Jeg er ikke så veldig interessert i OL. Ække det. Men jeg innser at man er litt uttafor når man ikke kan samtale lett og ledig om OL. Jeg gidder jo ikke se på OL-øvelsene…  nei, ærrru gæærn. Ingenting er kjedeligere enn å se folk gå på ski. Sist gang jeg så en femmil, det var i 2011, så jeg den ikke. Jeg satte på alarm to timer frem i tid og sovnet før løperne var ute av stadionet. Jeg ble vekket snaut ti minutter før Petter Northug gikk i mål og vant. Jeg registrerte det i halvsøvne, snudde meg rundt og sov videre.

I Norge er man ikke ordentlig nordmann hvis man ikke kan redegjøre for resultater og tider og hvem som vant ditt og datt i OL og VM og sånne greier. Jeg driter jo i det, og det hjelper ikke det minste lille grann å komme med ganske solid kunnskap om Fridtjof Nansen og hans liv, inkludert hans skitur over Grønland i 1888, eller Torjus Hemmestveit som samme år vant verdens første femmil (Husebyrennet) på tiden 4.26.30. Nei, det hjelper ikke en dritt. Tvertom, folk ser bare rart på en.
Som tidligere mer enn antydet, har jeg ikke sett på OL siden 1976 i Innsbruck. Jeg tror jeg så åpningsseremonien på Lillehammer, ihvertfall halvparten av den… husker ikke så godt. Jeg husker best en grinete, gammal og fascistoid spanjol som var sjefen for alt og ble så fornærmet at han ville avlyse hele arrangementet, men ble jævlig blid da han fikk håndhilse på kong Harald og spise middag med ham. Nåvel, poenget er at man føler seg som et sosialt kasus hver gang det er OL, spesielt den vinterlige varianten. Kunnskapshullene er så brede og dype, veggene nedigjennom så slimete, glatte og ekle at man er sjanseløs om man ramler nedi. Kommer aldri opp igjen. Det gjelder å holde lav profil, unngå mennesker, være like sky som en gaupemamma med mange små gaupebarn.     
Sist lørdag ved 09.00-tiden, eller kanskje noe senere, var jeg ute og ville måke vekk litt snø fra oppkjørselen. Plutselig dukket naboen opp. Han var ute i samme ærend. La oss kalle ham Roar:  
– Nå, hva synes du?
– Ehh… hæææ?
– Hun skulle ha vunnet.
Jeg skjønte ikke en dritt, men i en helvetes fart resonnerte jeg meg til at det måtte ha med OL å gjøre. Jeg tok en sjanse:
– Ja, faen… på tide at hun vinner noe.
Naboen så litt rart på meg og ga seg til lå henge over spaden.
– Hun skulle vært mer frampå. Kunne tatt henne i en spurt. Men Kalla var bra, da…. fortjente å vinne. Dessuten er hun sabla søt og pen og pynter jo opp pallen.
Hvem faen er Kalla, tenke jeg. Mååå han snakke kodespråk??? Faen i helvete og vel så det. Jeg prøvde å tenkte ut hvem som ikke greide å gå forbi henne han kalte Kalla. Regnet med at det måtte var en norsk jente. Jeg tenkte knallhardt. Fånyttes.
– Det er nok over nå, hun begynner å dra på åra… snart 40, for faen.
– Ja… åra går, sa jeg for å si no’.
-Jaja… men hun har jo flere sjanser. Hun greier nok et gull.
Jeg bestemte meg for å være dristig:
-Ja, helt klart.. kanskje flere, hun er jo sterk, sa jeg og syntes jeg hørtes skikkelig saklig ut. Jeg visste at “sterk” er et hyppig brukt adjektiv blant sportskommentatorer og sånn.
-Neija, må vel måke litt snø, sa naboen og jeg tror han var fornøyd med samtalen.
– Møkkasnø, sa jeg kjekt og tok tak i spaden min. Jeg kjente en sterk lykkefølelse bre seg radielt ut fra hjertet. Den var så god og varm at snøen smeltet under lærstøvlene mine. Jeg var ikke avslørt, jeg hadde opprettholdt et noenlunde inntrykk av å være en god nordmann oppdatert på hva som foregår i landet jeg aldri kommer til å reise til, hvori byen hvis navn jeg aldri kommer til å uttale korrekt – eller: Som jeg aldri gidder forsøke uttale korrekt…

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Må virkelig si jeg er heldig. I de siste dagene har jeg fått såååååå mange venneforespørsler på facebook. Mange vil bli venner med meg. Sant å si en litt uvant situasjon; jeg er jo ikke helt venneløs, men det er ikke langt unna…  derfor er det så hyggelig. Det er ikke tale om en forlengst glemt fetter, eller kusine bosatt i periferien av utkant-Norge, eller en klassekamerat fra 70-tallet jeg ikke ante eksisterte… neida, helt ferske venner, lissom på en måte…. jadda.
Det beste av alt er at alle sammen er kvinner mellom 20 og 25 år med fine navn. Det er jo litt artig.

Bernarda Yen Shelley sendte meg en venneforespørsel i dag tidlig. Flott navn, er det ikke? Jo, og jeg synes litt synd på henne… hun har nemlig bare ni venner. Det synes jeg er veldig rart, hun er både slående vakker og har en heidundrende flott kropp. Hun har to bilder i profilen sin. Det ene viser henne stående på en strand… med ryggen til – hun er nok litt sjenert. Tror aldri før jeg har sett en så flott kropp, og rumpa…  den er ja.. nei, vet ikke helt hva jeg skal si, men man blir sittende å se en stund. Det andre bildet er også tatt utendørs, på samme strand, tror jeg. Hun står med en raff og ettersittende topp og ditto shorts. Jeg tror jeg må si at puppene er.. ja, majestetiske… kan man si det om pupper? Vel, jeg sier det. Ansiktet er svært pent, og hun drar litt i hestehalen sin.
Men hun er helt alene der på stranden, bildene er nok eksponert med selvutløser. Jeg tror hun er ensom, til tross for den flotte kroppen og utseendet. Jeg synes jeg kan se en tristhet i blikket hennes, som ganske sikkert skyldes ensomhet… ensomhet er jo ingen god ting. Man vil jo ha venner. Hun er nok ganske desperat og prøver å få tak i venner overalt.
Det er ikke mange opplysninger i profilen hennes, bare en tekst med mange sånne fine gule tegn og noen røde hvorav et hjerte (sic) , tror de heter emoiers, eller no’.. .skikkelig sjarmerende. Ække så god i engelsk, men det står mye rart der… babe og hot og sånn. Betyr kanskje at hun vil stifte familie og få en baby, og at det er veldig varmt på stranden der hun er. Hun sendte venneforespørselen grytidlig i dag… hun er sikkert ei sånn friskusjente som alltid er tidlig på beina… og det er bra.
Jeg har selvsagt godtatt hennes anmodning om vennskap, skulle bare mangle. Man avviser ikke folk som vil være venner… nei, det gjør man ikke… mammaen min lærte meg det. Vel, jeg regner med at vi kan sende hyggelige meldinger til hverandre og bli bedre kjent. Kanskje vi har felles interesser. Kanhende liker hun fotball og deler min interesse for hemimetabole insekter. Kanskje Bernarda og jeg kan gå på insektjakt til sommeren… det blir fint. Hun blir sikkert med.. gleder meg til det…   
        

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg fikk nettopp vite at Petter Northug ikke er i OL. Det har visst vært kjent en stund; jeg følger ikke så jævlig godt med… men alvorlig talt: OL uten Petter Northug… hæææ… det  er helt feil. Gå’kke an. Jeg synes ikke man kan arrangere store skimesterskap uten Northug. Idretten trenger ham. Ikke fordi han er god på ski, eller var… nei, det er  humoren hans – som jeg mener er helt uovertruffen… subtil og intelligent. Ingen forgjenger, ingen etterfølger. Jeg har nesten ikke hørt andre i hele verden noen gang  fremføre onelinere som han. Og alle ler, eller lo. Klart det, han var jo konge – og da ler man… akkurat som når kong Harald bestemmer seg for å være litt morsom når han taler for middagsgjestene sine på Slottet. Northug er folkelig, akkurat som Kongen og akkurat som Arthur Arntzen, som i 1999 av Nitimens lyttere ble kåret til Norges morsomste mann i det 20. århundre. Northug er minst like morsom som Arntzen, kanskje morsommere… tror nesten det.

Men Northug ække i Pjonngkjanng… hvilket utleder spørsmålet: Hvem kan overta, viderebringe stafettpinnen så å si…  oppebære humoren i norsk langrenn? Jeg har tro på han med det røde skjegget, husker ikke navnet hans nå (gidder ikke guuugle), men han er tørr bak øra og en erfaren spilloppmaker. Jeg har selv sett noen intervjuer med ham på TV.  Han er litt av en friskus og sier mye rart, og latter’n sitter jammen løst… akkurat slik den gjorde i Filmavisen i gamle dager. På kvinnesiden har jeg tro på hun derre Hege Wang, eller hva hun heter… hun har potensial. Det er både sant og sikkert. 
Men det er uansett ingen fare for at dette ikke skal bli morsomt. Vi har jo sportsjournalister og sportskommentatorer. De fleste av dem besitter øksekvasse intellekter, og de serverer på frapperende vis dobbeltbunnede, noen ganger trippelbunnede underfundigheter så inni granskauen elegante at jeg gir meg helt over. Men sånn har det jo alltid vært, sportsjournalister er jo kjent for retorisk raffinement, elevert vidd og finslepen humor. Arne Scheie var jo en slik kar. Men vi har andre – deriblant Pål Gordon Nilsen og Carsten Skjelbreid – som skyr floskler som gonoré og er i stand til å avgi så intrikate og velartikulerte artigheter at det kan ta innpå fem minutter før man forstår poenget… og da er det så inni gamperævva morsomt at man risikerer å bæsje i buksa. Det har jeg gjort mange ganger, men jeg har lært…. nå har jeg alltid et sånt plastlaken under meg når jeg sitter foran TVen og ser sport…     

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Sist gang jeg fulgte noenlunde med på et OL, var i 1976. Innsbruck. Jeg husker nesten ingenting av det, bortsett fra at Erik Håker ikke fikk det helt til og at Ivar Formo vant femmila. Bill Koch sjokkerte alle med introduksjon av skøyting, og Sovjetunionen og Øst-Tyskland tok nesten alle gullmedaljene og ble beste nasjoner. USA og Norge fikk tre gull hver og ble tredje og fjerde beste nasjon. Selvsagt var kommunistene dopa, slik som alle årene siden, men jeg er ganske sikker på at Formo vant fordi han var best den dagen. Oddvar Brå var sikkert syk og måtte være hjemme, men han var veldig god ganske ofte – takket være astmaen sin.

Rart det med astma. Da jeg var liten gutt, gikk jeg i samme klasse med en pike som het Beate. Hun bodde rett over veien for meg, men hun kunne ikke være så mye ute og leke, for hun hadde “assma”, forklarte hun. Hun sa at hun kunne “bli død” hvis hun ikke passet seg. Jeg ble sjokkert og syntes veldig synd på henne. Hun var svært søt, og jeg hadde lyst til å susse henne litt, men turte ikke.. var redd for å bli smittet av “sånn assma”.   
Men i dag er det annerledes. Ingen blir verdens beste langrennsløper uten astma… det er no’ alle vet. Det er rart med den astmaen, den rammer liksom når som helst, den.. gjerne i voksen alder… etter at man har bestemt seg for å bli jævlig god til å gå på ski og har lyst til å delta i OL og VM. Jeg tror ingen av de norske langrennsløperne i byen hvis stavemåte jeg ikke orker guuugle, ikke har astma. Veldig rart. Men de vet å medisinere seg:
6000 doser astmamedisin, fordelt på Symbicort, Atrovent, Alvesco, Ventoline, Airomir og Pulmicort. Aldri hørt om disse preparatene før, men visste jeg ikke bedre, hadde jeg nok trodd at det var tale om en flokk narkiser på hæljetur…

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det er no’ med gass og tyskere. Tyskere er jaggu snodige. Nå er de igang igjen. I gamle dager gasset de jøder og andre “vanartede” individer de ikke syntes passet så godt inn i Det tredje riket. Nå er det apekatter som får unngjelde.

De tyske bilkonsernene Daimler (Mercedes), Volkswagen og BMW er svært opptatt av å redusere utslipp fra motorene sine. Så hva gjør man? Jo, man tester…  samler sammen noen aper og lar dem være alene med utslipp fra dieselmotorer – i åtte timer. Skulle tro at det var nok å måle utslipp med uorganisk apparatur og dernest vurdere resultatene mot gjeldende krav, eller ambisjoner… den enkleste form for kvantitativ analyse; og hvis verdiene ikke er gode nok, går man tilbake til konstruksjonsavdelingen og tenker om igjen.   
Najahhh…  wir müssen akribisch und gründlich sein.. med andre ord: Vi vil se hva griseriet fra en dieselmotor gjør med organismer som i mangt og meget ligner mennesker. Dr. Josef Mengele ville høyst sannsynlig bifalt denne virksomheten.          
Tyskere liker renslighet og orden i sysakene. I gamle dager betød det at man bygget de aller verste dødsleirene i Polen, slik at vanlige tyskere ikke skulle bli sjenert av massedrap og de ikke så hyggelige likbålene som luktet litt rart. Også i dag er tyskerne opptatt av å ha geografisk avstand mellom seg selv og ikke  trivelige tildragelser:
Lovelace Respiratory Research Institute i Albuquerque, New Mexico. Dette selskapet utførte tyskernes apestudier. Da amerikanerne hadde gasset mange nok aper lenge nok, fant de at de tyske dieselmotorene slapp ut mer dritt enn 20 år gamle Ford-motorer. Nedslående resultater for tyskerne… så deprimerende dårlige at de ikke ville betale for jobben – pålydende fakturabeløp var omtrent en halv million kroner.
Vel vel, det er også fremkommet at tyskerne gjorde noen forsøk på eget territorium, nærmere bestemt ved et institutt tilknyttet universitetssykehuset i  Aachen, der 25 personer ble utsatt for nitrogendioksyd i variable mengder. De slapp visst fra det med livet.
BMW har benektet kjennskap til denne forskningen, likeledes Daimler og VW, men lobbygruppen EUGT, som bestilte forskningen på vegne av produsentene, hevder det motsatte. For ordens skyld må nevnes at EUGT er et selskap opprettet av de tre bilgigantene. Altså: De tre tyske bilprodusentene lyver i samme stil som krigforbryterne tiltalt i Nürnberg i 1945/-46. Gasset aper? Nein nicht wir. 
Jeg vet sannelig ikke hva det er med tyskere. Kan det tenkes at deres forhold til gass er å ligne med deres forhold til marsjering? En gammel historieprofessor jeg kjenner, emeritus nå, sa til meg en gang:
“Hvis du kaster et knippe marsjstøvler bort til en tilfeldig utvalgt klynge tyskere, vil de kaste seg over støvlene med en intensitet som ligner måkers grådighet når de oppdager en nyspydd hamburger.”

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

I morra er det Hauer’n, i byen der jeg bor. Ikke nede i sentrum… nei, oppi skauen, inni granskauen – i marka. Hauer’n er en diminutiv av Thorleif Haugs minneløp, arrangert siden 1966, til minne om Thorleif Haug, som vant tre OL-gull (18 km, 50 km og kombinert) i Chamonix, 1924. Det er meldt bra vær i morra, sol og blå himmel.. passe antall minusgrader. Blåswix. Sånne dager vokser ikke på trær. Jonas Gahr Støre er påmeldt – i verstingklassen (56-60 år),  med startnummer 258.

Ække ofte værprognosen for Hauer’n-søndagen er så bra. Bare må ut på tur, eller må jeg det? Jeg husker nemlig sist gang Hauer’n falt på en vemodig vakker søndag. Noen år siden nå, men det var et helvete. Ikke bare jeg som var ute, niks… barnefamilier, gamliser, tanter og onkler, ungdom, single damer og menn…. sekk på ryggen hvori te, kaffe, sjokolade, appelsiner og kanskje litt børst og sånn… akkurat slik det skal være… hele folket på tur.  
Det gikk bra lenge, riktignok måtte man stedvis gå i kø, men hva gjør vel det… mange hyggelige folk, noen kjente og en og annen pen damerumpe hist og her. Men i oppoverbakkene mot Tverken (ja, vi snakker Drammens-marka) startet den reneste hurlumhei: Menn og kvinner –  menn i overtall – dundret nedover, de gadd ikke bremse nevneverdig, de oppførte seg som om andre ikke fantes…  innbitte og svette tryner hvori gapende munner, stive blikk, sikkel i munnvikene, isholke i skjegg… all folkeskikk og alle manerer som sunket i snøen. Foran meg gikk en dame, trolig mammaen til en liten gutt som gikk bak henne. Jeg var like bak pjokken. En mann i full fart, han hadde ikke tid til å bremse noe særlig. Han gadd ikke svinge nevneverdig. Han delte staven til den lille gutten i to biter, den brakk som en fyrstikk, og jeg så at illgjerningsmannen registrerte det. Stanset han? Nope, han ville i mål… snøggast råd – ville vel berge en hederlig 25. plass i klassen 56-60 år.
Jeg pustet ut på Tverken og tenkte at det kanskje er best å snu, komme seg hjem… vekk fra idiotene, som ikke har skjønt at ungdommen er blott et minne, men været var så griselekkert at jeg kunne ikke la være å gå videre.
Det er stedvis trangt opp mot Skimten, og ganske bratt. Hauerne suste nedover, uten hensyn. Uten nåde. Barnefamilier måtte passe seg, fedre og mødre verget barna sine så godt de kunne… slik at de små ikke ble meid ned og påført kraniebrudd, blodomsprutende halssår forårsaket av skarpe skikanter og kanskje indre blødninger til å dø av. Og hvem kom der? Jeg kjente ham på trynet og strekmunnen. Full fart. Jonas Gahr Støre. Husker ikke om han var utenriksminister, eller helseminister på den tiden, men han var no’ sånt, Det var ihvertfall etter karikaturstriden –  der han dreit seg ut og skjemte ut landet sitt  – og jeg hadde veeeldig lyst til å stikke ut staven og gi ham en real luftfart i den fine vinterluften, men jeg er jo en snill mann og besinnet meg.
Jeg gadd ikke mer, alle har en grense. De hoiet og ropte  “løype-løype”,  jeg lente meg på stavene og så opp i luften… der var ingen skiløpere med nummer på brystet.   

Jeg tok en omvei hjem og tenkte at det er hyggelig med folkeliv oppi skauen her. Men ikke Hauer’n, ikke på en slik solblank søndag. Men det er jo litt kjedelig å gå og gå og gå og aldri treffe noen, det er sant. Marka er jo ikke bare for barkebiller og mus som forsøker å overleve vinteren og elg og rev man aldri ser. Tenk å støte på et ungt par, hvorav mannen tar sin kjæreste hardt bakfra halvveis i skjul bak en granlegg – og som oppeholder V-tegn (som Churchill) idet jeg passerer. Det trengs jo nye barn her i landet. Eller et narkopar sittende opplent mot en furustamme, som deler en sprøyte heroin og er glade for det. Jeg kunne stoppet og slått av en prat med friskusnarkisene, og de hadde kanskje sagt at det er mye hyggeligere å sette skudd i Guds frie natur uten politikonstabler enn under ei bru i byen der nede som er kjent for alle bruene sine. Jeg hadde ledd godt, sagt meg hjertens enig og tent en sigarett.

Slik kunne det vært. Det kunne også vært slik at Thorleif Haugs minneløp alltid ble arrangert på en mandag i midten av mai, et annet sted – eksempelvis på Dovre. Jeg lyser fred over Thorleif Haugs minne og forbannelser over Hauer’n.  Anyway, det er et helt år til neste  gang. Håper det blir øsende regnvær…

Det samme hver vinter: Fundamentalistiske skiløpere som klager og sutrer fordi noen spaserer i skiløypene… uten ski på beina. De aller verste av disse tullebukkene – menn mellom 50 og 100 – mener at det er ulovlig, like forbudt som øksedrap og gjengvoldtekt. Selvsagt er det ikke det. Det er lov å ferdes i marka hver jævlige dag hele året, og man trenger ikke ski. Selv foretrekker jeg ski, og jeg går ganske ofte i løypene som tilhører kommunen jeg bor i. Summert: 160 kilometer. Det er plass til alle.

Jeg har aldri vært plaget av gående i skiløypa, de gjør selvsagt ikke et ekorn fortred. Det er jo bare hyggelig at folk er i skauen. Det hender jeg stopper og slår av en prat, man trenger jo en pause tid om annen. En kveld i romjulen gjorde jeg det. Et eldre ektepar, med ei bikkje i enden av et kort bånd. Mannen var litt dårlig til beins, men ikke verre enn at han kunne gå litt, og kona var meget blid. Vi snakket om hvor fin kveld det var, men i samtalens løp ble kvinnen litt lei seg, rett og slett. Hun forklarte at de bare ti minutter tidligere hadde et ubehagelig møte med en skiløper, som stanset og ga seg til å skjelle ut dem ut, fordi de gikk i løypene.
– Vi går da ikke i sporet, vi gikk mellom sporene og flyttet oss ut på siden da han kom. 
Jeg spurte hva slags kar dette var, og de sa at han var omtrent på min alder, men at han hadde kondomdress. Kvinnen la leende til:
– Ikke så veldig kledelig, må jeg si… fyrstikkbein og kulemage. Han burde nok valgt et annet antrekk.
Jeg kunne ikke annet enn le litt, og hun lo litt mer… men mannen hennes sa ikke så mye, han virket ulykkelig, han tenkte kanskje at han for 20 år siden kunne satt denne skiløperen på plass og slått neseblod på ham. Men det var for sent nå, minst 20 år for sent… kanskje 30. Vel, jeg sa adjø til ekteparet og bikkja deres. Jeg ba dem gi faen i ekle skiløpere på min alder – med kulemage og gammelmannsbein emballert i kondomdress.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

For noen uker siden ble jeg forbigått av en slik en, med hodelykt – i lysløype. Han gikk forbi uten å si hei. Jeg kjente svettelukt. Lange fyrstikkbein. Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før: Jeg la meg etter, cirka ti meter. Jeg tenkte at jeg skal faen meg lære deg. Jeg er kanskje ikke så jævlig kjapp i sporet, men jeg har gått på ski siden 1966, da Gjermund Eggen var best i verden og moren min strikket VM-genser til meg .
Jeg hadde ikke problemer med å følge ham. Jeg gikk energieffektiv diagonal, i nikkers og anorakk. Han vekslet mellom skøyting og staking, i kondomdressen sin. Jeg fantaserte om at jeg var Sixten Jernberg. Mannen foran meg gikk inntilbens, som Oddvar Brå. Jeg tenkte at jeg skal gå til han ikke orker mer, og det kommer både oppover- og nedoverbakker. Mest oppover. Jeg merket at jeg var i ganske god flyt. Blåswixføre. Jeg tenkte på det eldre ekteparet og antok at denne karen sikkert var av sorten som tror marka bare er for ham og slike som ham. Kanskje det var kødden som plaget ekteparet?  
Jeg registrerte at han dreide hodet tid om annen, for å se hvor jeg var. Helt tydelig at han ikke ville bli forbigått. Han økte farten litt, men jeg så at det kostet. Han falt litt ut av stilen. Litt uryddig i kroppsuttrykket. Regnet ikke med selskap. Jeg lot ham få noen meter, alle vet at akselerasjon koster. Det er siget som gjelder, jevn hastighet – uten å bruke for mye krefter. Oppoverbakke. Han begynte med skøyting, men orket ikke mer enn ti meter. Han gikk over i hurtig fiskebein, men han var krum i ryggen, veldig krum. Jeg gikk moderat fiskebein. Han fikk nok noen meter, men jeg hadde pust og puls. På toppen ga han gass. Jeg opprettholdt samme fart. Han fikk noen meter, men det bekymret meg ikke. Jeg kjente terrenget og alle motbakkene. Jeg tenkte at nå er jeg barnslig, men jeg måtte le litt innvortes. Her var en kamp mellom kondomdress og nikkers, og jeg tenkte at jeg skal faen meg vinne, om jeg så skal brenne alle kalorier i kroppen til kull.

Det ble en lengre tur enn jeg hadde planlagt, men jeg så at mannen foran meg begynte å bli stressa, så at han ikke trivdes mer, at han helst ville være et annet sted, kanskje hjemme foran peisen sammen med kona, men nå var han her og måtte ta et valg: Gi alt og håpe at jeg ble borte, eller resignere og la meg gå forbi, eller bare stanse og slå av en jovvvial, munter prat og takke for turen og være fornøyd med uavgjort. Han valgte første alternativ.
Han økte takten på ei slette, men jeg så at kroppen hans ikke matchet ambisjonene. Ny motbakke. Lang. Han prøvde seg på skøyting, men måtte gi seg etter fem meter. Jeg fiskebeinet. Ikke mer enn fem meter mellom oss. Jeg økte hastigheten ørlite, reduserte avstanden med en meter, slik at han skulle høre skiene mine. Jeg merket at jeg lett kunne redusert avstanden ytterligere, men jeg lot ham gå. Et stykke til bakketoppen. Jeg så den krumme ryggen, hørte pusten hans. Jeg tenkte at nå er det snart slutt, han brenner mer joule enn jeg. Han har det ikke godt, tenkte jeg. Det skjer noe i hjernen hans, han værer nederlag og han vet det er for sent å stoppe og late som ingenting. Han vet at han kommer til å tape – verdigheten. Jeg økte faren. Tre meter nå, 15-20 meter til bakketoppen. Jeg besluttet å runde av dette. Jeg ga alt jeg hadde. I løpet av fem sekunder var jeg forbi ham. Én meter, to meter.. tre meter. Jeg så meg ikke tilbake, bare gikk. Jeg visste at han var ferdig. På toppen snudde jeg meg rundt og anla tvers over trynet et fett og hoverende flir. Mannen med svetteflekket kondomdress forsøkte å late som ingenting, trynet hans var surt og svett. Han hadde dryppnese. Han så ikke på meg da jeg sa:
– Slo deg!

Som noen av dere vet, sitter min venn Ralf og jeg tid om annen og drikker øl på et etablissement i byen der vi bor. Må vel nesten si vi er stamkunder; vi blir gjenkjent og noen tapper øl før vi rekker å si noe. Vi satte oss ved vårt vanlige bord. Egentlig var ingen av oss særlig pratesjuk, og Ralf nevnte ikke sitt favorittfotballag Montpellier med et ord. Av det utledet jeg at laget hadde tapt siste kamp, og at han trengte ro omkring seg selv. Jeg er en ganske empatisk kar når alt kommer til alt og unngikk alle tilløp til ytringer vedrørende spillet med 22 aktører, to mål og en ball. Sant å si var det ikke så vanskelig, jeg var som nevnt ikke så pratsom. Ralf brøt tausheten:     
– Litt artig det du har skrevet om Arbeiderpartiet og sex, især det som ligger litt tilbake i tid… Jens Christian Hauge, Haakon Lie, Martin Tranmæl, kona til Gerhardsen… men ikke glem Halvard Lange.  
– Werna Gerhardsen var no’ for seg sjæl, var det ikke hun som – iført kjøkkenforkle – bestemte hvem Gerhardsen skulle velge som statsråder til alle regjeringene sine?
– Noen mener det, høyrefløyen i Arbeiderpartiet hatet henne, men altså… Trygve Lie var utenriksminister i Gerhardsens første regjering, dannet i juni 1945. Men bare et drøyt halvår senere fikk Lie tilbud om jobben som generalsekretær i FN. Han sa ja, og Gerhardsen trengte en ny utenriksminister. Trygve Lie anbefalte Arbeiderbladets utenriksredaktør Finn Moe. En bra mann. 
– Men det satte Werna Gerhardsen seg imot?
– Det vet man ikke, men mannen hennes ville ha en annen.
– Lange?

– Halvard Manthey Lange… 43 år gammel, meget bra kar. Trolig Gerhardsens beste statsrådvalg. Han var utenriksminister i hele Gerhardsen/Torp-perioden, fra februar 1946 til høsten 1965, med unntak av fire ukers avbrekk med Lyng-regjeringen høsten 1963.
– Imponerende, hadde nesten glemt hele Lange, jeg..
– Fort gjort, det… men Lange var en av Norges viktigste menn på den tiden. Han forsto ganske fort – i motsetning til sjefen sin – at Norge måtte vende seg vestover, bygge allianser med USA. Det var kald krig, og Stalin va’kke dævv.
-Ja, Gerhardsen var jo nesten kommunist, slik han var i unge år.
– I unge år var han ikke nesten kommunist, han var kommunist… og i hele sin regjeringstid på mange måter en surrepikk hva gjaldt utenriks- og sikkerhetspolitikk. Gud veit hvor mange ganger Jens Christian Hauge, Haakon Lie og Halvard Lange måtte banke inn i huet hans at Norges sikkerhetspolitiske fremtid lå i allianse med USA og andre vestlige land. Han var svært tungnem. Men det gikk i orden til slutt; i 1949 var Lange i Washington DC og signerte medlemskap i NATO.
– Men Gerhardsen ble vel aldri noen NATO-fan?
– I 1955 var han den første vestlige statsleder etter krigen som dro til Moskva og besøkte Krustsjov, men han ville ikke ha med seg utenriksministeren sin… fordi man angivelig ikke skulle snakke om sikkerhetspolitikk. Han tok med seg kona.
– Hva skulle de snakke om, da?
– Gerhardsen sa at de skulle snakke om kultur og kraftutbygging og sånn.
– Men det dreit Krustsjov i?
– Selvsagt. Han ville ha Norge ut av NATO og mente at Norge ville være tjent med samarbeid med Sovjetunionen. Det endte med at Gerhardsen og Krustsjov undertegnet et forslag om formalisert og utvidet samarbeid mellom kommunistpartiet i Sovjetunionen og Det norske Arbeiderparti.
– Gerhardsen undertegnet??
– Jepp, og han tok dokumentet med seg hjem, forela forslaget for Arbeiderpartiet sentralstyre. Da ble LO-sjef Konrad Nordahl fly forbanna og slo neven i bordet. Man kan bare forestille seg hva Haakon Lie sa og gjorde. Lange var en dannet mann, men det kan tenkes at han sa “du slette tid”, eller no’ sånt.
– Da lærte vel Gerhardsen ei lekse?
– Det ble ingen avtale, men han inviterte Krustsjov tilbake i 1964, og de danset folkedans på Folkemuseet – hånd i hånd.
– Men Werna, er det noe i ryktene om at hun og han KGB-agenten… 
– .. knullet på et hotellrom i Jerevan i Armenia i 1954?
– Du sa det.
–  Jevgenij Beljakov var visst høy, kjekk, mørk og sjarmerende. Det var snakk om at Werna ble lurt inn i en honningfelle og at KGB ved en, eller flere anledninger eksponerte bilder av de to med ikke så mye klær på.
– Men da ble vel Werna fly forbanna?
– Det ryktes at bildene lå godt forvart i KGBs hovedkvarter i Moskva. Werna og Beljakov møttes jevnlig. Beljakov jobbet ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Han ble en venn av familien Gerhardsen, og det går rykter om at han hadde nøkler til statsministerparets leilighet på Tøyen.
– Snakker vi trekantsex?
– Jeg hørte ikke hva du sa, men det er ganske godt dokumentert at KGB-agenter av og til besøkte Kristi Rolighet.
– Hæææ..
– Hytta til Gerhardsens.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

– Men Ralf, hva med Halvard Lange?
– Gerhardsen sluttet vel aldri helt å sverme for Moskva-kommunistene, han var nok alltid en revolusjonsromantiker. Han og Lange kom litt dårlig ut av det med hverandre etterhvert. Lange var ingen hauk, han var innstilt på dialog mellom øst og vest, men han var aldri usikker på Norges sikkerhetspolitiske tilhørighet og delte ikke sin sjefs sympati og sans for Krustsjov og Sovjetunionen. Lange var en optimal utenriksminister, kunnskapsrik, sjarmerende og beleven… stø som Dovrefjell. Den egentlige landsfaderen. I 1962 prøvde Gerhardsen å rikke på ham, tilbød ham jobben som kringkastingssjef. Lange avslo og satt som utenriksminister like lenge som Gerhardsen var statsminister.
– I forhold til alt dette virker Trond Giskes tafsing ganske uskyldig og puslete; en halvkommunistisk statsminister med kommunistkone som flørter med durkdrevne stalinister.
– Det kan du si, men én ting skal Gerhardsen ha… han holdt kjeft om sin utenriksministers store hemmelighet. 
– Åååå..

– Halvard Lange kom hjem til Norge i 1945… vet du hva han gjorde?
– Kastet seg over kona si? 
– Kan godt tenkes, men han kastet seg også over sin kones søster –  som ble gravid. Lange ble far til en liten jente i januar 1946.
– Uffda… feil hull.
– Nettopp. Han var kommet hjem etter flere års fangetilværelse – flere tyske leire, inkludert Sachsenhausen. Han var nok ganske medtatt og kanskje litt forvirret og omtumlet.
– Slik at han ikke så forskjell på kona og svigerinna?
– Nettopp. I tillegg kan han jo ha vært en litt distré mann… som hadde mye å tenke på. 
– Og søstre ligner ofte på hverandre.
– Nettopp, og dette var våren  -45. Det var god stemning, og det kan ha vært om kvelden… kanskje de sparte på strømmen. Det var jo harde tider.
– Lite lampelys og dårlig sikt?
– Nettopp. Lange brukte briller, men kan ha mistet de i Tyskland og ikke rukket å skaffe nye
– Javisst.
– Og hun kan ha vært forkjølet.
– Javel??
– Hun hadde kanskje dårlig stemme og fikk ikke sagt fra til Lange at hun ikke var kona hans.
– Der ser du… 
– Nettopp… og han kan ha vært litt brisen.
– Det var jo tross alt 1945. 
– Nettopp. Alt tatt i betraktning er det ikke så underlig at det gikk som det gikk. Nesten rart om det skulle gått annerledes for seg. Uansett, da Lange skjønte hva som var skjedd og han ble far cirka ni måneder senere, snakket han ikke så høyt om det. Han ble forresten far én gang til det året. En sønn, trolig med kona.   
– Hvordan gikk det meg den lille jenta?
– Bra, hun trodde utenriksministeren var onkelen hennes.
– Tror hun det ennå?
– Hun fikk vite sannheten i 1981, men da hadde “onkel Halvard” vært død i drøyt ti år…
– Griseflaks at det ikke var noe Metoo-greier den gangen. Ellers kunne man gått glipp av tidenes utenriksminister.
– Nettopp.
 

Det hender at min venn Ralf ringer og sier han bare mååå komme seg ut av huset, og da mener han ikke på ski i nærheten av der han bor, eller bestigning av Gaustatoppen, eller andre friskusaktiviteter. Nix, han mener øldrikking på etablissementet vi undertiden frekventerer.
– Haster det sånn, kan vi ikke ta det en annen dag, jeg er litt opptatt…
– Med hva?
– Du vet… saker og ting…
– Ingenting med andre ord. Jeg er der omkring åtte. Det er viktig, sa han og la på.

Jeg regnet ikke med at han ville snakke om sitt favorittlag, Montpellier. I så fall hadde jeg bestemt meg for å gi ham en skjennepreken og forlange alt ølet dekket av hans portemoné. Jeg var på pletten klokken 20.00.
– Vel, hva står på… jeg antar det er alvorlig. Skal sønnen din gifte seg med araberdamen, eller har du fått kreft i rumpestumpen din, eller vil Øydis gå fra deg fordi hun har falt for en mer attraktiv mann, hvilket fra et rent sannsynlighetsperspektiv ikke ville vært helt usannsynlig.
Ralf hadde allerede vært der en halvliters tid. Han tømte siste resten og bestilte to nye. Han virket dystrere enn vanlig, og det er ikke noe godt tegn. Jeg ble  litt overrasket da han sa:
– Øydis vil ikke farge håret.
– Neiveeeel… sa jeg, himlet med gluggene og halverte avstanden mellom øyebrynene og hårfestet… -du har dratt meg helt hit for å fortelle at din hustru vil la håret vokse med naturlig gråfarge.
– Vel, grått hår er greit… det ække det.
– Nå må du ta deg sammen, jeg har annet å sysle med enn å høre på visvas og lirumlarum. Jeg trodde du hadde problemer.
– Jeg har det…
– Nåvel, da foreslår jeg at du forklarer nærmere.
– Hun vil ikke farge håret der du vet.
– Under armene? På leggene?
– Kom igjen ‘a..
– Ok..  hun har grånet nedentil, men hva gjør vel det… det er naturens gang, uunngåelig. Hun nærmer seg 60. Slik er livet, og livet er slik, utredet jeg.
Ralf var allerede halvveis ned i halvliter’n sin. Jeg påpekte dette og ba ham snakke mer og drikke mindre.
– Hun har barbert seg.
Jeg kunne ikke annet enn le. Jeg lo så høyt at de rundt nabobordet stilnet og så nysgjerrig i vår retning. Jeg la stemmen i et lavere leie: 
– Alt sammen… rubb og stubb?
– Glatt som en biljardkule.
– Ups…
– Hun syntes det var blitt litt tynt, også… grått og glissent. Hun gjorde som menn med håravfall gjør, barberer vekk alt.
– Hmmm…  stikk i strid med Weimarbevegelsens idealer?
– Jess… dette er alvorlig. Du vet hva jeg mener om slik barbering. Hun ligner en mager kylling der nede.
– Ok… men hva om du overtaler henne til å la det gro ut igjen… og farge dotten. Rødt er vel hennes opprinnelige farge, er det ikke…
– … hun vil ikke. Nekter.
– Og du mister tenningen av sånn glatthet?
– Det vet du. Det er bare du som kan hjelpe meg, Torjus. Hva skal jeg gjøre?  
– Vel, hun vil ikke la det gro, og du orker ikke å… ja, da er det vel strengt tatt bare én løsning – tupé.
– Hæææ..
– Eller parykk, hvis det skal være heldott.
– Det er vel ingen som lager sånt.
– Det tror jeg nok. Hvis du går til en frisør og forklarer saken, vil nok vedkommende hjelpe deg – med full diskresjon, naturligvis. Sånt kan sikkert lages etter mål, med millimeternøyaktighet. Du kan få den dotten du drømmer om. Kanskje en blond en? 
– Men hvordan fester man slikt? Vi snakker om et sted der det er både litt fuktig og topografisk vanskelig.
– Jeg hadde nok gått for tupé. Da snakker vi toppdott, men det er jo ikke no’ for deg.
– Det er barnslig, men hva slags tanker har du i den syke hjernen din?
– Hør her, ække sikkert du trenger gå til en tupémaker. Jeg kom akkurat i tanker om en gammel kåpe jeg har på loftet, meget pen.. den har tilhørt ekskona mi. Den har en krage tilvirket i pels fra rødrev. Kåpa er lagret mørkt og i passende temperatur. Ikke lenge siden jeg så den sist. Myk og fin pels, og den har beholdt mye av sin friske rødfarge… kanskje ikke så langt fra originalfargen til Øydis.
– Du er klin kokos.
– Noen ville sagt løsningsorientert. Den kåpa kommer aldri til å bli brukt, og pelsen er prima. Bare å skjære til. Du kan jo gå for en utvidet toppdott.
– Og festemiddel?
– Dobbeltsidig tape. Jeg har en rull hjemme.
– Hmmm… tror du Øydis går med på det?
– Ikke se bort fra det. Hun er jo en munter pike som ikke går av veien for en latter… glad i å kle seg ut er hun også, spjåke seg til og sånn. Kanskje hun synes det er artig med pels der nede. Hun er vel ikke pelsmotstander?
– Når jeg tenker meg om er hun pelstilhenger.
– Der ser du. Jeg tror vi har løsningen.
Jeg kunne se at Ralf straks så lysere på livet. Ingenting gjør meg gladere enn å gjøre andre glad. Han sa: 
– I morra, rett etter Dagsrevyen… er du hjemme da?
– Høyst sannsynlig, sa jeg.                            

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Dagen i dag er en stor dag for alle som er glad i språket vårt. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur har i dag – etter 17 års arbeid – utgitt Det Norske Akademis Ordbok (NAOB). Det er bare å taste naob.no og vips: Tilgang til omtrent 225 000 norske ord og uttrykk, med forklaring og cirka 300 000 sitathenvisninger fra litteratur og presse. NOAB er en videreføring av Norsk riksmålsordnok, modernisert, oppdatert  og digitalisert. Fett!

Nesten som julaften… hvilken presang skal jeg åpne først. Ikke så lett å bestemme seg. Skal jeg taste inn “friskus”, “fjordarm”, “budsjettforhandling”, “varslingssak”, trakassering”, “rhodondedron, “spilloppmaker, “utslippsnivå”..? Jeg syntes det var svært vanskelig å velge ett av disse fine ordene.. så jeg tastet “fitte” og fikk 15 treff hvorav “fittehår, fittesnik”, “fittesaft” og “bjørnefitte”. Jeg trykket på “fittesnik” og fikk vite at ordet er sammensatt av to ord og er et substantiv…det  vissste jeg, men her er også to henvisninger til ordet brukt i litterær sammenheng hvorav: at en mann legger merke til en kvinne betyr ikke nødvendigvis at han er en fittesnik, kanskje han bare er oppmerksom? (Sverre Knudsen: De aller nærmeste LBK).
Hva med sprutorgasme. Jeg tastet inn og fikk en grei fysiologisk forklaring og mange jenter har unnlatt å slippe sprutorgasmen løs sammen med sin partner…  fordi det er tabu- og skambelagt (Moss Avis 06.06.2012/20).
Jeg tenkte at det fikk være nok griseri, men det er lettere tenkt enn gjort. Jeg tastet inn “pulejente” og fikk ingen treff, men et spørsmål: Mente du dølejente, gulljente?  Nei, jeg gjorde ikke det, men de kan jo være synonymer under visse omstendigheter. Jeg tastet inn “luremus”, ordforklaringen er helt i tråd med mine erfaringer, og den litterære referanse er: “Du er så luremus, Siwa!” Jeg kjenner sinnet komme så fort han sier det ordet. «Luremus? Luremus?! Hvorfor det? Fordi jeg ikke vil ha sex?!” (Elin Rise: Luremus LBK)
Sånn kan man holde på i det uendelige, og man kan selvsagt taste inn “utslippsnivå” og “rhododendron”, men det gjør jeg heller en annen dag… eller neste år.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer