SIAN var på Mortensrud lørdag og brente noen kopier av Koranen. Det ble baluba og tilløp til hurlumhei. Muslimer er jo ganske nærtagende hva gjelder deres hellige trykksak. Uggen stemning.
SIAN-leder Thorsen og fire attpå satte seg i SIAN-bilen og kjørte avsted på E6. Bak kom to gærne damer dundrende i en Mercedes. De ville ta hevn. De holder nok profeten Muhammed meget høyt, selv om han var hypervoldelig og påfallende gla’ i førpubertale småpiker.
Nåvel, disse eksalterte damene i Mærsja, skrikende og skrålende på fremmedspråk, var dumme nok til å gjøre audiovisuelt opptak av seg selv mens de kjørte – nå offentlig tilgjengelig.
Litt av noen friskusdamer. De hadde bestemt seg for å ta et oppgjør med SIAN. Etter noen forsøk lyktes de overmåte godt. De torpederte SIAN-gjengen hvis bil snurret rundt og endte opp liggende med taket mot asfalten. Fire til legevakt, en til sykehus.
Overveldende beviser. Fullt overlegg. Opplagt sak.
Etter tildragelsen sa politiets innsatsleder Tore Barstad:
“Det er forsåvidt en lovlig ytring å tenne på Koranen, men det er mange som blir provosert og det skjønner vi fryktelig godt.”
Barstad nøyer seg altså ikke med nøktern, politifaglig virkelighetsbeskrivelse, uttalelsen hans kan tolkes som at han har stor forståelse for at noen med religiøst motiv med overlegg kjører i en annen bil, med tanke på å påføre personskade – og at vi politifolk skjønner det veldig godt.
Man kan heller ikke unnlate å legge merke til formuleringen “forsåvidt en lovlig ytring”. Det riktige er selvsagt “lovlig ytring.”
Alt i alt nærer Tore Barstad stor forståelse for mennesker som benytter en menneskefiendtlig og ytterst åndsfattig ørkenreligion som berettigelse for voldsutøvelse.
De to gærne damene ble anholdt og siktet. Om dette sa Barstad, som ikke er politijurist:
“Så kan siktelsen endre seg etterhvert som vi gjennomfører avhør og får kunnskap om det som skjedde i forkant” .. som lett kan oppfattes slik: Vi må snakke med noen veldig krenkede muslimer og lytte til hvor fælt og hjerteskjærende det er å se den hellige Koranen brenne.
Hva om innsatsleder Tore Barstad hadde anløpt livet i 1910 og vært ledende politimann i 1940? Islam kan jo på flere enn én måte sammenlignes med nazisme. Begge “ideologier” handler for det meste om ufrihet, død og pine, og alle vet at det norske politiet under krigen i frastøtende omfang lot seg nazifisere og gikk i bresjen da norske jøder ble samlet inn, sendt med skip til Stettin og viderebefordret til Auschwitz.
EN LITEN REVY
Min gode venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et halvt dusin drøye GTer, var jeg i godt lune og løftet telefonen:
– Er det den karen … hyggelig.
– Jepp, det er den karen, bekreftet Ralf
– Hva kan jeg gjøre for deg.
– Kjøre en revy.
– Hææ??
– Bilderevy. Du har jo laget noen tekster om Fredrik Græsvik i de siste årenes løp. Hvor mange?
– Husker ikke, han er jo forglemmelig.
– De er kule, og jeg likte tegningene av ham. Kan du ikke publisere disse påny, som en serie. Hadde vært gøy.
– Njææ … synes du det er en god idé?
– Prima idé. Husk at jeg er den eneste kompisen du har.
– Sant.
– Så hva blir det til?
– Vel, det blir som du vil.
– Utmerket, jeg gleder meg. Kommer du forresten på sommerfesten vår? Det vil være et par single damer der, som kan passe for deg. Begge er ganske stramme i ramma og lette på tråden.
Etter småpludring om løst og enda løsere, avsluttet vi samtalen… og jeg lette etter Græsvik-tegninger. Fant dem:
UNDER FIRE ØYNE
I tiden etter Zaniar Matapours drap og drapsforsøk utenfor London Pub, har justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl vært nokså uklar og forblommet i sine uttalelser hva angår sammenhenger mellom terror og islam.
Mehl er jurist og leder departementet som har det øverste ansvaret for at saker og ting går noenlunde rett for seg i dette landet, og hun bør være godt orientert om kriminalitet i Norge, også den som innvandrere og deres barn steller til.
Hun bør også vite at det finnes mennesker her til lands som holder Koranen og hadithene høyt hevet over Norges lover… men statsminister Jonas Gahr Støre er sjefen hennes.
Støre ville beholde blasfemiparagrafen, til glede for krenkede muslimer. Ingen vet riktig hva han mener om ytringsfrihet, og som utenriksminister stilte han seg på klin gærne muslimers side i karikaturstriden, i samme anledning lot han i stikken en norsk redaktør, som bare gjorde jobben sin.
Kan godt tenkes at Støre innkalte Mehl til sitt kontor grytidlig morgen, 25. juni:
– Ja, Jonas?
– Du vet hva som er skjedd … en mann skjøt og drepte to mennesker i natt, utenfor London pub. Stygg sak. Trolig en islamist.
– Jeg er orientert.
– Godt, men nå er det viktig å holde tunga rett i munnen. Du kommer til å få masse spørsmål om gjerningsmannens motiv, det blir spørsmål om sammenhengen mellom terror og islam. Du må for all del ikke sin noe substansielt om dette, vær så uklar og utydelig du kan. Flett gjerne inn antydninger om psykiatri. Om å gjøre å ikke skake opp muslimene. De er jo… ja, du skjønner sikkert…
– Jess.
– Muslimene er mange, vet du. 250 000, eller no’. Faktum er at de fleste av dem stemmer Arbeiderpartiet, og en rødgrønn regjering er ikke mulig uten Arbeiderpartiet.
– Det er sant.
– Vi må tenke fremover. Det er stortingsvalg om tre år, og da må muslimene være blide. De må ha følelsen av at vi bryr oss spesielt om dem.
– Jepp.
– Unngå å si jeg mener at og jeg synes.. bruk jeg opplever at og jeg tenker at… vær rund i formuleringene og hvis noen journalister begynner å mase om islam og terror, må du tone ned den sammenhengen alt du kan.
– Hehehe.. det bli’kke lett.
– Nei, men det er jobben din.
– Ja, sjef.
– Jeg har vært i dette gamet lenge. Winston Churchill sa at ønsker og den gode vilje ikke kan trumfe fakta. Jeg opplever at han tok feil. Folk flest vil ikke ha fakta, hvertfall ikke om innvandring og integrering.
– Skjønner.
– Bruk positive ord, selv er jeg svak for denne formuleringen – ett fellesskap, et mangfoldig og sterkt fellesskap. Om å gjøre å få muslimene til å føle seg inkludert, slik at de roer seg ned litt.
– Jepp, men hva med de skeive? Det er jo de som er rammet.
– Ja, du må selvsagt snakke med dem, men muslimene er viktigst. Jeg foreslår at du besøker Muslimsk Dialognettverk og Det islamske forbundet. Det tar seg bra ut.
– Okei.
REPORTER UTEN GRENSER
Full, eller bare litt hjerneskadet? Man må jo undres. Fredrik Græsvik oppfører seg tidvis som en chihahua med store adferdsavvik. Han har lang erfaring med å drite seg ut, og det vil han trolig fortsette med. Han har det i seg.
Sist gang var lørdag 25. juni, henimot midnatt. Han jobbet overtid. Som alle vet, kontaktet han Eirik Furuseth via facebook og anklaget ham for både islamofobi og homofobi – uten snev av begrunnelse – og skrev videre at han ville varsle Furuseths arbeidsgiver om dette misforhold, dertil også håndballklubben der Furuseth har trenerverv, med tanke på å lage svære problemer for ham … kanskje avskjed i unåde begge steder.
Græsvik bommet på håndballklubbens e-postadresse, men han nådde arbeidsgiver, som ikke ble imponert av Græsviks overtidsarbeid, men Furuseths sjef ble nok overrasket over hvor tjukk i hue det går an å være.
Fredrik Græsvik dreit seg ut påny, og man kan ikke annet enn stille spørsmålet: Hva er det med Fredrik Græsvik?
Bare drita full en lørdag kveld og kan ikke la være å trakassere andre? Jeg sier ikke at Græsvik er tørst, selv om rykter går … jeg sier bare at mange alkiser har både PC og mobiltelfon – uten alkolås.
Græsvik er moduskandidat. Gjenganger, så å si. Han har for vane å fremkaste udokumenterte påstander, også i edru tilstand. Så hva er det med ham?
Det er allment kjent at mange menn får vondt i hodet av mangel på sex og blir ganske ugne til sinns. Er det slik fatt med Græsvik? Får han ikke snøret i bånn noe sted og lar det gå utover uskyldige?
Mistet han peppen og ble deprimert da Trump tapte presidentvalget i 2020? Om Ibsen hadde levd i dag, 194 år og i full vigør, hadde han kanskje sagt: Tar De Trump fra en gjennomsnittsreporter, tar De lykken fra ham med det samme.
Græsvik er imidlertid ingen gjennomsnittsreporter, jeg tror han er blant de dårligste av alle landets journalister.
Den lille viseren har passert 23.00, gitt. Det var omtrent på denne tiden Græsvik gikk amok med tastaturet sitt. Ække helt edru, jeg heller…
ALI BABA PÅ NY
Sommer er reprisetid. Alt kommer i reprise sommerstid, især i fjernsyn og radio. Ikke urimelig da at jeg også gjentar meg selv. Denne teksten er fra juni 2019, nesten ikke redigert:
ALI BABA
Jeg oppdaget den en tidlig morgen. Den lå helt i ro og dro seg i morgensola. Vipera berus. Oppkveilet og sikksakk-mønstret. Ikke midt på tunet, men blant noen steiner i periferien. Etter fargene å dømme en herrehoggorm, en ganske drøy rugg. Hoggormer hører dårlig, men har stor tro på naturlig kamuflasje. Dette eksemplaret lot seg ikke merke ved min tilstedeværelse og var nok konsentrert om å akkumulere varme med sikte på rørlighet tilstrekkelig for vanlige ormesysler utover dagen.
Jeg lot den ligge, oppsøkte fluktstolen min for å drikke morgenkaffe, spise en croissant og innlede litt saksbehandling: Hva skal jeg gjøre med den ubudne gjesten?
Mormoren min hadde nok anbefalt øyeblikkelig avlivning med hesjestaur, eller annet egnet slagvåpen, men jeg slo det fra meg. Hoggormen er jo fredet.
To alternativer:
1. La den være.
2. Utvisning.
Må si at jeg i utgangspunktet var betatt av alternativ 1. Fint og raust og inkluderende. Men kanskje litt naivt. Jeg hadde jo ikke noe garanti for at den ville holde seg på sitt lille område og ikke slange seg omkring på tunet og kanskje bite meg i leggen. Mye ståk og ståhei, kanskje legevakt og greier.. og det gjør visst litt vondt å få sånne hoggormbitt, og noen dør av det.
Hva om jeg bruker gummistøvler, eller de tykke lærstøvlene mine? Da vil jeg være trygg, men varme sommerdager tilsier barbenthet, eller joggesko uten strømper.
Assimilering var naturligvis utelukket. Absolutt urealistisk. Det kokte ned til i hvilket monn jeg var villig til å strekke meg med sikte på integrering. Saktmodig og troskyldig som jeg er, tenkte jeg at denne ormen kanskje kunne være villig til å jenke seg litt, tilpasse seg og ja… oppføre seg som folk.
Jeg var litt bakfull, men etter noen sekunders grundig og skjerpet ettertanke kunne jeg ikke la være å le av meg selv. Integrere en giftslange… hehehehe… oppføre seg som folk… jeg måtte le igjen.
Nåvel, saksbehandling i helt privat sektor kan ta tid. Jeg besluttet å la ormen være, se det hele an litt, til morgenen etter. Kanskje den ville begi seg på reisefot.
Dagen etter sto jeg opp sammen med sola. Jeg tilvirket kaffe og rigget meg til under epletreet med en raus porsjon vaniljeis tilsatt et halvt dusin søte jordbær. Jeg tok meg god tid og hygget meg med å se på svalene som fløy omkring i luften og og lagde fine lyder.
Temperaturen økte jevnt og trutt, og jeg tenkte at nå er kanskje også hoggormen våken. Jeg avsluttet saksbehandlingen og gjorde et vedtak: Utvisning, uten ankemulighet.
Ormen lå på samme sted, oppkveilet som dagen før. Vel, da er det bare å effektuere vedtaket. Jeg hentet en oransje plastbøtte og mormors gamle spaserstokk.
Jeg smøg innpå, hektet spaserstokkhåndtaket rundt slangen og vippet den til meg, ut på det grønne, kortklipte gresset. Jeg la bøtta ned og feide den inn, vippet opp bøtta slik at ormen ikke ante annet enn blå himmel og en og annen langsomt forbipasserende skydott.
Den var svært aggressiv, og da jeg pirket borti den med stokken, hveste den som en psykotisk katt og åpnet kjeften på vidt gap. Av blikket kunne jeg se at dens aller høyeste ønske var å bite meg i armen, presse inn hele sitt giftreservoar og drepe meg ettertrykkelig.
Jeg har for vane å gi eventyrskikkelsers navn til de jeg ikke kjenner navnene til. Jeg bestemte meg for Ali Baba.
– Så så, Ali… slapp av litt nå. Du må dempe deg litt, jeg synes ikke no’ om den voldelige stilen din.
Ikke lett å snakke hoggiser til sans og samling. Nei, det er ikke det, og det styrket min overbevisning om vedtakets berettigelse.
Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å erte den litt mer. Den hugg tak i mormors stokk, men treverket var allerede dødt. Det døde omkring 1960.
– Ro deg ned, du skal bare ut på en reise, helt gratis.
Så gikk vi, da. Jeg svingte litt på bøtta for hvert skritt, slik at sentrifugalkraften holdt Ali plass.
Ikke så langt avsted fant jeg et tørt, sandete og steinete sted. Litt ørkenaktig.
– Dette er bra for deg, sa jeg og satte ned bøtta, vippet den på siden.
Jeg pirket litt i Ali. Han hveste og var svært gretten. Ali buktet seg bort, geipet med splittet tunge og forsvant bak en stein…
VIKTIG Å FORBEREDE SEG
Litt av en friskus, Osman Choudry. Han er styremedlem i Islamsk Råd Norge (IRN) og har skrevet et meningsinnlegg publisert i VG, hvori tilbakevisning av “tøvete kritikk” av egen organisasjon.
Jepp, det handler om muslimen Zaniar Matapour og hans opptreden utenfor London Pub natt til lørdag
Mot slutten av Choudrys innlegg:
“Islam tillater ikke å ta livet av uskyldige mennesker – om de så er homofile eller heterofile. Gjerningspersonens handling har ingen rot i islam og er fullstendig i strid med islamsk lære. Ingen norske muslimer slutter opp om slike handlinger.”
Ikke uventet. Jeg har aldri hørt om muslimer som innrømmer sammenheng mellom islam og terror. Aldri.
Fakta om terror spiller ingen rolle for muslimer. Generelt er ikke fakta så viktig for muslimer. Kanskje fordi muslimer aldri har hatt noen opplysningstid og ikke later til å ville ha en. Mange av dem hevder ennå at jorda står dønn stille og sola snurrer rundt oss.
Nåvel, Choudry er bare en liten brikke, han viderefører muslimsk tradisjon om – med alle midler – å slå ring om deres voldsglade profet, som endatil var pedo. Kan godt tenkes at følgende samtale mellom Choudry og IRN-boss Abdirahman Diriye forløp slik, rett før Choudry oppsøkte tastaturet:
Choudry: – Dette ser ikke bra ut, hva skal jeg skrive?
Abdirahman Diriye: – Det viktigste er at Zaniars handlinger ikke har noe med islam å gjøre, at det er fullstendig i strid med islams lære. Bruk begrepet såkalte muslimer om sånne som driver med såkalt muslimsk terror.
Choudry: – Hehehe … det vanlige, altså.
Diriye: – Jepp, det er bare å kjøre på … og få med at alle muslimer er redde for mer islamhets, at vi er en utsatt minoritet og ikke føler oss trygge i Norge … ja, det vanlige offergreiene. Men ikke overdriv.
Choudry: – Ok, men vi må vel ha med noe med at vi støtter homofile og de andre … de med alle bokstavene.. L, G, Q, D, P … eller noe sånt..?
Diriye: Ja, faen .. det må med. Skriv at vi sørger med de skeive og har masse empati og sånn. Vi må vise at vi er skikkelig tolerante og snille og sånn. At vi hele tiden jobber for et inkluderende samfunn for absolutt alle.
Choudry: – Skal bli, sjef.
Dirye: – Bruk utrykk som forene krefter og sammen i sorgen. Du kan godt avslutte med Sammen skal vi komme oss gjennom dette .. det gjør inntrykk.
Choudry: Ok, sjef.
Dirye: – Ja, men da sier vi det sånn. Dette blir bra. Allahu akbar.
SØTE DRØMMER
Netter innimellom har jeg underlige drømmer. En av dem gjentar seg med ujevne mellomrom. En standarddrøm, så å si. Den må nok også karakteriseres som ønskedrøm. Innholdet varierer med bittesmå detaljer fra gang til annen. Den siste var slik:
Jeg er muslim bosatt i Norge. Jeg har kone som ikke finner på noe tull, holder seg hjemme, lager mat og har sex når jeg vil. Absolutt underdanighet. Full kontroll.
Jeg er far til to døtre, hvilke jeg har stålkontroll på, og som jeg for mange år siden fikk kjønnsredigert litt, slik at det ikke finnes den minste rest av klitorisgøy tilbake. Jeg sysler med slektsgranskning, med sikte på finne ut hvilke fettere som er passende ektemenn for de to jentene mine. De må være bosatt i Pakistan, helst på landsbygda. De må være ekte muslimer med den rette innstillingen.
Jeg nyter respekt overalt blant mine brødre, og det er viktig. Respekt er for muslimer like viktig som mat og drikke … nei, det er viktigere; uten respekt er livet verdt mindre enn en pakistansk rupi, som er omlag 0,047 av en norsk krone.
Jeg sitter det meste av dagen på byens bibliotek, med mine brødre av samme støpning som jeg. Vi drikker overdådig sukret te, leser pakistanske aviser og hygger oss med nyheter om folk som blir dratt ut på gater og streder og kverket av rasende folkemasser, begrunnet med at noen har hørt noen snakke om vage mistanker om noens nedsettende bemerkninger om Muhammed – fred være med ham.
Vi snakker om Pride og synes det er helt ubegripelig at norske myndigheter tillater den slags griseri, som i Pakistan hjemler dødsstraff.
Ja, jeg sitter på biblioteket med mine muslimske brødre. Vi skravler og ler og leser aldri noen av bøkene her. Vi leser aldri i Koranen, heller – den kan vi utenat
Vi er skikkelig intolerante og hater alt i Norge. Vi snakker nedsettende om nordmenn og Norge, hvor gudsforlatt dette landet er, men samtidig flirer vi og ler … Norge er jo det perfekte landet for muslimer.
Vi får spesialbehandling. Regjeringen og de fleste politikere av betydning støtter oss, stryker oss ømt medhårs med silkehansker på, tilvirker svære, tremassetunge rapporter og detaljerte handlingsplaner med sikte på bekjempelse av islamskepsis og islamofobi.
Vi klinker tekrus og snakker om vår kjære statsminister vi er så gla’ i, som etter Pride-skytingen gikk langt i å bortforklare den helt klare sammenhengen mellom islam og terror:
“Kjernen i verdensreligionene har sterke fellestrekk. Det handler i bunn og grunn om godhet og nestekjærlighet”.
Vi gutta på biblioteket må jo bare le. Vi vet bedre, men det holder vi for oss selv. Vi kan bare slappe av. Stortingspresidenten er jo også vår mann, han avviser alle sammenhenger mellom islam og blodomsprutende terror.
Til og med norske feminister av det mest hardkokte slaget er på vårt parti… nei, aldri et vondt ord fra den kanten, uansett hvor dårlig vi behandler kvinnene våre… og alle journalister forsøker så godt de kan å tåkelegge sammenhenger mellom økt voldskriminalitet og innvandring fra muslimske land. NRK går i bresjen og endatil feirer oss.
Vi gutta på biblioteket sender varme tanker i retning norsk rettsvesen, som har bred og vid forståelse for knivstikking, skyting, ran på åpen gate og annen kriminalitet begått av muslimer.
Vi ler av nordmenn, som er så politisk korrekte at de ikke tør kalle en spade en spade, og hvis noen gjør det, drar vi bare rasismekortet. Da blir det helt stille, alle går og gjemmer seg. Helt perfekt.
Vi ler litt av hvor fett det er å være fanatisk muslim i et liberalt demokrati… og vi ler lenge av PST, som ikke skjønte at Zaniar Matapour var en livsfarlig fyr og lot ham gå løs omkring med hatet sitt.
Vi kan ikke annet enn like alt snakket om å bekjempe hatytringer rettet mot innvandrere. Vårt hat, derimot – som er svart, tjukt og omseggripende – går upåaktet hen. Det er så å si fredet. Helt perfekt.
Vi hater riktignok norsk ytringsfrihet, men liker den også. Den gir oss anledning til å avlevere de mest avsindige meninger, helt bortenfor sans og samling … og vi blir nesten aldri motsagt, fordi vi er muslimer, med evig offerstatus. Dessuten er folk redde, de tør ikke kritisere oss, de frykter benevnelsen rasist, eller verre: At vi skal utøve det vi er mest kjent for – vold. Frykten er vårt våpen. Allahu akbar.
Vi er verdens mest intolerante mennesker, bosatt i verdens mest tolerante nasjon. Helt perfekt.
Vi liker Antirasistisk Senter veldig godt og synes det er synd at Rune Berglund Steen ikke lenger er leder der. Trist også, at Karin Andersen ikke lenger er på Stortinget … men det viser at Rolling Stones har rett i én ting: You can’t always get what you want… men for oss muslimer er det faen ikke langt unna. Insha’Allah.
I det jeg skal til å nippe til kruset med søt, pakistansk te og fortelle en homovits til de andre gutta, bråvåkner jeg. Jeg lukker øynene, forsøker å returnere til den søte drømmen. Fånyttes.
Jeg åpner gluggene og må bare erkjenne at jeg bare er en hvit mann nærmere døden enn fødselen – iført lyseblå boxer, helt uten privilegier. Det var som faen…
ALLAHU AKBAR…
… ropte Zaniar Matapour utenfor London Pub og dro i avtrekkeren. To døde, 21 skadet.
Sjokk, sinne og vantro… men er det egentlig så overraskende? Det bor drøyt 200 000 muslimer i Norge. Ut fra en normalfordelingsvurdering vil én prosent av disse være ganske spesielle, for å si det svært forsiktig.
Det er dessuten muslimsk skikk og bruk å drepe homofile, og i åtte land hjemler homofili dødsstraff. Alle disse landene er muslimske, deriblant Iran.
Matapour har opprinnelse fra Iran. Det har også stortingspresident Masud Gharahkhani, som i et intervju med VG i går – stikk i strid med PSTs vurderinger – avviste journalistens antydninger om at Matapours handling hadde noe med islam å gjøre:
“Hat er hat og har ikke noe med religion og bakgrunn å gjøre.”
Ble jeg sjokkert og overrasket? Nix, Gharahkhnani er rett nok stortingspresident, men han er også muslim … og fra muslimer må en vente seg mye rart, hvorav også de mest besynderlige absurditeter.
SVUNNE DAGER
Noen hist og her mener at Pride bør være forbeholdt voksne og begrunner det med at små barn ikke trenger å bli konfrontert med seksualitet.
Da jeg var liten gutt, spurte ikke lærerne mine om jeg var gutt. Heller ingen andre i klassen ble spurt om de var jente, gutt eller noe imellom. Den gangen var det bare to kjønn. Gutter og jenter. Fin tid.
Vi var som Knøttene. Vi holdt på med vårt. De voksne var der, men blandet seg ikke for mye … og de snakket selvsagt ikke om sex.
Da jeg en sommerdag spurte moren min om hvordan det hadde seg at jeg kom til verden, svarte hun:
– Hææ?
– En vinternatt satte den seg på pipa der vi bodde. I nebbet hadde den et blått silkebånd festet til en liten kurv, der du lå. Så heiste storken deg ned gjennom pipa, og vi sto ved peisen nede i stua og tok imot deg.
– Ååå??
– Du hadde fått litt sot på kinnene, som jeg vasket av. Også feiret pappa og jeg at du kom til oss. Vi feiret hele natta, tror jeg.
– Åja… javel, mamma … men nå må jeg gå. Vi skal leke kåbbai og indianer, skjønner du.
På den tiden var unger ute det meste av tiden. Vi gutta holdt oss mest for oss selv, men tidvis støtte vi på jentene. En av dem var Birgit, hun var litt eldre enn oss. En dag spurte Birgit:
– Du veit åssen du ble til, Torjus?
– Klabbert. Storken heiste meg ned gjennom pipa.
Birgit lo så hun ristet i sin rutete bomullskjole og sa:
– Herregud, du er dum.. veit du at ikke at mora og faren din pulte deg fram?
– Hæææ??
Birgit lo rått og forklarte. Det hun sa var så grisete og ekkelt at jeg nektet å tro et eneste ord.
Jeg grein, ble fly forbanna og anklaget Birgit for løgn og dikt. Da lo Birgit enda høyere.
En tvil var sådd. Jeg dro hjem til mamma og fortalte henne i korte riss det Birgit hadde sagt. Hun smilte og sa:
– Hva vet Birgit om fugler?
– Hææ?
– Storken er jo en fugl. Hva vet Birgit om storker?
– Ehh..
– Ikke så mye, tror jeg… men nå er det middag snart. Stekt pir og kald rabarbrasuppe til dessert. Sulten?
Slik gikk det til at jeg trodde på storken enda en tid, og det var jeg fornøyd med.
Annerledes i dag. Stakkars barn. Nå blir de fortalt at ikke bare mann og dame holder på med hverandre, men at menn holder på med menn og damer med damer … og har man først sagt a, må man jo si b og c.
Det med dame og dame er én ting, men mann og mann .. vel, menns anatomi er jo slik innrettet at den .. å, faen .. der ringte telefonen, gitt. Vel vel, får ta det en annen gang…
DEN UDANNEDE VENNINNE
Tid om annen er jeg på facebook. I går fikk jeg en henvendelse på messenger, fra en facebookvenninne jeg ikke har hatt kontakt med på maaange år. Underlig henvendelse. Det var noe med at vi hadde vunnet en pengesum sammen, ikke mindre enn 8100 kroner. Griseflaks. Vi skulle dele likt.
Jeg var i fyr og flamme. Etter noen minutters hoderegning fastslo jeg at det dreide seg om drøyt 4000 kroner. Det er mange sekspakninger med pils, det. Akkurat hvor mange, vet jeg ikke … men undrenes tid er ikke forbi, resonnerte jeg.
Min venninne ba meg sende over personnummeret mitt, trolig med sikte på å overføre pengene i en fykende fart .. men det er slik fatt med meg at jeg aldri har vært flink med talltastaturet. Jeg skrev 311429 45654.
Ikke rart min venninne stusset litt. Det er jo ikke 14 måneder i året, og jeg er ikke født i 1929 … og det midterste tallet i de siste fem sifrene mer enn antyder at jeg er kvinne, men det er jeg jo ikke.
Ja, jeg er sannelig en klossmajor. Min venninne ville nok stykke det litt opp for meg og ba om fødselsdatoen min. Jeg konsentrerte meg hardt, men det hjalp ikke: 321328
Gudbedre, synd å si at jeg ikke ble flau over meg selv, men min venninne – som jeg trodde var blid og grei – ble sinna, gitt. Svaret hennes var ganske uventet og ikke særlig hyggelig. Dere kan se selv: