Det er sommer, og alle vet at det er tiden for repriser av alle slag. Henimot alt i hele verden blir sendt i reprise på denne tiden av året; ingen gidder lage noe nytt når solen står opp grytidlig og legger seg sent. Denne teksten er fra 2019, men ikke mindre aktuell og bare moderat redigert:

MED VÅPEN I BÅND
Jeg har undertiden kommet til å tegne Muhammed. Det er ikke lov, ifølge islam. Noen av disse tegningene viser profeten, fred være med ham, med og uten ereksjon. Det er ikke lov, ifølge islam. Jeg har også leilighetsvis kommet borti et tastatur og fremstilt bokstaver som montert sammen kan oppfattes utilbørlig av muslimer av alle slag. Oppsummert: Jeg har nok mer enn oppfylt vilkårene for dødsdom – i henhold til lover i land vi ikke sammenligner oss med.
Det største av alle nett – internett – er vidt og altomgripende. Dagstadig hører vi og leser om knivstikking, machetehugg og ran på åpen gate. Ganske røffe tilstander. Man gjør seg noen tanker.
Ikke til å undres over at jeg er litt bekymret for min egen situasjon. Bedre ble det ikke av at jeg forleden forstuet ankelen min da jeg var på dagstur i marka og skulle hoppe over et bekkefar. Et par leddbånd fikk seg en liten strekk og det ene kneet fikk seg en kilevink.
På bedrings vei, ja.. men ikke fullt ut restituert. Denne reduserte førligheten bekymrer meg, især med tanke på første delen av sure 9:5 i Koranen, selveste Sverdverset:
Drep de hedningene og avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, omring dem og ligg på lur etter dem, og ta dem til fange på ethvert sted som er egnet til bakhold.
Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra gærne muslimer, de er jo ikke akkurat rustet for 100-metere med sine lange kjortler og posete benklær, men nå er det andre tider. Ja, det er disse leddbåndene og det dumme kneet.
Bare det å gå til butikken er blitt et nervepirrende foretagende. Det er ikke lange avstanden, men den er beheftet med svinger, høye hekker hist og her, murer, en mørk undergang, en støyskjerm. Veien er dårlig opplyst, og man ser ikke så tydelig hvem som kommer imot, eller går forbi. Skummelt.
For alt jeg vet, kan en gjeng blodtørstige muslimer ligge i bakhold, ly av noen rufsete buskevekster og kaste seg over meg før jeg får sagt en kløyva ord, hvis det er det jeg vil, og skjære meg i strimler med skarpe kniver… men aller helst vil jeg løpe, men det går jo ikke. Jeg kan bare gå.
Sult og nød utløser oppfinnsomhet. Jeg resonnerte noen sekunder og stilte meg selv spørsmålet: Hva er det muslimer liker veldig dårlig, bortsett fra jøder, homofile og forskning og utvikling?
Bikkjer. Ved et slumptreff hadde jeg ei bikkje til låns. Søt og sjarmerende, men en ordentlig rabagast og litt av et råskinn når det kommer til stykket. La oss kalle henne Solveig.
For å være på den helt sikre siden, dro jeg avsted til en kompis av meg som jobber på et slakteri i byen der jeg bor. Han har en administrativ stilling og går med dress, men han kastet jakken og løsnet slipset straks han fikk høre om mitt forehavende.
Han ba meg bli med ned i produksjonslokalene. Der tok han selv grep om en nyslaktet gris, la den på en båndsag og skar hodet av. Den hvite skjorten hans fikk noen røde flekker hist og her.
– Med dette under armen er du trygg. Ingen muslim vil røre deg, sa han og rakte meg det avsagde hodet på et fat.
– Griseflaks at jeg kjenner deg, sa jeg.
– Eller svinehell, som vi sier her, sa han og etterstrammet slipsknuten.

Jeg kjørte hjem og la grisehodet i yttergangen og glemte det, helt til jeg hørte noen gnafselyder. Det var Solveig , hun syntes grisehodet var så godt å tygge på, det ene øret var borte. Hun lepjet i seg blodsaft.
– Slemme-slemme hunden, sa jeg med stemme myk som meierismør i sommervarme.
Jeg tok på meg en gammel jakke det ikke var så farlig med, anrettet grisehodet under armen og gikk avsted med bikkja i bånd. Jeg var sulten, og vi skulle handle i butikken.
Og skulle du ha sett: Ved inngangen til førnevnte undergang hoppet en muslim frem fra en tujahekk. Han var ikke velkledd og hadde ikke slips. Jeg påpekte denne mangelen ved hans påkledning, men han lot seg ikke affisere av klesråd; han svingte i luften en machete som så veldig nyslipt ut.
Men jeg var kald som ei gjedde. Jeg pekte på grisehodet under armen og smilte adspredt. Solveig bjeffet. Muslimen tok seg ikke engang tid til å si “allahu akhbar” før han pilte avsted.
Det er ikke lov å ta med bikkjer og deler fra døde dyr inn i butikker. Jeg tjoret Solveig fast på utsiden og ba henne passe på grisehodet.
Det gjorde hun. Da jeg var tilbake med en pose dagligvarer, hadde bikkja bitt av det meste av det gjenværende øret, men alle kunne se at hodet en gang hadde tilhørt en gris, det plirende og innfule svineblikket var ennå intakt.
Vi gikk. Bikkja i bånd og grisehodet under armen. Solveig stanset og lagde en fin bæsj i veikanten. Hun hadde ikke svart pose, jeg hadde ikke svart pose.
Jeg regnet sant å si ikke med flere muslimsituasjoner. Ryktet om grisehodet og bikkja var trolig allerede over alle hauger.
Men sett slikt: Rett før jeg svingte inn hjemme hos meg, hoppet to unge muslimer frem fra mispelhekken min. Springkniver, denne gangen. Muslimer er jo glad i kniver. Jeg lot meg ikke skremme, godt rigget med grisehue og bikkje som jeg var.
Solveig er overmåte søt og sjarmerende, men vi snakker tross alt om ei robust og nervesterk bikkje med bred jaktkompetanse, og denne gangen ble hun grinete. Hun likte ikke trynet på disse karene og hoppet opp på to og bjeffet ganske skarpt. Jeg måtte anstrenge meg litt for å holde henne tilbake.
Gutta rygget og var ikke så tøffe lenger. Jeg stanset opp og spurte:
– Hva kan jeg hjelpe dere med da, gutterrr… vil dere rane meg? Vel, jeg har ikke så mye å by på, men dette grisehuet kan dere ta, sa jeg og holdt frem legemsbiten hvori organet som så sent som dagen før tenkte enkle grisetanker.
Det virket som gutta mistet interessen. De foldet sammen tannpirkerne sine og trakk seg vekk. Tydelig at de ikke var upåvirket av sin religion. De stirret på grisehodet som det var djevelen selv. Så tasset de avsted.
Vel vel, det var det og snart var vi innendørs, Solveig og jeg. Jeg unnet meg et glass calvados, Solveig ble tilgodesett med en hel boks fiskeboller. Som dessert fikk hun gnage litt på grisetrynet.
Men i morra kommer eieren og henter henne. Jeg har ennå ikke full førlighet, og grisehoder varer ikke evig.
Hva gjør jeg? Hva frastøter muslimer mer enn det meste? Etter et kvartsekund svarte jeg meg selv: Menstruasjonsblod. Men hvem faen har det? Jeg kjenner jo ingen lenger…