Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Märtha og Durek skal gifte seg. Verdens mest kjente sjaman blir en del av den norske kongefamilien. Det betyr at Durek helt sikkert kommer til å henge med de andre i familien … 17. mai på Slottet, påske i Sikkilsdalen, St. Hans på Kongeskipet og julaften på Kongsseteren.
Helt naturlig at svigerfar tar seg av svigersønnen sin. Kanskje drar de på jakt sammen, eller laksefiske, og således skaper bånd. Helt naturlig, det … slik skal det være.
Tror ikke det vil oppstå språkproblemer. Durek er jo en helt spesiell fyr, han kan snu og vende på atomer, bøye og tøye og rotere dem, trikse med atomkjerner og elektroner … sånn sett ikke urimelig å anta at han lærer seg flytende norsk i løpet av… ja, kanskje et halvt minutt.
Kongen har nok lest et og annet om sjamanen, og det er nok ikke alt han vil snakke om. Durek er en friskus av en California-gutt, og drøyt er stykket fra Venice Beach til Slottsplassen 1, 0010 Oslo.
Kan tenkes at kongen vår i hyggelig samvær med Durek er påpasselig med å unngå emner som kan utløse  uutholdelige pinligheter. Han vil nok satse på spørsmål slik som dette:
– Jaja, Durek… hva sysler du med om dagen, da?
– Jeg driver og knuller dattera di, tre-fire ganger daglig. Jeg holder på og holder på og holder på, men jeg holder igjen … konsentrerer meg om at hun skal komme igjen og igjen og igjen… det fortjener hun. Hun puster og peser og stønner og spør om igjen og om igjen om ikke jeg skal komme, men jeg bare kjører på. Hun fortjener det, hun er jo en engel, light of my life, light of the world and the universe as well … om du skjønner.
– Ehh .. ja, akkurat .. nettopp, ja.. men det er jo .. det er bra, men nå tror jeg nesten jeg skal ta kvelden.

– Ehh.. skal tidlig opp.
– Slapp av litt, ‘a. Vil du ikke høre om livet mitt i California? Märtha er mest i Norge, men det er greit … jeg er jo bifil, og kjærligheten er universell og grenseoverskridende. Sist helg traff jeg en urtedoktor og healer i San Francisco. Han har eget kontor og behandlingsrom midt i byen. Jeg ble med ham hjem, og det va’kke fritt for at vi fektet litt med kjeppene våre og …
– ..du, Durek! Veldig hyggelig, men nå må jeg nesten runde av. Vel, vi ses … ehh … i morgen. God natt.
– Natta, Harald … men vent litt, hva med den prinsetittelen jeg snakket om i stad?
Det hørte ikke kongen. Han var allerede utenfor hørevidde…

… og sommer er tid for repriser og juni er Pride-måned, republiserer jeg en tekst fra juni 2019 – ubetydelig redigert:

Ettersom jeg er hvit mann nærmere døden enn fødselen, føler jeg meg på utsiden og bakenfor bortenfor, men jeg er tidvis løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv:
Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller … mye styr, og jeg ville  blitt dame i overgangsalderen, og det vil jeg ikke… dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser, mandelmelk og cesarsalat … orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien uslåelig kombinasjon, men i praksis umulig og i verste fall dødbringende; muslimer hater jo homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv snekkersag.
Men hva om jeg vekselvis er homofil og muslim, og er særdeles nøye med å holde disse identitetene fra hverandre?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbueflagg, heiser det i til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær. Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo.

Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff”, og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner og alle gjærbaksters innerste hemmeligheter.
Dette vil spre seg som bare faen, og etterhånden vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), og jeg må legge om stilen litt… fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret … og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt, og jeg må avvikle vanen med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil være spent på når jeg får meg kjæreste, og de fleste vil nok være først til å gratulere når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri og jeg bortforklarer singeltilværelsen med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”. Jeg vil lyve om at jeg går i Pride-tog så snart jeg ser mitt snitt og benytte alle anledninger til å hylle kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen.

Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og død over Amerika og bli skikkelig grinete hver gang noen snakker om demokrati og ytringsfrihet.
Men det gjelder å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet. Ingen i de muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det… ja, da er jeg heldig om jeg innvilges valget mellom nyslipt machete og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

… er en stø og stabil leverandør av løyerlige meningsytringer. I går publiserte magasinet en tekst av Fredrik Sørlie,  kommunikasjonsrådgiver i tankesmien Agenda.

Han går helhjertet inn for stemmerett for 16- og 17-åringer, under tittelen: Det er på høy tid med en utvidelse av demokratiet
Allerede i begynnelsen av teksten går det galt; Sørlie gjør et sitat av John F. Kennedy til argument for sitt standpunkt: Demokrati er det høyeste form for styresett, fordi det er basert på respekt for mennesket som et fornuftig vesen
Kennedy har vært død i snart 59 år … derfor ulaseggjørlig å ringe ham og spørre om han hadde 16- og 17-åringers stemmerett i tankene, men jeg vedder en sixpack pils og en pose ostepop på at han ikke hadde det. Jeg er ganske sikker på at Kennedy anså 16- og 17-åringer som 16- og 17-åringer og ikke først og fremst som fornuftige vesener.
Hjernene dere er på langt nær ferdig utviklet … og alle som har hatt tenåringer i huset, vet at de tror universet ble dannet omkring 1998 … og de fleste tenåringsgutter er mer opptatt av onani enn politikk og jentene bruker det meste av tiden på å ta seg godt ut og ikke skille seg ut.
Hjerteløst å forstyrre dem med stemmerett…

Faktisk.no (heretter Faktisk) har tildelt seg rollen en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Helt og holdent uavhengig er nok Faktisk ikke, og når man skal sjekke fakta og avsløre falske nyheter, er det ikke helt ideelt å være eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som årlig gir Faktisk 6 millioner kroner i driftsstøtte.
Penger er penger og Faktisks redaktør, Kristoffer Egeberg (Stoffer’n blant venner), liker bedre å svinge innom Facebook, som er det det er og ikke mye mer.
Jeg vet ikke mye om Faktisks indre redaksjonsliv, men utelukkes kan ikke følgende replikkveksling for noen uker siden:
Red. Egeberg: – Å fy faen! Ina-Kristin og Dea … kom hit!
Ina-Kristin og Dea: – Ja, sjef.
Red. Egeberg: – Se her, folk tror at vannmangelen i Oslo skyldes at vi sender strøm ut av landet. At det går an!
Ina-Kristin: – Ja, men det er jo så mange tullebukker på facebook, og noen mener at jorda er flat, andre hevder at Elvis lever og bor på landsbygda i India et sted og livnærer seg som hønerøkter.
Dea: – Jeg tror nok folk flest skjønner at vannmangelen i Oslo skyldes lite nedbør, jeg har forresten lest en sak i Dagbladet, som jeg gjerne vil faktasjekke litt.
Egeberg: – Hør her … her er det snakk om viktig folkeopplysning. Vi kan ikke la folk tro at vannmangel har med eksport av strøm å gjøre.
Ina-Kristin: – Jojo, men jeg tror ikke…

Slik gikk det til at faktasjekkerne Ina-Kristin Lindin og Dea Hovet oppsøkte sine datamaskiner hvori svære søkemotorer og produserte en tekst som på min laptop måler 145 centimeter – henimot høyden til keiser Napoleon. Tittelen:
Nei, vannmangelen i Oslo skyldes ikke at vi sender strøm til utlandet

Mange her i Vesten har lenge undret seg over Putin og hans beveggrunner. Noen tror han må være alvorlig syk – kanskje en hyperaggressiv kreftvariant med røff rabies og slem syfilis attpå – og at han vil være en tøffing, slik som Ivan 4. den grusomme, i den korte tiden før han ånder ut og ikke blir balsamert og utstilt til evig tid under et glassmonter i Kreml.
Noen tror han er rammet av en overhåndtagende, ondartet sinnssykdom, som leder ham til de uhyrligste beslutninger.

Vel, jeg tror på en enklere forklaringsmodell. Putin er bare russisk, og man skal ikke uten videre avvise devisen ikke alle sinnssyke er russere, men alle russere er sinnssyke. Ikke irreversible og gampesvære psykoser, men den mer folkelige diagnosen: Klin kokos.
Stalin var klin kokos. Nøyaktig hvor millioner landsmenn han kverka, vet ingen. Han visste det nok ikke selv, han ga faen i å telle. Et menneskeliv for Stalin var som en død husflue i vindusposten for andre.
Likeens med Putin. Han pøser på med soldater i Ukraina og han gir blaffen i hvor mange russiske soldater som returnerer i plastposer, eller blir liggende på ukrainsk jord, løser seg opp til gjødsel og gir molefonkne solsikker ny giv.
Slik vil det trolig fortsette. Putin er ikke innstilt på våpenhvile og forhandlinger.
Hva sier russere flest? Vel, altfor mange av dem gir også faen og deler Putins idé om et storrussisk og allmektig rike, noen av dem savner endog Stalin-tiden med død og pine og sult og nød fra morra til kveld og arrestasjon grytidlig morgen – og nakkeskudd i Ljubanka ved solnedgang.
Jaja, russere er russere … og det blir færre av dem – så lenge krigen varer. Synd at det også gjelder ukrainere.

– Eg skal pule deg i ræven, sa aldri høyesterettsadvokat Alf Nordhus til noen av sine medarbeidere i den tiden han var en av landets skarpeste forsvarsadvokater.
Men tidene forandrer seg. Norge er ikke som det var, og Advokatfirmaet Rogstad er en arbeidsplass litt utenom det vanlige. Firmanavnet er ikke presist; ingen Rogstad har noensinne arbeidet i dette foretaket, men grunnleggeren – Afzzal Ghauri – fikk tillatelse fra en kompis om å bruke hans navn. Tanken var at Advokatfirmaet Ghauri ikke ville ha nevneverdig appell blant melaninfattige nordmenn – og det tror jeg nok var en korrekt antagelse.
Verdens Gang har skrevet mye om dette advokatfirmaet og alt dertil, som er ganske mye og heidundrende morsomt attpå … og artig er det at Afzzal Ghauri startet og bygget opp dette firmaet mens han satt fengslet etter bedrageridom.
Litt av en friskus, denne Ghauri .. og i fjor høst stormet han kontoret til advokat og styreleder Steingrim Wolland og ropte, ifølge VG:

Etter hva de fleste har grunn til å tro, utartet det ikke til voldtekt, Wolland fikk ikke vondt i stumpen, men han fikk bank og så slik ut etterpå:

Jaja, mange vil si at Wolland har seg selv å takke og forlengst burde tenkt over hva slags mennesker man ikke bør innlate seg med. På den annen side: Historien om Advokatfirmaet Rogstad er absurd, obskur og morsom. Hertil skal nevnes firmaets slagord: Vår erfaring, din trygghet
Noen burde skaffe seg rettighetene til denne historien og lage TV-serie. Tittel? Kanskje Lov og rett i Kristian Augusts gate 7b

Rødt vil ikke ha Finland og Sverige med i NATO. Rødt vil i Stortinget stemme nei til våre nabolands ønske om økt sikkerhet i en forsvarsallianse. Rødt mener at Sverige og Finland ikke forstår sitt eget beste og vil korrigere disse landenes parlamentariske flertallsavgjørelser.
Sjokkerende, men ikke overraskende. Kommunister vil og har alltid villet bestemme hva folk skal tenke og gjøre, uten tanke på hva folk selv vil tenke og gjøre.

Kort oppsummert er kommunisme slik: Det er best at du tenker som vil vil, gjør som vi vil … ellers kan det gå deg ille, og det kan tenkes at vi blir nødt til å drepe deg.
Lykkeligvis er ikke Rødt i posisjon til å sende ut drapsskvadroner, men partiets nei til Sveriges og Finlands NATO-søknader viser partiets sanne egenart og antidemokratiske innstilling.
Rødts leder, Bjørnar Moxnes, forsøker å fremstå som noe annet enn en hardkokt kommunist, og han er ganske flink til å bortforklare de siste linjene i Rødts prinsipprogram av 2019, som målbærer et klasseløst, kommunistisk samfunn, etter retningslinjer utarbeidet av Karl Marx …  som opp gjennom historien har kverket henimot like mange mange mennesker som det er sandkorn i Arizona … og det kan meget vel tenkes at Moxnes – om han hadde vært russer og født i 1900 – hadde funnet seg godt til rette i Kreml og omegn, sammen med Stalin, Berija, Kaganovitsj, Malenkov, Molotov og endog Nikolaj Jezjov – den blodige dvergen.

…ikke – og det har jeg poengtert før – av den sorten som bæsjer og onanerer samtidig. Nei, jeg er ikke det, men undertiden sitter jeg på do og hører på radio, som i dag tidlig – NRKs Nyhetsmorgen:
Hatefulle ytringer mot muslimer har økt de siste årene på sosiale medier, viser ny forskning fra universitetet Oslo Met.
Jeg spisset ørene. Alltid gøy med ny forskning, især når kilden er samfunnsforskere godt plantet i norsk humaniora. Videre:
Studien tar for seg 300 000 innlegg fra facebook og twitter, fra utvalgte medier og blogger og knapt fire prosent ble klassifisert som hatefulle.
Utvalgte medier .. og knapt fire prosent, som er 3,7 prosent. Min første tanke var at Oslo Met med stor møye har lett høyt og lavt og overalt imellom etter ytringer egnet til å bekrefte forestillingen om nordmenn som hatske og rabiate rasister som går amok i kommentarfelt, men så gikk det ikke så bra og 3,7 prosent er stusslig.
Undersøkelsen ble ledet av lingvistikkprofessor Anne Birgitta Nilsen, som har laget seg en egen nisje innen språkvitenskap – hatytringer rettet mot muslimer.
Tallet 3,7 er lavt og hadde nok vært enda lavere var det ikke for Nilsen, som opererer med sterkt utvidet innhold av begrepet muslimhat. I angjeldende undersøkelse er definisjonen på hatefulle ytringer både videre og bredere enn den som fremgår av straffelovens paragraf 185.

Jeg tørker meg bak og hører Nilsen eksemplifisere hatytring:
“Og det vi finner, er sånn type historier om at muslimer er voldelige og at muslimsk kultur er uforenlig med vestlig kultur.”
Hatsk, dette? Neppe. Dette er jo blott og bart faktaopplysninger. Synd å si at muslimer er kjent for ikkevold, og alle vet at islam og muslimsk kultur ikke sklir friksjonsfritt inn i liberal vestlighet.
Professor Nilsen mener altså at helt vanlige, faktabaserte ytringer er hatefulle.
Jeg har ikke lest rapporten. Ikke fordi jeg ikke vil, men lenken til rapporten – på Oslo Mets hjemmeside – virker ikke. Kanskje Nilsen og hennes forskerteam ikke ønsker vanlige folks innsyn.
Det kan jeg forstå. Etter alt å dømme, kan denne undersøkelsen rubriseres i den kjente kategorien tøyse- og tulleforskning, uten nevneverdig verdi for andre enn de sju involvertes sysselsettingssituasjon.
Kartlegging av omfanget av hatefulle ytringer om muslimer på norske sosiale medier tok drøyt et år. Hvor mye det kostet, vet bare oppdragsgiveren, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet … og kanskje Allah.

Her forleden slo jeg et slag innom en café i sentrum av byen der jeg bor. Jeg var tørst og bestilte en halvliter øl. Jeg lot blikket flakke omkring i lokalet. Uendret siden 1989. Ganske hipt. Forsoffen eleganse. Ganske pene mennesker. Kan godt tenkes at jeg dro gjennomsnittet ned.

En mann på min alder satt alene ved et bord ikke så langt fra. Noe kjent. Hvem? Jeg tvang hjernen til å tenke bakover og til sidene…. for faen, det er jo Peder … som ville bli russeformann, men måtte nøye seg med tittelen førsteogbesterussepolitikonstabel. Jeg kom til å erindre noe jeg aldri har glemt, bare nesten. På tide med oppgjør, tenkte jeg.
Jeg tok med ølet mitt. Uten å spørre satte jeg meg ned ved Peders bord.
– Hei, Peder.
Han løftet blikket fra avisen. Det var tungt, men han holdt det oppe og senket avisen.
– Ehh ..hææ… Torjus?
– I egen person.
– Litt av en overraskelse, åssen går det med den karen?
– Takk som spør, men dette er ikke en høflighetsvisitt.
– Ehh … neivel..
– Jeg skylder deg juling.
– Hææ?
– Husker du russetiden? Festen hos Jenny i klassen?
– Ehhh…
– Du rappet en dame fra meg, Peder. Utilgivelig. Jeg hadde tenkt å gi deg blodig nese, men glemte det…
– Ja, det var mye fyll, men si meg … hadde ikke du alt et kvinnelig bekjentskap?
– Men hun var ikke på den festen, Peder. Du rappet en dame fra meg. Du skjønner vel at det ikke kan gå upåaktet hen.
– Ehh.. det er en stund siden, dette.
– Sånne saker har ikke foreldelsesfrist. Vi snakker lojalitet blant menn. Jeg ville ikke gått i krigen med deg, Peder. Dessuten lånte du 30 kroner til en halvliter på Dickens. De pengene så jeg aldri igjen.
– Hmmm … det husker jeg ikke, men det er sikkert sant. Jeg beklager virkelig. Uartig anliggende, dette. Det er både sikkert og visst.
Jeg strammet meg på stolen, la stemmen dypt:
– Ok, Peder .. du kan velge mellom nesestyver og fransk mansjett spesssial.
– Uffda..
– Hva blir det til?
– Vel, hør her. Jeg giftet meg med den dama jeg rappet fra deg. Vi er ennå gift og har fire barn.
– Ååå?
– Og fem barnebarn.
– Jøye meg.
– Det jeg mener å si, er at damerapping ikke er bra, men det var alvor. Vi giftet oss. Formildende omstendighet, eller?
– Joa…
– Jeg beklager halvliteren jeg aldri betalte tilbake. Ren forglemmelse.
– Ikke desto mindre alvorlig, Peder. Gjeld er gjeld. Skal vi si et ganske hardt spark på skinnleggen?
– Hva med en minnelig ordning. Jeg betaler nå?
– Tja, la gå..
Peder vinket på servitrisen og ba om to halvlitere. Hun var av den kvikke sorten og returnerte straks med varene.
– Skål, Torjus
– Skål, Peder.

Er Koranen særskilt brannobjekt? For noen år siden og under en annen himmel ville ingen stilt det spørsmålet. Hvis noen hadde gjort det, ville man ikke høstet annet enn smil og latter og hevede øyebryn. I dag er spørsmålet ganske relevant og dagsaktuelt.
Brann- og eksplosjonslovens paragraf 1:
Loven har som formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte ulykker, samt uønskede tilsiktede hendelser.
Denne paragrafen står seg godt, men hva med særskilte brannobjekter:
Bygg, områder, virksomheter osv. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier. Kommunen, ved lokalt brannvesen, fører tilsyn med at brannsikkerhet og rutiner er godt ivaretatt ved denne type objekter.

Da dette ble skrevet, tenkte ingen på Koranen … men tidene endrer seg og det er aldri for sent å revidere lover i henhold til virkeligheten. Kanskje bør Koranen innføres eksplisitt. Den brenner jo rett som det er og utløser heidundrende voldslyst hos muslimer i alle aldre og setter andres liv i fare. Som alle vet, anerkjenner de ikke norsk ytringsfrihet og vil gjerne drepe til forsvar for en pedoprofet som døde for henimot 1400 år siden.
Altså: Når Koranen brenner, er det faen meg fare på ferde … da kan alt skje, det vet politiet og tar forholdsregler. Politiet vil jo nødig ha halshugging og dype knivstikk på åpne gater, streder og torg.
Jaja, tidene endrer seg, det er både sant og sikkert. Om to dager kommer SIAN til byen der jeg bor, til den siden av elven jeg ikke bor, men jeg tar ingen sjanser. Vold har jo en lei tendens til å spre seg, og jeg har ikke lyst til å sitte i en fluktstol i hagen, i skyggen av naboens syrinbusker, med en boks pils i klypa,  lyttende til fuglesang og plutselig bli angrepet av gærne muslimer med kniv og machete. Nei, jeg pigger av – ut av byen der jeg bor.