Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var ferdig med å bake alle syv sorter, med unntak av goro, løftet jeg telefonen:
– Hei, Ralf… er det den karen?
– Forsåvidt korrekt, men ikke helt.
– Auda.. det var dumt. Hva er det som tar deg ut av deg selv?
– Det samme hvert år. Jeg må ut og skaffe juletre.
– Det er da hyggelig. Må jo ha juletre.
– Men må det være gran? Øydis insisterer på vanlig norsk gran, som i fjor og alle årene før.
– Koner bør høres, og gran er tradisjon. Du er endatil i den fortrinnlige stilling at du kan hugge selv. Det bugner jo av gran på eiendommen din.
– Det gjør det enda verre.
– Nå tror jeg tiden er inne for nærmere forklaring og presisering.
Ralf snakket. Jeg var lutter øre. Han skildret det uverdige for begge parter å hugge løs på en stolt, tøff og hardfør ung gran, la den falle i bakken og dra den inn, sette den i vann og overhølje den med allslags glitter og tant og fjas og elektriske lys attpå… og utpå julekvelden gå rundt den og sløvt synge gamle, sentimentale sanger om Jesus-barnet og hvor deilig jorden er.
– Men dette er kjent stoff. Hva er poenget?
– Skjønner du ikke? Grana er jo en meget maskulin tresort. Bare se på den, tett av grener, helt ned til bakken, mørk og dyster, svær og mektig, den kan bli 50 meter høy. Hvis den får være i fred.
– Jaaa??
– Grana er streit. Ikke noe tull og tøys. Et no nonsense-tre. En gran vil ikke være et utspjåket juletre, det vil vokse seg stort og kanskje sluttelig bli bånnsville i ei hytte på Hardangervidda, eller i det minste innvendig panelbord.
– Men det er jo furu som blir sviller.
– Ikke vær vanskelig, gran er et tøffere tre enn furu. Det kan alle se.
– Så du mener at..
– … jeg mener at folk er respektløse og gjør grana til et fjolletre, fratar den verdighet og stiller den opp til spott og spe i uvant habitat.
– Hva er det du egentlig sier nå, at noen trær er feminine og kanskje homofile, og noen er ikke det.. deriblant grana?
– Du sa det.
– Du store allstyrelse.
– Ja, vi taler om Guds skaperverk.
– Men juletre må vi jo uansett ha.
– Absolutt. Hva med hegg? Den pynter seg med hvite blomster i mai-juni. Senere tilvirker den fine bær over hele seg og er så gild og ven å se til at man blir nesten helt perpleks.
– Hmmm…
– Og rogn… røde og oransje bær til langt ut på høsten, den er ferdig pynta før øksa faller.
– Tja..
– Dessuten er rogna meget bærekraftig rent helsemessig. Bærene er stuvende fulle av gode greier, inneholder mer C-vitaminer enn appelsiner og forhindrer skjørbuk. Likeledes er rognebærspising aller beste medisin mot nyresvikt, luftveisplager, revmatiske lidelser og havesyke. Det er bare å spise utover julekvelden, eller mose bærene og blande ut i akevitten.
– Havesyke?
– Ja, det er har jeg lest et sted, man blir ikke så skuffet og nedfor av bløte pakker…
