I gamle dager så norske kommunister ganske vanlige ut … press i buksa, ikke så mange krøller i jakka, hvit skjorte, pent knyttet slips og pussede sko. Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk i offentligheten med kortbukse og ufiks singlet, slik Erling Folkvord opptrådte for noen år siden, i et sommerprogram på TV2 … og krigshelt Asbjørn Sunde var propert antrukket med pent slips da han i 1954 møtte opp i retten og ble idømt åtte års fengsel for spionasje.
Det var noe utrygt ved dette. Deteksjon av raddiser var vrient, jeg tror nok overvåkningspolitiet gjerne skulle sett at de skilte seg litt mer ut. Kommunistene så omtrent ut som vanlige folk, bortsett fra ovennevnte Falk, som på en prikk lignet en giftslange.
70-tallet var hippietid i Norge. Nesten alle unge menn gikk i møkkete olabukser, batikkfargede T-skjorter .. langt, fett hår og rotete skjegg, lærsmykker med plastperler, de gikk i sandaler, hørte på Jefferson Airplane og Janis Joplin … de var radikale, men ikke kommunister, de fulgte bare moten, spilte med i tidens melodi, så å si … røkte en tjall tid om annen, lot som om de leste Marx, men så snart høstsemesteret på universitetet startet, smurte de niste og tasset avsted med ransel på ryggen.
Kvinnene var usexy og gikk med store, vide gensere hvorunder pupper overlatt til seg selv og gravitasjon… Sigrun Berg-sjal, bestemortruser, svære dotter i armhulene og et virvar av buskas nedentil. De ble kåte av gitarmusikk (Hey, mister tambourine man.. ) og utpå kvelden glemte de helt at de var radikale og tøffe feminister.
I 1973 ble AKP (ml) stiftet. Til overvåkningspolitiets glede skilte disse raddisene seg ut på markant vis. De var ikke hippe hippier, de var så uhippe og dølle at det nesten ikke gikk an … kort hår ved ørene, svære hornbriller, terylenebukser, fotformsko, schtøgge akrylgensere over rutete skjorter med snipper svære som hjemmebakt flatbrød.
De var meget alvorlige, smilte nesten aldri, ingen sans for humor og de bablet hele tiden om det jævlige borgerskapet, den høyverdige Pol Pot og syntes det var en god idé å styrte regjeringen, kverke kong Olav, innføre maoisme i Norge, bygge fangeleire, nakkeskyte meningsmotstandere og grave svære massegraver både hist og her i utkant-Norge.
I 2007 skjønte disse tullebukkene at kommunistisk revolusjon i Norge ikke var nært forestående. Partiet ble nedlagt, men kommunister er som kakerlakker og svigermødre, vanskelig å bli kvitt. Rødt ble stiftet og nå sitter åtte kammmerater på Stortinget, deriblant Bjørnar Moxnes, som kler seg bedre enn Pål Steigan gjorde i sine avmaktsdager, men han bruker aldri slips. Kommunister i dag bruker aldri slips. Aldri. Det vet PST, og det gjør overvåkningen enklere.
Hva jeg vil med denne teksten? Det har jeg faen meg glemt, jeg har skrevet meg helt bort, men det gir jo egentlig faen i … jo, nå kom jeg på det:
Velkjent faktum er at kommunister har dårlig smak. Bjørnar Moxnes kan passere som en kul hipster, men solbriller fra

… gudbedre. Hadde han enda rappet noe fra Ray Ban … ja, så hadde han kanskje beholdt et par gram verdighet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse