand, endatil detektert minste grann av turbulens på hundre meter … slik at den i lett og ledig trav kunne oppsøkt skjul og vern – under en bil, eller et akebrett.
Man kan saktens undres: Hva er poenget med så store ører, når de ikke virker…

… så Dagsrevyen i går kveld? Det får man tro. Et av innslagene handlet om nybilsalg. I fjor kjøpte nordmenn innpå 180 000 personbiler, hvorav de fleste el.biler.
I sakens anledning ble Rasmus Hansson (MDG) intervjuet. Han uttrykte tilfredshet ved at flere og flere nye biler er drevet av elektrisitet, men han var likevel ikke helt fornøyd. Han mener at nybilsalget er for høyt, at vi må nøye oss med færre biler; de tar jo utilbørlig mye plass og er anstøtelig stygge. Han sa:
“Biler – enten de er fossile, eller elektriske – tar plass, gnasker asfalt, spyr mikroplast og bruker ressurser.”
Hva gjelder forebyggende tiltak, ytret Hansson seg slik:
“Vi må dele mye mer bil, slutte med at hver og en av oss eier en bil, som står stille 97 prosent av tiden.”

Ideelt sett burde reporteren påpekt at biler som står helt stille nesten hele tiden, er svært miljøvennlige … hun unnlot også å stille spørsmål om Hanssons eget bilhold. Kilder jeg ikke kimser ad, mer enn antyder at han disponerer en dieselbil, eier en el.bil og to tilhengere – som sikkert også gnasker asfalt, spyr mikroplast, tar mye plass og er til sjenanse for naboene hans.

Kan ikke si annet enn at jeg ble nokså paff og overasket i dag. I naboens hage, godt synlig for allmennheten:

Jeg forstår ikke at voksne folk kan gjøre sånt, lage en snødame med menstruasjon og utildekkede bryster. Trolig snakker vi påfunn klekket ut av en meget syk og betent hjerne – og hva er poenget?
Vedkommende har nok ikke tenkt på barn som går forbi og kanskje blir forvirret og skremt og begynner å gråte. Man må sannelig undres, hva slags signaler gir denne snødamen, hva er tanken bak … er det et pek til forbipasserende kvinner i overgangsalderen, som strever med tørre slimhinner, hetetokter og redusert konsentrasjon … eller er det et nedrig forsøk på latterliggjøring av kvinner som månedlig hensynker til tung depresjon og derigjennom utvikler markante adferdsavvik … eller er det tale om et feministisk og helt i overkant imperativt uttrykk for nedbrytning av et tabu? Ja, jeg bare spør!!!
Uansett motiv, jeg synes en slik seksualisert snødame er svært upassende og bare egnet til å forslumme nabolaget, og alle vet at saker og ting kan utarte; neste jul lager kanskje en annen nabo en homofil skrullesnømann kledd i paljettjakke, med prideflagg i hånden og ereksjon svær som en hesjestaur.
Tilvirkning av snøfigurer – især snømenn – har lang og rik tradisjon i Norge. Hver vinter kan man hist og her se koselige og blide snømenn med tykk mage og gulrotnese, som man blir munter til sinns av. Det er slik vi vil ha det … ikke snødamer utlagt som menstruerende gatetøser med rødt hår og struttepupper.
Jeg håper naboen min leser dette og straks etter går ut i hagen sin og river denne foraktelige snøhoren!

Da jeg var liten gutt, hendte det at mammaen min kalte meg inn til bekymringssamtaler. Det var hun som var familiens rådgiver i dagligmoralske spørsmål og var ikke uofte å finne på kjøkkenet.
Hun var nok en slags pliktetiker og mente at man bør handle i overensstemmelse med tradisjoner, hevdvunnen sedvane og Norges lover … og det gjorde jeg, stort sett … jeg hadde etterhvert lang erfaring med å erte broren min, gå på epleslang, rykke jentefletter, med blåserør skyte erter i skjerpende retning ræva til naboens rottweiler, sette tegnestifter på lærerens stol, gjemme sigarettene til faren min så godt at han aldri fant dem igjen…
En solblank sommerdag sa jeg til nabojenta – la oss kalle henne Betty – at alle barn har guttetiss. Det nektet hun på. Jeg lo av henne og sa at jenter ikke får dametiss før de er voksne.
– Dust, sa hun.
– Bevis det, da.

Vi gikk opp skauen ikke langt fra der vi bodde. Hun la seg i gresset, dro plisséskjørtet opp og trusa ned.
Jeg tok en god titt, jeg hadde aldri sett en sånn en før og syntes den var meget underlig å se til. Jeg sa:
– Hvordan tisser du med den der?
Hun skilte lårene og pekte:
– Det er noen hull der, det kommer derfra.
– Hull? Betyr det at vann trenger inn når du bader og sånn, og at du må lense deg etterpå?
– Idiot, sa hun kledde på seg igjen.
Denne tildragelsen tilfløt Bettys mor. Hun innledet en bekymringstelefonsamtale med moren min, som innkalte meg til en liten bekymringssamtale. Jeg kunne se at hun lot som hun var mer bekymret enn hun var:
– Du lurte Betty til å kle av seg. Det var ikke så pent gjort.
– Jeg sa bare at alle småjenter har guttetiss før de får ordentlig dametiss. Hun ville vise meg at det ikke sant. Hun hadde rett.
Jeg kunne se at moren min hadde lyst til å le, men hun holdt ansiktsmusklene i sjakk:
– Moren til Betty synes ikke du skal få jenter til å kle av seg, og det synes ikke jeg heller. Vi er begge enige om at du må vente ganske mange år før du kan begynne med sånt. Vel vel, det er middag om en time. Du rekker å gjøre leksene først.
Moren min er død og det er lenge siden noen har vært bekymret på mine vegne, men en dag i romjulen ringte det på. Jeg åpnet. En middelaldrende mann og en ung kvinne med blond hestehale.
– God aften, noe jeg kan stå til tjeneste med?
Mannen så granskende på meg og sa:
– Vi er fra politiet. Vi er kommet for en … ja .. ehh … det kalles bekymringssamtale.
– Ååå, har dere bekymringer … vel, er det noe jeg kan hjelpe ordensmakten med, vil jeg selvsagt strekke meg langt og vel så det.
– Kan vi komme innenfor?
Jeg var nysgjerrig. Hva slags bekymringer kan vederfares ordensmakten i slikt monn at de ringer på dørene til folk midt i romjula … sto de kanskje fast i etterforskningen av en serie fæle øksedrap her i nabolaget og trengte et og annet innspill?
– Selvsagt. Hyggelig med julebesøk. Kom bare inn … neida, dere trenger ikke ta av skoene, bare børst litt av på matten der.
Jeg viste dem inn i stuen og pekte på noen akkurat passe lenestoler. Jeg entret kjøkkenet, aktiverte kaffetrakteren og anrettet på et kakefat et halv dusin krumkaker og noen twistbiter til overs fra julaften.
Jeg satte go’sakene på bordet og supplerte med et over seksti år gammelt kaffeservice fra Porsgrunn, arvet fra mormor. Jeg tente et julerødt stearinlys, som hevet stuens stemningsleie.
– Jeg er lutter øre, sa jeg og skjenket kaffe.
Den middelaldrende politimannen lot til å nøle litt, virket som han forsøkte å plukke ut de riktige ordene, samtidig som han prøvde å spise krumkaker uten å søle, hvilket han ikke greide.
– Slapp av, jeg skal støvsuge etterpå.
– Ehh.. vi har fått et tips…
– Javel?
– Du har jo en blogg…
Når sant skal sies, var jeg ikke overrasket. Jeg anrettet ansiktet i ettertenksomme folder og sa:
– Åååja.. nå skjønner jeg. Dere er bekymret for alt det svarttjukke hatet blant muslimer, rettet mot mot vantro, jøder og uskikkelige piker som vil sminke seg og sånn … ja, det skjønner jeg godt, og nå vil dere ha noen tips av meg. Vel, det har jeg ikke, men spis da, dere… disse krumkakene er ikke verneverdige.
Den middelaldrende politimannen forsynte seg påny. Blondinen med hestehale virket litt mutt og irritert. Hun smalnet øyeåpningene og sa:
– Er du islamaofob?
– Er paven katolikk?
– Ehh..
– Selvsagt er jeg islamofob, hvem er ikke det .. er ikke dere? Jeg kjenner ingen som er islamofile. Hvem går helhjertet inn for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, konevold, flerkoneri, æresdrap, selvmordsaksjoner, hodeavkappinger og halalslips.
– Halalslips, spurte mannen.
– Ja, tenke seg til … muslimer kan ikke gå med silkeslips, det er haram, og det liker ikke Muhammed. Et pent knyttet silkeslips kan sende muslimer rett til  helvete, og der er det ikke hyggelig.
– Dølo, vi er her for å snakke om hatytringer, sa blondinen.
– Ja, nettopp … og i tillegg er det denne fæle kriminaliteten, de er jo veldig godt representert på krimstatistikken her til lands … knivstikking, skyting, påtenning av biler og ran på åpen gate… da jeg var ung, drev vi med lekser, fotball, bandy, sjakk og sånn og noen spilte i korps.
– Dine hatytringer.
– Ååå… men jeg hater da ingen.
– Ikke? Du skriver jo jevnlig nedsettende om islam og muslimer.
– Ja, det er som narkotika… har man først begynt med islamkritikk, er det vanskelig å slutte.
– Du tegner av og til. Vi har sett at du har tegnet Muhammed med ereksjon mens han haler med seg en liten pike. Hva tenker du om det?
– Ikke så mye.
– Ehhh…
– Blasfemiparagrafen er nappet ut av Straffeloven, dessuten vet alle at Muhammed var pedo. Du kjenner sikkert historien om Aisha, som var seks-sju år da hun ble gift med profeten, som forøvrig hadde passert femti.
Hennes kollega lot til å hygge seg. Han var i gang med sin tredje krumkake og så ut til å sikte seg inn på kokosbiten, som jeg ikke har spist siden barndommen.
– En fæling, denne Muhammed. Vold, drap og pedofili… litt av et rulleblad. Hadde man hatt et skikkelig politi i Arabia på den tiden, hadde han nok blitt arrestert, satt i varetekt og senere hen dømt til mange års betinget fengsel, i det minste fått en klekkelig bot, sa jeg og slo jovialt ut med armene, slik at de skulle føle at det var dem jeg hadde i tankene.
Den middelaldrende politimannen smilte diskré. Liten stillestund, og jeg visste ikke om de var mindre bekymret enn da de kom. Mannen virket veldig avslappet og fornøyd. Han så på armbåndsuret sitt.
Den unge blondinen sanset nok at besøket gikk mot slutten og nappet til seg lakrisbiten, som jeg egentlig ville ha selv, men jeg unnlot å benytte meg av prinsippet om tilbakevirkende kraft i twistesaker.
– Janei, vi får vel sæla på, kona holder på med middag og vi får noen gjester, sa mannen og reiste seg. Det gjorde også hans kollega med blond hestehale – litt motvillig.
Damen gikk først ut i romjulsmørket. Mannen holdt an litt, nappet meg i skjorteermet, smilte og sa med dempet stemme:
– Tusen takk for kaffe og kaker, veldig hyggelig … og det blir selvsagt ikke noe rapport av dette. Godt nyttår.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Min hukommelse er til min nødtørftige lykke ikke det den var, således ikke sikkert at jeg siterer Håvamål helt korrekt: Man skal være venn med sine venners venner.
Forbilledlig devise, dette … det er både sant og sikkert, dertil også vemodig vakker og antyder vennskap på kryss og tvers, opphopning av samklingende fellesskap, rørende hengivenhet, smil og latter og kjærlig hjertevarme alle vegne – alt sammen hevet over ulike meninger og synspunkter hva gjelder politikk og ideologier og sånne greier, hvorav sistnevnte kategori inneholder nesten hva det skal være av tro, tanker, tilløp til tanker, ideer og ansats til ideer.. en uendelighet av -ismer, -sofier og -logier.
Nei, sett slikt … nå skriver jeg meg helt bort, en lei vane jeg etterhånden har lagt til min livsførsel, men la meg komme til poenget, uten å nevne involverte parters navn og gavn. En dag rett før jul registrerte jeg en julehilsen fra en person som kan klassifiseres under den forblommede kategorien “en venn av en venn av meg”, som lett kan forkortes til akronymet Evaevam.
Evaevam skrev altså en kortfattet julehilsen på et veldig sosialt medium, adressert alle vennene hans, deriblant jeg. Vedlagt: Lenke til YouTube og Mike Wallace, som i 1959  intervjuet Ayn Rand.
Jeg fulgte lenken og var mest nysgjerrig på hvordan Mike Wallace så ut for 62 år siden. Det var fort gjort, han så bra ut … jeg fattet dernest interesse for Rand, som så litt utlevd ut og i 1905 ble født i Petrograd (nå St. Petersburg), studerte historie og film ved henholdsvis hjembyens universitet og en statlig filmskole. I 1926 dro hun til USA, nærmere presisert Hollywood, kanskje med håp om å bli starlet. Hun traff skuespilleren Frank O’Connor, giftet seg med ham og fikk amerikansk statsborgerskap i 1931.
Hun arbeidet som manusforfatter og ville kanskje bli skuespiller, men ble statist, skrev noen skjønnlitterære bøker og kom på tanken om å tilvirke en helt ny og banebrytende filosofi, objektivisme, som i moden ettertid ikke har vunnet nevneverdig tilslutning – hverken her eller der i verden.
Mike Wallace var en røff journalist, også i 1959. Han stilte Rand en rekke gode og relevante spørsmål om objektivismen, hvortil Rand svarte.

Jeg så og hørte hele intervjuet, som varte i 26 minutter. Jeg syntes Rand ga et besynderlig inntrykk og kunne ikke la være kommentere Evaevams julehilsen:
Jeg har hørt at patologene som obduserte Rand, ikke fant noe hjerte:)
Ikke strengt saklig, men litt artig og ganske treffende – syntes jeg. Jeg fortsatte:
Hun ligner forresten litt på Jim Siedow, som spilte den onde og gærne faren i Motorsagmassakren:)
Ser ikke ut til at Rand hadde barn … flaks for de ufødte barna. Hun hadde nok bare druknet dem i badekaret … hvis de ikke hadde svart til forventningene:)
Ingen reaksjon, og jeg glemte øyeblikkelig både Rand og Wallace … men så, etter noen tid:
Et frådende raseri fordelt på to kommentarer, signert Evaevam, hvorav siste avrundet med God jul din skitne dr*#%/&?@!, som jeg ikke tolket som inderlig ønske om velsignet julehøytid, sprø svor og mange harde pakker under treet.
Jeg ble litt paff. Det var ikke min mening å såre noen, ville bare gjøre meg litt skjemtsom. Jeg tenkte at det er underlig at noen – via et menneske en aldri har snakket med og som har vært død i snart 40 år – kan bli så krenket og fornærmet. Det skrev jeg da også i en kommentar, men det hjalp ikke mye.
Jeg kjenner ikke antallet objektivister her til lands, men det er minst to stykker; en venn av Evaevam kastet seg inn i kommentarfeltene, en ung mann med puberteten i klar erindring. Riktig en friskus, må jeg si. Han leverte en liten serie ikke så velformulerte fornærmelser, som jeg tok med godt humør og anførte som ungdommelig engasjement fremført i akutt affekt.
Vel vel, nå har jeg åpnet en boks bayer og gidder ikke skrive mer om Rand, Evaevam og hans henimot mindreårige kompis, men jeg kan ikke annet enn undre meg over noens selvhøytidelighet, mangel på humor og man må jo lure på hva det går av mennesker som høyakter ei gammal røy som har vært dævv i nesten 40 år … og med grinebitersk intensitet vokter hennes obskure og avstikkende ideer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun er no’ for seg selv, Cecilie Hellestveit. Hun minner om Magica fra Tryll, overhåndtagende sexy og den eneste i Andeby i stand til å avgi et to tonn tungt, sløret soveromsblikk.

Jurist, samfunnsviter og forsker Hellestveit skiller seg også ut på annet vis… hun er en av få som tør ytre seg helt fritt både i og utenfor norsk akademia. Hun gir faen i kanselleringskultur og plattformnekt.
Hun er en energisk brøytebil i et nokså tannløst, fryktsomt og puslete miljø hvori også amerikanskfødte Curt Rice, rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, som ikke skjønte hva han satte i gang da han ba Hellestveit holde tåta i debatten om utlendinger ansatt ved norske universiteter og høyskoler.
Kan godt tenkes at lingvist Rice kan mye om språk, men nå har han lært no’ nytt: Du kødder ikke med Cecilie Hellestveit.
I går kåret avisen Khrono henne til Årets navn i akademia. Utdrag av juryens begrunnelse:
Cecilie Hellestveit provoserte mange da hun på spissformulert vis stilte spørsmål ved økningen av utenlandske forskere ved norske utdanningsinstitusjoner. Det utløste en større prinsipiell debatt om internasjonalisering og akademisk ytringsfrihet. I denne debatten sto Hellestveit fram som en uredd forsker som med faglig tyngde og velbegrunnede argumenter forsvarte sine standpunkter, også når det stormet som verst og mest usaklig.
Gratulerer, Hellestveit… heia Hellestveit.