La oss si at Tom Hagen drepte kona si. Det er jo ikke så bra, men på den annen side: Han har nok gjort det på en noenlunde renslig, ryddig og diskré måte, i motsetning til eksempelvis de som for 21 år siden drepte det gamle Orderud-ekteparet og deres datter.
Åstedet var ikke et blivende sted og må ha gjort inntrykk på politifolk og rettsmedisinere, som kanskje fikk søvnproblemer etter befaring i kårboligen… for ikke snakke om hva som i 2007 gikk for seg på Vollheim gård i Søndre Land, eller Dødens gård, som noen kalte den… der bodde et ganske fargerikt fellesskap som brukte masse narkotika, én ble skutt flere ganger i bakhodet på låven og døde, en annen ble avlivet og pælma ned i en brønn, der han straks ble beiteområde for hvite mark.
Næsty.. men menneskene på gårdene Orderud og Vollheim var jo litt spesielle og de spilte sikkert banjo i alle ledige stunder.
Tom Hagen derimot, er en helt annen type. Han er helt sikkert en dannet mann som kan knyte seg en dobbel windsor når det skal være og vet forskjell på Mozart og Haydn. Kanskje han også samler på førsteutgaver av fransk 1800-tallspoesi. Det synes jeg taler til hans fordel.
Han har stil og det må telle i hans favør, og hvorfor undersøke hva som finnes mange meter under et kumlokk; ingen rettsmedisiner har vel egentlig lyst til å befatte seg med en kropp som har vært død i 18 måneder og ikke lenger ligner dens eier, og det blir fryktelig mye arbeid for politiet… og det passer dårlig; sommer er grilltid og mange vil sikkert ha bobilferie på Vestlandet.
Gjort er gjort, og ingen tjener vel på at Hagen må i fengsel. Der lærer man jo bare ugagn og fantestreker… og ingen vil at Hagen skal lære seg en masse tjuvtriks og bli innbruddstyv når han slipper ut…
Ettersom jeg nesten ikke har en eneste venn i hele verden, blir jeg helt ellevill av glede når noen sender venneforespørsel på Facebook. Det gjorde Li-lis for noen dager siden. Jeg ble ikke bare gla’, men også svært rørt.
Det er tydelig at hun er meget kontaktsøkende og vil ha venner, som hun vil dele sine interesser med… hun vil kanskje spille Ludo, eller diskutere engelsk 1700-tallspoesi… kanskje hun er svært samfunnsengasjert og vil diskutere kildesortering og det mikroøkonomiske fundamentet for nyklassisk syntese… slike ting jeg også brenner for. Det er uansett ingen tvil om at hun er svært fotointeressert, det ser man jo av profilbildet hennes, der hun opererer et slikt et digitalkamera. Hun er sikkert medlem av en fotoklubb.
Men det som rører meg, er det lille bildet innfelt til venstre, der hun later som hun snakker i telefon. Dette er nok et hint om at hun lengter seg syk etter å få kontakt med noen og derigjennom komme seg ut av fæl og sjeleetende ensomhet.
Kan ikke annet enn synes synd på henne, jeg tenker på klærne hun har på. Hun er nok et koronaoffer, hun har helt sikkert mistet jobben sin og har ikke penger til klær, derfor er hun henvist til å bruke gammelt undertøy så slitt at det er henimot gjennomsiktig… kanskje har hun arvet av storesøster’n sin – det kan meget vel tenkes.
Klart jeg vil være hennes venn, men jeg har en katt – la oss kalle henne Tutta. Hun er svært jaktinteressert og ville fange og spise opp datamusa, som jeg ulykkeligvis ikke omhåndholdt med tilstrekkelig fasthet. Hun hoppet opp på skrivebordet og gjøv løs på musa i øyeblikket jeg skulle trykke bekreft forespørsel, men sett slikt… musa forskjøv seg, og det ble til at jeg trykket slett forespørsel.
Fortærende ergerlig. Dumme Tutta..
Man kødder ikke med bibliotekarer. Helt siden jeg var liten gutt har jeg hatt stor respekt for bibliotekarer. Jeg fattet tidlig interesse for bøker og var ikke store pjokken da jeg første gang oppsøkte biblioteket i byen der jeg bodde, en stor og gammel murbygning. På innsiden var det sparsommelig opplyst, for det meste leselamper med grønne glasskjermer. Mørke trepaneler på veggene og tung taushet.
Bak et skrivebord innerst i voksenavdelingen satt en dame, som jeg oppfattet som like gammel som teatret i byen, hun var sikkert ikke en time eldre enn 35 år.
Hun hadde oppsatt blondt hår og svarte kattebriller. Skummel. Hun løftet ansiktet og registrerte, kategoriserte og arkiverte meg i sitt langtidsminne, slik bare bibliotekarer kan… så vendte hun tilbake til sin egen håndskrift.
Det var kveld, og jeg var bibliotekets eneste gjest. Jeg gikk omkring i taushet og følte en slags høytid. Søt ensomhet. Sååå mange bøker… og jeg. Jeg likte det.
Jeg gikk inn på barneavdelingen. Der fant jeg en bok med spennende omslag… en gutt syklet fra meg, bortover en kveldsmørk vei hvis ende jeg ikke skimtet. Var det ikke for gatelysene over ham, hadde jeg ikke sett at han hadde en grønn lue på hodet, trolig sixpence.
Jeg gikk til bibliotekaren. Hun smilte meget avmålt og ville vite hva jeg het. Jeg skjønte ikke hvorfor hun spurte, jeg skulle jo bare låne en bok og ville bringe den tilbake straks jeg hadde lest den.
Hun hevet øyebrynene to millimeter, kremtet og jeg fremsa navnet mitt. Hun skrev noe på en pappbit som lignet et bussklippekort. Hun reiste seg og strakte seg over skrivebordet mot meg. Klemt mellom to fingre med rødmalte negler: Pappbiten.
– Lånekort, sa hun.
Jeg tok imot og bukket slik jeg hadde lært at man gjør når man får noe. Damen smilte litt mindre avmålt, men bare i to sekunder. Hun satte seg ned igjen.
Lånekort. Lånekort. Lånekort. Et herlig ord. Tre stavelser. Lett å uttale, lett å forstå betydningen av. Navnet mitt var skrevet pent med blokkbokstaver. Hun hadde gjort seg flid med sin signatur. Jeg greide ikke lese den, men bokstavene svingte seg avsted som en olympisk turner og sluttet med en slik krusedull som flinke kunstløpersker lager på isen.
Jeg la kortet i innerlommen av jakken og syklet hjem. Jeg leste halve boken samme kveld. Dagen etter leste jeg resten, og jeg syntes alt jeg hadde lest var interessant. Det handlet for det meste om en gutt som bodde i en liten by, og jeg var også en gutt som bodde i en liten by.
Jeg lånte flere bøker av omtrent samme sort. Spennende bøker med gutter i hovedrollen. Jeg lærte mange nye ord.
Bibliotekaren hilste alltid med et lite nikk. Jeg kom alltid om kvelden, omtrent på samme tid hver gang. Fast inventar, så å si. En kveld gikk jeg inn i voksenavdelingen. Jeg leste på bokryggene, plukket ut en og annen bok og så på omslaget. Mange rare titler. Ved B fant jeg Johan Borgen og en bok som het Lillelord. Artig tittel. Omslaget var underlig, ikke som på guttebøkene jeg hadde lest. Jeg leste på baksiden. Det handlet om en gutt, Wilfred Sagen. En litt annerledes gutt, med fordekt innvortes mørke. Dobbeltliv. Tilsynelatende i vater, ofte på skråplanet.
Jeg gikk til bibliotekaren og la boken på pulten hennes. Jeg hadde etterhvert forstått at hun ikke var like gammel som teatret i byen, jeg hadde også sett at hun var svært pen, kanskje penere enn moren min… og når hun smilte, var det som å få hard julegave i juli.
Hun smilte og sa:
– Ehh…
– Voksenavdelingen?
– Ja.
– Men der skal ikke du være, du må nok vente noen år, tror jeg.
– Hvor mange år, da?
– Nja.. vi får se… årene går fort, sa hun med en sånn lav stemme som bare bibliotekarer har.
Dette syntes jeg var underlig tale, jeg syntes årene var endeløse og det var en evighet siden jeg spiste havregrøt til frokost.
– Får jeg ikke låne den?
Hun tok av seg de svarte kattebrillene.
– Det er en voksenbok.
– Men er den bra?
– Ehh… jo, det er den. Den er bra.
Hun satte seg ned på stolen sin og sa ikke noe. Jeg sa heller ikke noe. Jeg hadde ikke lyst i å legge tilbake Lillelord og gå duknakket inn i barneavdelingen. Jeg ville vite alt om denne Wilfred Sagen.
Jeg ble lei meg og tenkte at dette er mitt siste bibliotekbesøk i hele mitt liv. Aller siste. Jeg strammet meg opp og overrasket meg selv:
– Jeg vil ikke gå inn i barneavdelingen igjen.
Bibliotekaren svingte seg på stolen. Hun avbrillet seg påny og tok en nærmere titt med sine blå glugger. Jeg ble nervøs og tenkte at nå får jeg kjeft og må gå. Kanskje hun inndrar lånekortet mitt og skriver et internnotat hvori streng henstilling til kolleger om aldri mer å slippe denne slyngelen Dølo inn i biblioteket.
Hun smilte, og jeg syntes hun hadde verdens aller vakreste smil. Hun sa:
– Min venn, fortell meg hvorfor du vil låne den boken.
Smilet hennes varmet. Jeg tinte og sa:
– Jeg leste på baksiden. Jeg tror han Lillelord er no’ for seg sjæl. Boken virker spennende.
Hun lo. Ikke høyt. Hun lo lavt og diskré, slik man trolig lærer første år på bibliotekarskolen. Hun monterte brillene igjen og ble alvorlig:
– Vel, unge mann.. jeg antar at gode bøker aldri kan ta skade. La oss gjøre en avtale. Når jeg er her, får du gå i voksenavdelingen og plukke bøker… så ser jeg på dem, også snakker vi om det. Greit?
– Greit.
– Fint, skal vi se… Lillelord, ja… har du lånekortet med?
Var ikke meningen å skrive så langt om mine første bibliotekbesøk, egentlig ville jeg skrive om Anne Marken. Hun er bibliotekar, ikke bare det.. hun er sjef på biblioteket i Meråker.
En gjeng skiløpere fra Kina og deres ledere var i Meråker for å lære seg å gå langrenn, i anledning OL på hjemmebane i 2022. De gikk ikke bare på ski; ved flere anledninger ved fjorårets slutt var noen av dem innom biblioteket og begjærte sensur. De ville fjerne noen bøker fra bokhyllene, deriblant en bok om Falun Gong-bevegelsen, som sysler med gammel filosofi iblandet en slags gymnastikk. Falun Gong er forbudt i Kina, som jææævlig mye annet.
Et særtrekk ved kinesere er at de ikke kan oppføre seg som folk, og det er som de ikke skjønner at de ikke er i Kina nå de ikke er i Kina. Dette skjønte nok Anne Marken fort og fortalte kinamennene at her i Norge har vi noe som kalles ytringsfrihet og det er helt uaktuelt å fjerne bøker fra dette biblioteket.
Kanskje skjønte disse kineserne etterhånden det jeg har forstått helt siden jeg var liten gutt: Du kødder ikke med bibliotekarer.
Pol’ti aner ikke hvor det ble av Anne-Elisabeth Hagen, men de vet at hun ble borte 31. oktober, 2018. Politiet trenger hjelp fra publikum, og jeg håper etterforskerne i Øst politidistrikt leser dette, slik at de kan sjekke denne teorien:
Tom Hagen er ivrig elgjeger, og 31. oktober var siste dag i elgjakten, som ikke gikk helt etter planen… ikke en føkkings elg å se noe sted. Tom Hagen er sur og grinete.
Kona hans synes synd på ham, og som trøst tilbyr hun å kle seg ut som ei elgku uten kalv, løpe rundt i stua og raute mens ektemannen hennes prøver å få henne på kornet med en lekebørse som skyter gule erter med utgangshastighet pålydende 0,85 meter i sekundet. På den måten håper fru Hagen at mannen kan få utløp for sitt jaktinstinkt og bli blid igjen.
Hun vet at ektemannen er en dårlig skytter. For å være helt sikker på at han treffer med ertebørsa, stopper hun opp ved en fredslilje mellom bokhylla og pianoet og later som om hun beiter. Tom Hagen lister seg nærmere, sikter omhyggelig og drar i avtrekkeren.
Et helvetes smell. En miks av befippelse og rekyl sender ham på rumpa i parketten. Han vifter vekk kruttrøyk, kommer til hektene og til sin forferdelse skjønner han at han i farten har tatt feil børse; han har fyrt av sin gamle Mauser arvet fra faren sin, som fikk den av en tysk soldat 8. mai,1945.
Skikkelig tabbe. Han ser på sin kone, hun er truffet akkurat der han siktet. Tom Hagen er fortvilet, men også skamfull… tenk å skyte kona si hjemme i egen stue… og hva vil politiet si til forklaringen om hva som førte til skuddet… kone med et gammelt elggevir bundet fast på hodet og en gammel elgfell rundt seg selv… forvekslet ertebørse og Mauser… hendelig uhell og så videre… vil politiet tro på den historien?
Neppe. Tom Hagen skjønner at dette vil bli tidenes underligste drapssak og jaktkameratene hans kommer til å le seg skakke – hvis han ikke tar grep.
Det gjør han. Han vasker og rydder opp, ruller sin døde kone inn i et svært gammelt persisk teppe, bærer hele pakka ut i bilen og kjører til et sted godt egnet for dumping av døde hustruer. Så kjører han hjemover og tenker kreativt.
Da han parkerer hjemme i oppkjørselen, har han en historie. Han ringer politiet og melder sin kone savnet…
