LONDON CALLING

Jeg er en ganske ensom mann. De som ringer på hos meg, er bare damer i høstlige årsklasser fra Jehovas vitner som vil overrekke meg Vakttårnet, eller unge menn som vil pushe alarmer … og i går: Ung dame som ville selge herreunderbukser og strømper tilvirket av bambus, med tanke på finansiering av studier i verdens største land – utlandet.

Telefonen min er taus det meste av tiden. Ingen ringer til meg, bortsett fra de som vil selge strøm, forsikring og kosttilskudd. Jeg setter stor pris på slike telefonanrop, selv om jeg aldri kjøper no’. Hyggelig læll, som trønderne sier.
Som dere sikkert skjønner, er jeg ikke en veldig populær og omsvermet mann. Nei, jeg er ikke det, av og til kan jeg få inntrykk av at folk går i bue forbi meg, men jeg er ikke sikker … kan jo være at jeg bare trenger nye briller – vi sier det.
Nåvel, sånn er det … og det kan ikke være annerledes, slik jeg ser det, men her om dagen ringte telefonen, gitt .. midt på dagen. Ukjent nummer, men jeg løftet telefonen og sa – som jeg pleier – etternavnet mitt.
– Hello, this is Microsoft.
Vedder på at det ikke mange som får telefon fra Microsoft. Man føler seg litt utvalgt. Har fått telefon fra Microsoft før, jeg .. Google, også… men nå var det altså Microsoft og jeg sa:
– Nice, what can I do for you?
Jeg har flere ganger undret meg over at Microsoft til sine datasikkerhetsavdelinger ansetter folk som snakker veldig dårlig engelsk – med indisk aksent… men jeg har forstått at India er helt i teten hva angår data og sånne greier. Microsoft nøyer seg bare med de beste hodene, og da er språk og nasjonalitet helt underordnet. Det sier seg selv.
Jeg forstilte meg denne mannen sittende på et pent og støvfritt kontor øverst i et fasjonabelt forretningsbygg i New Delhis beste strøk, pent kledd og med mange datamaskiner omkring seg – og en flokk flinke kolleger. Synd å si at jeg ikke var smigret.
Jeg ville gjerne vite om jeg hadde rett og spurte hvor han ringte fra.
– I am calling you from London.
– Really, where in London … Hampstead or nearby? You see, I simply Iove Hampstead. Every time I…
Han brøt meg av og virket irritert. Det kan jeg forstå. Sikkert en travel mann, og Microsoft henter ikke til London et hvilket som helst kjøtthue som spiller tid i utide.
Han var streng i stemmen og sa at han var bekymret for datamaskinen min og ville hjelpe meg, hindre fæle dataangrep utpønsket av ondsinnede mennesker på jakt etter personopplysninger og andre ting som bare jeg skal vite noe om.
Han spurte om jeg var i nærheten av datamaskinen min. Det var jeg ikke. Jeg var langt unna – slik jeg pleier – men jeg ville ikke bli oppfattet som en mann helt bortenfor alt. Jeg ville fremstå som en dynamisk mann på hugget og aldri langt unna laptopen min hvori verdens aller største nett, nemlig internettet.
Jeg løy og sa at jeg var rett i nærheten av den.
– Is it on, spurte han.
– No, but I can turn it on.
Rart at Microsofts datasikkerhetseksperter har så dårlige telefoner. Mye støy og skurring. Såvidt jeg hørte hva han sa, men han sa:
– Has you turned it on?
Jeg syntes det var underlig at han ikke kunne bøye verbet have bedre, men høyt utdannede realister er ikke så opptatt av språklige nyanser, resonnerte jeg.
– Yes, svarte jeg.
Så ville han ha oppgitt et nummer. Linjen var veldig utydelig, men jeg tror han mente et nummer trykket på baksiden av maskinen, eller var det et annet nummer … nåvel, linjen var diffus, men jeg ville ikke skuffe ham. Rent svinehell at jeg hadde en bok for hånden. Alle bøker har et ISBN-nummer. Jeg bladde raskt og leste høyt:
– 8202124603.
– What, can you repeat?
Jeg repeterte.
– Has you turned on your computer?
– Yes, I has.
Mannen i London sa at jeg skulle trykke på noen spesielle taster og si hva som dukket opp. Kinkig, ettersom jeg ikke hadde noen datamaskin for hånden. Kan ikke si annet enn at jeg hadde medfølelse for denne karen, som bare ville hjelpe meg og sørge for god datasikkerhet … og jeg ville jo bare hjelpe ham med å hjelpe meg, men det gikk altså så langt at jeg satte meg i en nokså pinlig situasjon, helt uten datamaskin. Jeg så ingen annen utvei enn:
– Oh, no .. it blacked out. Flat battery, I suppose. I’m so sorry..
Han svarte ikke. Borte vekk. Taushet.
Jaja, tenkte jeg. Sikkert no’ teletrøbbel mellom London og byen der jeg bor … han ringer vel tilbake…

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg