.. og i den anledning tenkte jeg skrive litt om denne årvisse begivenheten, men ettersom jeg er litt sommerdoven, oppsøkte jeg min egenkonstruerte, automatiske skrivemaskin – basert på kunstig intelligens. Den er ganske svær og legger beslag på et helt rom i huset hvori jeg bor:

Lenge siden jeg har brukt den. Jeg kontrollerte alle tilkoblinger, sjekket internettforbindelsen og vannstanden i radiatoren, etterfylte litt, plugget inn støpselet og skrudde på. Viftene snurret rundt, vannpumpa startet og det suste i flere harddisker enn det er fingre på en hånd.
Genial maskin, dette. Stolt av den. Jeg tastet inn noen stikkord … pride, homo, sympati, ytringsfrihet og for å gjøre det litt vrient for maskinen: Muslim.
Jeg dyttet startknappen, vannpumpa økte turtallet, viftene likeledes… det blinket i mange lamper, jeg åpnet vinduene for ytterligere kjøling og oppsøkte kjøleskapet for å avkjøle meg selv. Jeg hentet ut en boks øl.
Jeg drakk fort og sovnet i en lenestol. Jeg våknet en time senere av en ringelyd. Først trodde jeg noen sto utenfor og presset ringeklokka, men det var selvsagt min automatiske skrivemaskin som signaliserte ferdigstillelse.
Jeg var spent. Som vanlig hadde maskinen skrevet ut teksten. Kan ikke si annet enn at jeg ble overrasket da jeg gjenkjente teksten som min egen… publisert i juni 2019.
Jaja, tenkte jeg… jeg får bare republisere, da. Det er dessuten sommer, og sommer er reprisetid:

HOMOMUSLIM, ELLER…
Ettersom jeg er hvit mann med kortere restlevetid enn foreløpig levetid, føler jeg meg litt på utsiden og bakenfor borte. Jeg er imidlertid løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv: Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller.. mye styr… og jeg kunne  blitt en dame i overgangsalderen, med varmetokter, tørre slimhinner og drapstanker, og det vil jeg ikke.. dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser og cesarsalat og orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien helt uslåelig kombinasjon, men svært kinkig. Muslimer hater homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv baufil.
Hva om jeg vekselvis er homofil, tids- og situasjonsbestemt… det må vel kunne la seg realisere?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbueflagg, heiser det til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær. Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo, og det er jo hyggelig.

Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff”, og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner.
Dette vil spre seg som bare faen, og snart vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), jeg må forøvrig legge om stilen litt… fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret… og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt og fete sauser, og jeg må slutte med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil nok være spent på når jeg får meg kjæreste, og alle vil nok være først til å gratulere meg når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri, og jeg bortforklarer det med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”, men jeg vil selvsagt lyve om at jeg går i Pride-tog og benytte alle anledninger til å snakke nedsettende om Dagen-redaktør Vemund Selbekk, som ikke vil gå i tog.

Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og inshallah, død over Amerika og bli jævlig aggressiv hver gang noen snakker om ytringsfrihet.
Overmåte viktig å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet. Ingen i det muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det.. ja, da er jeg heldig om jeg får velge mellom en nyslipt sabel og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen