… Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket et par kjøkkenglass gin-tonic til frokost, var jeg i ganske godt lune og plukket opp telefonen ganske omgående.
– Hei, Ralf… lenge siden. Hvorledes er tilværelsen i grove riss?
– Utholdelig, jeg er ikke på jobb.
Ralf er lærer i videregående skole og vil pensjonere seg så fort som mulig, men han har laaang sommerferie, god tid til å komme til hektene etter et “uutholdelig undervisningsår med ekstremt uintelligente og vanartede unge mennesker.”
– Late dager og sene kvelder i sus og dus og rus i Toulouse?
– Forsåvidt, men hør her. Har du lest VG i dag?
– Nix.
– Artig sak om krisen i lærerutdannelsen her til lands. Søkertallene til lærerutdannelsene har stupt. Ingen vil bli lærere.
– Men det ække no’ nytt… ikke særlig artig, heller.
– Det artige er at saken ikke med et eneste ord berører de virkelige grunnene til at unge mennesker skyr læreryrket som det var en dødelig epidemi.

– Flere politikere ytrer seg. Stortingsrepresentant Mona Fagerås fra SV er åpen for å se på hvordan lærerutdannelsen er strukturert. Hun ser ikke bort fra at vi må fjerne kravet om mastergrad. Forøvrig mener hun at vi må snu alle steiner, for å finne ut hva som skal til for at unge mennesker vil bli lærere.
– Er det mange steiner, tror du?
– Hovedsaklig én, den er identifisert for lenge siden, men ikke mange vil snu den.
– Ååå?
– Fiskere og bønder har de farligste arbeidsplassene i Norge, noen ganger dør de… men de slipper ihvertfall å ha gærne barn og ungdommer rekende rundt ombord, som plager dem hele dagen, skriker og skråler, slår og sparker og kanskje tar frem en kniv med forsett om å drepe.
– Uffda.
– Ikke er ord om dette i VG-saken. I fjor mottok de 20 største kommunene i Norge over 26 000 meldinger om vold og trusler, en økning på 30 prosent fra året før. De yngste elevene er de verste. Heldigvis jobber jeg i videregående, jeg slipper de aller verste. De slutter etter endt grunnskole og gir seg i kast med privat næringsvirksomhet.
– Egen bedrift?
– Narkosalg, ran og andre vinningsforbrytelser i arbeidstiden. Vold og hærverk på fritiden.
– Du slette tid.
– Nettopp.
– Hva skal til, da… for at unge mennesker vil begynne på lærerutdannelse?
– Før det første må opplæringsloven skjerpes. Lærere må gis makt og myndighet til å utøve sitt yrke, men det er selvsagt ikke nok. Gærne ungdommer leser ikke lovverk i nevneverdig grad.
– Trolig ikke.
– La oss være ærlige, hvem står bak det meste av denne volden? Jo, det er melaninrike barn og unge med opprinnelse i land vi nødig sammenligner oss med. Vi snakker Afrika og Midt-Østen.
– De som tror på Muhammed?
– Jepp, innvandringsstopp vil ha gunstig effekt, på lang sikt… men vi kan ikke vente på at den første barneskolelæreren skal bli knivdrept ved sitt kateter.
– Ehh.. nei..
– Spesssialskoler utenfor tettbygd strøk.
– Mens vi venter på det?
– En kraftig og røff plugg av en vekter i hvert klasserom, bestykket med kølle og pepperspray.

Sjelden å høre snakk om muslimer som mener at islam bør reformeres. Muslimer liker at saker og ting er omtrent som i gamle da’r, på Muhammeds tid. Det betyr – blant jævlig mye annet rart – at kvinner skal emballere seg i flere kilo tekstiler som dekker hud og hår og vel så det… dessuten skal de være hjemme hele tiden, lage mat, vaske klær, passe unger, føde flere unger, vokte familiens ære og passe på at mannen hele tiden er fornøyd slik at hun unngår daglige slag og spark, men nå har noen muslimer fått øynene opp for likestilling mellom kjønnene.

Selvmordsbombebransjen er tradisjonelt et mannsanliggende, men jeg leste nettopp i VG at en gjeng kvinner i Nigeria – en av dem med et spebarn på ryggen – gjennomførte en koordinert selvmordsaksjon i går… rettet mot et bryllup, en begravelse og et sykehus. Minst 18 personer er døde. 42 er skadet.
Jeg vet ikke hvem som har sendt disse selvmordskvinnene på tokt, men det er henimot ulaseggjørlig å hindre tankene å gå i retning terrororganisasjonen Boko Haram, som oversatt til norsk er omtrent: Vestlig utdannelse er synd.
Jada, Boko Haram-gutta er klin kokos, hard core salafister som liker å drepe alle som ikke er som dem selv. De tolker Koranen på sitt vis og av det blir det det mye blod og gørr.
Konservative karer, dette. Så er spørsmålet: Hvorfor inkluderer de kvinner og bruker dem som selvmordsbombere? Blir damene tvunget? Kan godt tenkes. Vil kvinnene det selv? I tilfelle hvorfor? Kanskje de synes livet i Nigeria er så jævlig kjipt at de gir faen og synes selvmord er grei skuring.
Eller sliter ledelsen i Boko Haram med rekruttering av selvmordsbombere fra egne rekker og har henvendt seg til kvinner?
Alle vet at mannlige martyrer straks etter selvmordaksjoner oppstiger til den muslimske himmelen og gis fri adgang til 72 kåte jomfruer, som de – med døgnkontinuerlig ereksjon – kan hygge seg med til evig tid, men det står ikke skrevet noe sted at tilsvarende goder kommer kvinner til del.
Kanskje Boko Haram – etter en uformell prat med Allah – har gjort noen tilføyelser i sin teologi, gjort den mer kvinnevennlig, slik at også damer vil sprenge seg selv og en hel haug andre langt opp i luften og straks etter bli belønnet med 72 jomfruelige, unge menn med evig ståpikk…

For noen dager siden ringte en venn av meg. Han ville orientere meg om noe trist og leit. Nikita hadde blitt syk, ganske brått, fortalte han. Hun var i 70-årene, omregnet til hundeår. Veterinæren anbefalte avliving.
Jeg har alltid hatt et ganske avklart forhold til dyr, især bikkjer. Sånt å si synes jeg det er greit at bikkjer dør, men jeg må innrømme at Nikitas bortgang er… ja, det er trist.
Det hendte både titt og ofte at Nikitas eier noen dager – eller en ukes tid – gjorde seg til hovedperson i sysler som utelukket hundehold … ja, så passet jeg bikkja, da. Mange fine minner, hvorav ett fra 2018:

MADMAN THEORY
Jeg har fått damebesøk. Hun liker å gå på rådyrjakt, hun har fire bein og bæsjer ute. Jepp, jeg skal passe litt på bikkja til en kompis et par dager, mens han er på nyttårstur med sin fortryllende kjæreste.
Ei prima bikkje, må jeg si. Det er slik at jo mer man ser av mennesker, desto mer setter man pris på bikkja si, selv om den er i ens eie bare noen dager.

La oss kalle henne Nikita. Hun og jeg hygger oss, vi spiser oss mette, fyrer med ved og har det bra som bare det. Vi går meget godt sammen, Nikita og jeg… også når vi er ute og går oss en tur. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke er så opptatt av sånne svarte poser. Sånn er det.
Vanskelig å venne seg til dette konseptet med å skulle stikke hånden inn i en pose, bøye seg ned, legge lanken om en fersk, varm og ulekker bæsj som ikke dufter så godt, brette posen rundt den og knyte igjen for deretter gå videre og se seg om etter passende deponi.
Nikita og jeg har vært på tur før, og en gang satte hun seg ned og lagde en veldig fin bæsj som jeg ikke vurderte å plukke opp. En dame registrerte det og ble meget opprørt da jeg ikke bøyde meg ned med svart pose. Den gangen satset jeg på psykopatkald avvisning pent innpakket i subtil retorikk og utsøkt høflighet. Det virket. Bæsjen ble liggende. Damen ga seg helt over og forsvant.
Tidligere i dag var Nikita og jeg på tur. Jeg hadde på forhånd vurdert ulike reaksjoner hvis det skulle oppstå en situasjon. Jeg hadde falt ned på president Nixons Madman Theory, et nokså enkelt utenrikspolitisk konsept som presidenten utviklet i fylla på slutten av 60-tallet, og som gikk ut på å gi nordvietnameserne inntrykk av at han var klin kokos og ikke ville nøle et kvartsekund med å bombe flatt hvis kommunistene ikke skjerpet seg og tryglet om fredsforhandlinger. Selv en aldri så liten atombombe ville han ikke nekte seg – hvis han ble grinete nok.
Så gikk vi oss en tur, Nikita og jeg. Etter rundelig regnet 15 minutter omkring i nærmiljøet krøket hun seg sammen, et sikkert tegn på bæsj i emning.
En bil kom kjørende. Den stoppet og ut trådte en dame omtrent på min alder. Hun låste bilen og skulle til gå inn på en liten gårdsplass, men hun så oss i øyekroken og stanset, vendte om. Noen er jo så fryktelig nysgjerrige, de vil sjekke om hundeeiere tar opp svarte poser og gjør som forventet.
Jeg gjorde ikke det, jeg gjorde anvendelse av enkel kamuflasjeteknikk. Med støveltuppen dyttet jeg Nikitas brune og velformede bæsj ut i veikanten og sparket snø over.

Vi gikk videre. Damen hadde stilt seg opp, bredbeint og med håndveske over skulderen. Hun ventet til vi var ved å passere henne. Da ytret hun, ganske stram i tonen:
– Du tok ikke opp etter hunden din!
Jeg stanset, tenkte noen sekunder på president Nixon og svarte:
– Nei, jeg gjorde ikke det, og det skal du faen skjære meg ta rennafart og drite i.
Jeg pekte på bilen hennes og eksosrøret som var svart av sot og fortsatte:
– Dette vraket her, jeg ser det er en dieselbil… hvor mye dritt og møkk tror du den etterlater seg per mil… hæææææ?!?!?!. Hvor langt har du kjørt i dag, og hvor mange astmatiske barn tror du at du har plaget hittil i dag, og hvor mange kommer du til å plage i morra og resten av 2019???
Jeg la ansiktet i meget aggressive folder og økte stemmevolumet:
– Harru hørt om nitrogenoksider… hæææ??? Harrudet??? Du skal faen skjære meg gi faen i å bry ordentlige folk med preiket ditt.
Jeg pekte i retning bæsjen til Nikita og sa med lav, ru stemme:
– Til våren kommer en hestehov til å vokse seg stor og fin og gul, fordi denne flotte bikkja har driti der. Det er gjødsel og verden trenger gjødsel, bærekraftig naturgjødsel, for faen. Hva med bilen din? Hva slags nytte gjør den? Tror du insekter, små fugler og babyer i trillevogner koser seg med avgassene dine og blir sunne og sterke og utvikler pansret immunforsvar… hææææ… trur’udet???
Damen sa ikke noe. Haken hennes hadde falt et par centimeter. Hun var som frosset fast i snøen og isen. Hun ble stående taus innpå fem sekunder, med rumperynker rundt munnen. Hun rev seg løs og gikk sin vei. Det gjorde Nikita og jeg, også. Jeg måtte le litt.
– Jenta si, det, sa jeg til Nikita. – Godt nyttår.
Hun logret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Leo Skiri Østigård, etter tapet for Danmark i går:
“Me har prata om det, oss gruppa veit veldig godt sjøl, så det æ ikkje alt me treng å høyre meir om det, me må selvfølgelig finne ut kordan me skal fikse det og det gjør me.. også handla det om å få som sagt goe opplevelsa med det.”
Slik snakker en landslagsspiller som ikke er i nærheten av å skjønne hva som skal til for å få orden på forsvarsspillet i det norske fotballandslaget.

Hva skal til for at disse landslagsgutta skal slutte å drite seg ut foran eget mål? Solbakken har vært landslagstrener siden desember 2020. Han har hatt god tid til å finne ut av dette, men har ikke klart det. Sparke ham? Næææ… tror ikke det er løsningen. Andre spillere? Vel, vi har de spillerne vi har, men alle kan lære noe nytt.
Ja, jeg tror på læring. Men hvor er lærerne, de aller beste lærerne i hele verden? De som har gjort forsvarsspill til en miks av kunst og terror? Hvem har lange og skremmende forsvarstradisjoner, hvem er de mest kyniske forsvarspillerne i verden, de tøffeste, råeste og fæleste … nesten kriminelle?
Jo, det er italienerne, det. Italienere vet hvordan de skal forsvare målet. De gjør det med alle midler.
Italienerne er noen jævlig dårlige krigere. Det sies at verdens tynneste bok ikke er en bok, men et hefte med tittelen “Italienske krigshelter”, men forsvare seg på fotballbanen… ja, det kan de.
Vi som er tørre bak øra, husker det italienske forsvaret i VM 1982, hvori Claudio Gentile, som ordnet opp med både Zico og Maradona. Med seg hadde han Franco Baresi og Gaetano Scirea. De la grunnlaget for at Paolo Rossi kunne slå seg løs og score så mange mål at de til slutt ble verdensmestere.
Ståle Solbakken trenger impulser og innspill. Hva om noen i fotballforbundet tar på seg jobben med å ringe litt rundt i Italia, med sikte på å engasjere en assistenttrener, helst to, som har tid og lyst til å komme til Norge og øse av sine kunnskaper og erfaringer noen måneder, eller et halvt års tid.
Giacinto Fachetti er død, likeledes Scirea, men det finnes flere – mange flere. Hva med å ringe Claudio Gentile og Paolo Maldini?

.. og i den anledning tenkte jeg skrive litt om denne årvisse begivenheten, men ettersom jeg er litt sommerdoven, oppsøkte jeg min egenkonstruerte, automatiske skrivemaskin – basert på kunstig intelligens. Den er ganske svær og legger beslag på et helt rom i huset hvori jeg bor:

Lenge siden jeg har brukt den. Jeg kontrollerte alle tilkoblinger, sjekket internettforbindelsen og vannstanden i radiatoren, etterfylte litt, plugget inn støpselet og skrudde på. Viftene snurret rundt, vannpumpa startet og det suste i flere harddisker enn det er fingre på en hånd.
Genial maskin, dette. Stolt av den. Jeg tastet inn noen stikkord … pride, homo, sympati, ytringsfrihet og for å gjøre det litt vrient for maskinen: Muslim.
Jeg dyttet startknappen, vannpumpa økte turtallet, viftene likeledes… det blinket i mange lamper, jeg åpnet vinduene for ytterligere kjøling og oppsøkte kjøleskapet for å avkjøle meg selv. Jeg hentet ut en boks øl.
Jeg drakk fort og sovnet i en lenestol. Jeg våknet en time senere av en ringelyd. Først trodde jeg noen sto utenfor og presset ringeklokka, men det var selvsagt min automatiske skrivemaskin som signaliserte ferdigstillelse.
Jeg var spent. Som vanlig hadde maskinen skrevet ut teksten. Kan ikke si annet enn at jeg ble overrasket da jeg gjenkjente teksten som min egen… publisert i juni 2019.
Jaja, tenkte jeg… jeg får bare republisere, da. Det er dessuten sommer, og sommer er reprisetid:

HOMOMUSLIM, ELLER…
Ettersom jeg er hvit mann med kortere restlevetid enn foreløpig levetid, føler jeg meg litt på utsiden og bakenfor borte. Jeg er imidlertid løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv: Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller.. mye styr… og jeg kunne  blitt en dame i overgangsalderen, med varmetokter, tørre slimhinner og drapstanker, og det vil jeg ikke.. dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser og cesarsalat og orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien helt uslåelig kombinasjon, men svært kinkig. Muslimer hater homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv baufil.
Hva om jeg vekselvis er homofil, tids- og situasjonsbestemt… det må vel kunne la seg realisere?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbueflagg, heiser det til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær. Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo, og det er jo hyggelig.

Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff”, og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner.
Dette vil spre seg som bare faen, og snart vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), jeg må forøvrig legge om stilen litt… fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret… og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt og fete sauser, og jeg må slutte med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil nok være spent på når jeg får meg kjæreste, og alle vil nok være først til å gratulere meg når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri, og jeg bortforklarer det med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”, men jeg vil selvsagt lyve om at jeg går i Pride-tog og benytte alle anledninger til å snakke nedsettende om Dagen-redaktør Vemund Selbekk, som ikke vil gå i tog.

Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og inshallah, død over Amerika og bli jævlig aggressiv hver gang noen snakker om ytringsfrihet.
Overmåte viktig å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet. Ingen i det muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det.. ja, da er jeg heldig om jeg får velge mellom en nyslipt sabel og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå vet alle at forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel var på Dubliners en kveld i mai og kysset en dame. Kjetil B. Alstadheim – politisk redaktør i Aftenposten – synes Hoel har oppført seg tarvelig og ansvarsløst. Til Dagsrevyen i går sa han:
“Man skal ikke prøve å sjekke opp, eller legge seg etter sine ansatte og sine medarbeidere, fordi det er noe av det vi har lært fra Metoo, dette med forskjell i maktforhold.”

Hvordan kan Alstadheim vite at Hoel prøvde å sjekke en kvinnelig ekspedisjonssjef i sitt departement? La Hoel seg etter ekspedisjonssjefen?
Alstadheim er politisk redaktør i Norges største avis og burde avstå fra å insinuere motiv tatt ut av løse sommerluften. Han mer enn antyder at ekspedisjonssjefen var den svake part på Dubliners denne kvelden. Var hun virkelig det?
Statsråder kommer og går, ekspedisjonssjefene er embetsfolk og bekler departementenes nest høyeste stillinger, de sitter til de går av med pensjon. Sånn sett kan det meget vel tenkes at Hoel var den svake part denne vårkvelden.
La oss si at handlingsforløpet på Dubliners var helt annerledes enn Alstadheim tror. Kanskje er ekspedisjonssjefen litt av et sexmonster og var den pågående parten. Hun hadde formodentlig drukket litt, i etterkant av en kanskje i overkant kjedelig forskningskonferanse, og nå var alle de andre departementskollegene på vei hjem fra by’n.  Bare Hoel og hun igjen, med hver sin whisky i klypa – uten is.
Hva om ekspedisjonssjefen var overhåndtagende kåt og ønsket å runde av kvelden med et saftig knull?
Kanskje plasserte hun en hånd over Hoels bukseskritt og registrerte umiddelbar ekspansjon omtrent midt på det som stundom kalles “regjeringens kjedeligste medlem”. Rart med det, en rutinert og behendig kvinnehånd kan i løpet av et øyeblikk flytte mange røde blodlegemer.
Med sløret soveromsblikk kan ekspedisjonssjefen ha formulert seg slik:
– Vi ska’kke bare dra hjem til deg og pule litt, da?
Hoel kan ha tatt dette som en kompliment, trolig gjorde han det… men la oss si at Hoel er en ansvarlig mann som tenker med det hodet som stikker opp av skjortekragen og sa:

… og straks etter kompenserte med et vennlig kyss.

I Arbeiderpartiet er det tradisjon å snakke sammen, bak lukkede dører, uten referent. To stykker holder til en liten prat. Kan ikke utelukkes at denne samtalen fant sted på statsministerens kontor en uke før 22. mai:
– Hva gjør vi, Espen? Du har gjort en konsekvensanalyse, ikke sant … fordeler og ulemper?
– Jeg har arbeidet hardt med dette. Kinkig sak, men jeg tror anerkjennelse av Palestina er det beste – for Norge.
– Jeg lytter.
– Vinden blåser ikke i retning Israel. Spania og Irland vil anerkjenne Palestina. Hvis vi anerkjenner, føyer vi oss inn blant 146 av 193 medlemsland i FN.
– Ja.

– Sant..
– Ulempen er selvsagt at forholdet mellom Norge og Israel vil kjølne litt. Det kan bli dårlig stemning en stund, men alt går over. Historien viser det.
– Hva med ambassadøren, hva heter han igjen?
– Avi Nir-Feldklein. Han vet hvor vi står. Han blir ikke overrasket hvis vi anerkjenner. Han blir sannsynligvis hentet hjem, og Israels regjering vil utrope oss til antisemitter og Norge til fiende av staten Israel.
– Blant mange andre.
– Nettopp. Jeg har dessuten fått signaler om at sjefaktor Karim Kahn i Haag mener at Benjamin Netanyahu er krigsforbryter. Det er tale om arrestordre. Det samme gjelder Gallant og Gantz.
– Om gjøre for oss å være på den rette siden av historien. Dessuten må vi tenke på neste års stortingsvalg. Anerkjennelse av Palestina som stat vil blidgjøre alle muslimer i Norge, og de er mange. Forhåpentlig vil de føle takknemlighet til Arbeiderpartiet og stemme deretter. De kan vippe valget i vår favør.
– Ja, og samtidig reduserer vi risikoen for terrorhandlinger her til lands. Sinte muslimer er farlige, og vi vil ikke ha flere hendelser som 25. juni 2022.
– Nei, og vi må begge tenke på fremtiden. Hvis vi taper valget… vi må holde oss inne med… ja, du skjønner…
– Jepp.
– Vel, så sier vi det sånn. Vi anerkjenner Palestina som stat.

La oss gratulere Israel med nasjonaldagen. På denne dato i 1948 proklamerte David Ben-Gurion Israel som selvstendig stat, hvilket statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide trolig ikke feirer ellevilt og hemningsløst – de er jo nesten som antisemitter å regne.
Jada, lett å la seg rive med av konflikten mellom Israel og Hamas. Fort gjort også å bli engasjert av en fotballkamp, som den mellom Bodø/Glimt og Kristiansund sist søndag – på Nordmøre stadion.

Ifølge ørevitner ropte en Kristiansund-tilhenger “homser” og “jævlige homoer” i retning B/G-spillerne, hvorav Patrick Berg … som ble veldig forarget og ropte tilbake at barn var tilstede og sånt no’ gå’kke an.
Nåja, det går an … eller gikk an. La meg minnes sist gang jeg var på fotballkamp: Godset hjemme mot Vålerenga. 2008.
Naboen min, la oss kalle ham Roar, ville ha meg med på denne kampen. Jeg var litt nølende, men Roar sukret konseptet med forslag om et par halvlitere før kampstart, på en pub ikke langt fra Marienlyst stadion.
Roar hadde sesongkort, og vi greide å ta oss inn på hjemmelagets supportersving. Dommer Terje Hauge blåste kampen igang, samtidig begynte alle omkring oss å hoie og skrike, synge og le. Imponerende hvordan hjemmefansen akkompagnerte spillets gang med samstemte ytringer i både dur og moll og med artige, improviserte rim og regler.
En og annen vil si at jeg er en ganske dannet mann, hvilket jeg må si meg enig i, og to halvlitere er ikke nok til å forringe mine manerer, men jeg må innrømme at jeg lot meg påvirke av omgivelsene, og da dommer Hauge urettvist blåste frispark til Vål’enga, falt jeg raskt inn i alternativ takt og tone. Unisont og høylytt:
HAUGE ER HOMO! HAUGE ER HOMO! HAUGE ER HOMO… JAAAA… DET ER HAN, DET.
Ingen av oss i nordre sving kjente til Hauges seksuelle legning, ingen av oss interesserte oss for den, vi ville ikke fornærme Hauge, vi bare ytret oss litt uformelt, i henhold til gjeldende konvensjoner på norske fotballtribuner.
Hverken Hauge, eller spillerne på banen reagerte. Kampen fortsatte, god stemning og Godset vant 2-1.
Ingen av oss ble nektet adgang til de neste 35 hjemmekampene, ingen av oss ble bedt om å gjennomgå et holdningsendringsprogram i regi av Norsk Toppfotball, slik ovennevnte Kristiansund-tilhenger må – hvis han vil unngå livsvarig utestengelse fra Nordmøre stadion.
Kjell Inge Røkke slapp også karantene og holdningsendringskurs da han noen år tidligere ble fly forbanna etter at Molde tapte en semifinalekamp mot Brann på Røkkeløkka.
Inne i stadionets lokaler tok han fart og sparket til en drikkeautomat så hardt han kunne og ropte: Jævla fittegjeng!!!
Spillerne hørte det, det gjorde også Moldes sportslige leder, Olav Boksasp. Han var hjertens enig med Røkke – som forlot åstedet med foten i ispose.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning for kort tid siden.
– Fært med disse stakkars 15 unge kvinnene i Sandefjord, som ble ranet i et privat hjem natt til i dag, tenker jeg. De var samlet til fest og plutselig dukket to maskerte, bevæpnede menn opp og truet til seg penger, smykker og mobiltelefoner.
– Helt fryktelig, tenker jeg.
– Kan det være snakk om unge gutter med innvandrerbakgrunn, som så å si blir tvunget ut i kriminalitet forårsaket av utenforskap, trangboddhet og fattigdom.
– Nææ… vi snakker Sandefjord, gjør vi ikke?
– Jo.
– Sandefjord er full av tanketomme, kritthvite pappagutter fra familier med gamle penger som er i ferd med å bli borte … eller forlengst er brukt opp, tenker jeg.

– La meg forklare … det var stor velstand i Sandefjord i gamle dager … skipsbygging, hvalfangst, Kosmos … ikke bare Anders Jahre som tjente penger. Mange vanlige folk ble i en fei rike i Sandefjord. Det er andre tider nå, og de siste hvalbåtene ankret opp for godt seint på 70-tallet.
– Men…
– … jeg tenker på en måte at det er mye bitterhet blant barnebarn som føler seg snytt. Penger er borte, storslåtte eiendommer forfaller, gjengrodde eplehager, besteforeldre som sitter på sykehjem og laller og raller og babler om den gode tiden, foreldre som brukte det meste av arven på tant og fjas og sutrer over at de må kjøre gamle Toyotaer, spise fiskepinner på søndager og drikke Pepsi Max i stedet for Chablis.
– Nei, tror du…
– … og nå prøver barna av disse ulykkelige Toyota-eierne å kompensere ved å rane uskyldige kvinner, skaffe seg raske penger uten å jobbe, for de er ikke så glade i arbeidslivet, de var jo vant til å få alt i hendene, tenker jeg.
– Ehh … dette har jeg ikke tenkt på. Kanskje det er noe i det, på en måte.
– Bare å legge sammen to og to og multiplisere med Sandefjords næringslivshistorie, men det kan godt tenkes at noen snakker sammen og hele greia blir dysset ned.
– Hææ?
– Ordføreren i Sandefjord er Bjørn Ole Gleditsch. Han er høyremann og har vært ordfører sidene 2003. Han er barnebarn av Odd Gleditsch, som etablerte Jotun Kemiske Fabrikk i 1926, og har ligningsformue på drøyt 480 millioner kroner.
– Ååå??
– Det betyr at Bjørn Ole Gleditsch også er bortskjemt pappagutt født med et dusin sølvskjeer i kjeften..
– Mener du at…
– … ja, Gleditsch er av samme sorten som de to ranerne. Kanskje var de til og med barndomskamerater, og nå vil han beskytte dem, og man må tro at Gleditsch er personlig venn med flere innenfor politi- og påtalemakten i Vestfold, tenker jeg.
– Du store, men dette er jo stor skandale.
– Nettopp, Gleditsch er stinn av gryn og en lubben konvolutt på politimesterens pult kan fort lede etterforskningen på ville veier, på en måte.
– Ååå??
– Man later som man etterforsker som bare det, men finner ingen spor og må henlegge saken.
– Og etterlater inntrykket av ranerne var melaninrike, unge menn?
– Nettopp.

Tenkning om etikk og moral er viktig, tid om annen anstiller virkeligheten seg på sjofelt vis og setter en i kinkige  klemmer. Selv er jeg blitt såpass tørr bak ørene at jeg fra dag til annen ikke tenker så mye på disse begrepene, sånn sett er jeg vel noe i nærheten av en dydsetiker, men av og til blir man satt på prøve og må stille seg spørsmålet: Hva er rett, hva er galt? Hva gjør jeg?
Sist gang jeg tumlet med slike spørsmål, var det tale om bacon. Ja, du leser riktig: Bacon.
Bacon er uproblematisk når man er alene om det. Problemet med bacon oppstår når flere er samlet om et frokostbord og de fleste av dem liker bacon.

La meg skru tiden ikke mange dager tilbake. Fellesfrokost. Et halvt dusin deltagere. Ingen veganere. Mye digg på bordet, deriblant et serveringsfat raust fylt med baconstrimler.
Problemet med bacon er at det aldri blir nok. Baconet bli alltid spist opp. Det blir borte … ja, det gjør det. Det evige bacondilemmaet kjapt risset opp:
Hvor mye skal man, eller kan man forsyne seg? Man vil jo ikke virke grådig, udannet og kanskje tarvelig tølperaktig. Samtidig vil man jo ha mest mulig av baconhaugen, jaffal den rettmessige andelen – bestemt ved enkel brøkregning.
Litt av en nøtt, dette. Balansegang på knivsegg. En lei pine. Ingen sier det like ut, men alle tenker omtrent det samme: Ååågudbedre, bacon er snadder. Jeg håper alle de andre blir akutt syke, mister matlysten og må på do og kaste opp, slik at jeg kan spise all baconet i ro og mak.
Jeg gjorde en kjapp analyse. Alle rundt bordet er gamle venner. Jeg resonnerte som så at ingen av dem er pliktetikere, som i denne stund tenker at man ikke må glemme uskrevne, men likevel normative regler for felles nytelse av bacon, som trolig ble utviklet i tiden da Einar Gerhardsen var statsminister.
God stemning rundt bordet. Baconet lå raust opphopet i en lekker haug og duftet overmåte godt. Jeg forsøkte å ikke la meg merke ved sanseinntrykkene, slik som de andre. Jeg prøvde å telle antall strimler, med tanke på ovennevnte brøkregning, men en haug er en haug … jeg var ikke kar om finne tallet over brøkstreken.
Å spise bacon med flere er som å spille sjakk. Det gjelder å tenke fremover, se hva de andre gjør, hvor fort de spiser, holde telling på strimlene … jeg håpet på åpningstrekket, ville forsyne meg moderat og sette en standard, for senere å gjøre overraskende innhugg i sluttspillet…
Jeg håpet noen måtte på do og tisse, eller no’ sånt, slik at de ble satt ut av spillet, eller at en av damene mistet en smørklatt på blusen sin og måtte avsted for å flekkfjerne.
Jeg tror alle skulte litt på hverandre, uten å skule … følte hverandre på tennene, henga seg til overveielser om strategi og taktikk og ventet på at vertinnen skulle si værsågo’.
Hun plasserte på bordet en kaffekanne og et bugnende fat eggerøre og stekt steinsopp.
– Værsågo’.
To sekunder etter ringte telefonen min. Motvillig trakk jeg den opp av skjortelomma. Min eldste datter. Faen med fett på, tenkte jeg.
Det er slik fatt med meg at jeg ikke har flere prinsipper enn man telle på fingrene til en pensjonert sagbruksarbeider. Et av dem er at jeg alltid løfter telefonen og svarer når døtrene mine ringer.
– Hvem er det, spurte en av mine venner. La oss holde ham anonym og kalle ham MinVenn.
Jeg svarte motvillig, men ærlig.
– Men da må du svare, Torjus.
Jeg kunne se at han frydet seg litt og ikke lot som annet. Kødd, tenkte jeg og løftet meg på to. Jeg gikk ut på verandaen og trykket på det grønne feltet.
– Hei, pappa…
Det må nevnes at min eldste datter er glad i en prat. Det har hun alltid vært. Da hun var liten jente, prøvde moren hennes og jeg å bestikke henne med 20-kroninger, for å få henne til å være stille en stakket stund, i det minste noen minutter, men hun rangerte alltid løst snikksnakk høyere enn hard valuta.
Jeg liker å snakke med døtrene mine. De er morsomme og sier mye rart og mye klokt, men jeg kunne ikke la være å tenke på baconet som nå minket i volum og vekt. Datter tok seg av det meste av pratingen. Hun hadde mye på sitt gode hjerte, og jeg ville ikke avbryte henne.
– Og du da?
Jeg gjorde raskt rede for meg innsatt i dagen i dag og hvor jeg var.
– Så hyggelig, men du pappa .. hva tror du om…
Samtalen varte en stund, for å si det sånn, men alt tar jo en slutt – til slutt. Jeg gikk inn igjen og næret et lite håp, om vennlig empati og omsorgsevne.
Det duftet kaffe, alle hadde sluttet å spise, bortsett fra en av damene som spikket litt på en Jarlsbergost. Ganske mye eggerøre igjen, to soppbiter og én stuetemperert baconstrimmel. Alle virket litt beklemte og snakket litt anstrengt, bortsett fra MinVenn, psykopaten:
– Vi sparte litt til deg, Torjus.