Telefonen min klemter meget uofte. Når den gjør det, skvetter jeg og blir nervøs. Vanligvis er det tale om noen som vil selge strøm, men det har jeg allerede og sier at jeg ikke trenger mer av det slaget , men at det var hyggelig med en pratestund. Noen ganger ringer noen som vil at jeg skal se på mange TV-kanaler. Jeg lar vedkommende snakke og snakke og snakke og snakke om de heidundrende fine kanalene de har … hvortil jeg sier at jeg ikke har TV. Da blir det stille i den andre enden av telefontråden, og det synes jeg er fint.
For bare noen minutter ringte telefonen, jeg skvatt som vanlig og i befippelsen mistet jeg en glass calvados i fanget … og buksa ble mer alkoholholdig enn noen gang tidligere. Jeg kjente straks igjen nummeret på displayet og ble glad. Man blir jo glad når en av ens døtre ringer og vil snakke litt. Jeg løftet røret – slik man sa før i tiden – og før jeg fikk sagt «ja, det er pappa», sa hun, la oss kalle henne M:
– Pappa, hva i all verden er det du driver med? Tror du du er helt alene i hele verden og at facebook egentlig ikke finnes, at ingen leser det du skriver på bloggen din … har du glemt at du har to døtre? Hva tror du mammaen din hadde sagt?
Kan ikke si annet enn jeg ble litt ustø i knærne; jeg satte meg selv i forsvarsposisjon – min beste, dypeste og sant å si eneste lenestol.
– Mamma er forlengst fløyet, hun var forresten ikke på facebook.
– Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med deg jeg, pappa. Men noen må ta affære, det er tindrende klart … klart som beksvart blekk på verdens aller hviteste papir, eller en mariagullsko på en grønngrønn rosestilk en bråvakker junimorgen, eller hestebæsj på nylagt asfalt en sval dag i mai. Du kan velge.
– Da får det bli den mariagullskoen. Men oppriktig talt, jeg har ikke mottatt klager, ikke før nå.
– Selvsagt ikke … tror du jeg er dum? Er denne historien fra Istanbul sann … ranet du en mann for slipset hans mens vi sov … eller er det tale om syke fantasier – som vanlig?
– Vel, man er henvist til gjetninger … du også.
– Ikke vær nesevis og oppesen, pappa. Du vet hvem du snakker med … og hvem er denne Ralf som du drikker øl med? Du behøver ikke referere alt som blir sagt mellom deg og en drikkevenn – især ikke når temaet er slik det var.
Jeg prøvde å synke lenger ned i stolen, men den tillot det ikke. Jeg sa:
– Ok … jeg er lei for at jeg kan ha støtt dine følelser.
– Spar meg ironi, pappa. Ække det jeg trenger nå. Jeg trenger en ny pappa.
– Uffda … men er ikke det litt trælete. Mye mas, og du har jo vitterlig nok å sysle med.
– Man gjør prioriteringer i livet. Jeg har begynt å guuugle.
– Kan du ikke slutte med det … synes ikke det der virker så hyggelig.
– Jeg kan strekke meg til å utsette søkene og se det hele an litt.
– Det er snilt av deg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg.
– ikke jeg heller. Nåvel, heeelt sinnssyk er du tydeligvis ikke blitt ennå. Vi sier at tvilen og min raushet kommer deg til unnsetning denne gangen.
– Ingen har bedre eldstedatter enn jeg.
– Ikke smisk, pappa.
– Jeg er bare faktaorientert.
– Velevel, da sier vi det. Men altså … skjerpings nå, pappa. Nå må jeg tilbake til arbeidet mitt her.
– Ok, jeg er glad i deg.
– Glad i deg også, pappa … tross alt.
