Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet i huset – og brennevinet attpå – var jeg i så godt humør at jeg gadd løfte telefonen. Jeg fikk ikke sagt no’ før hun:
– Åååå??
– Føler meg fremmedgjort.
– Uffda, Gitte. Noe jeg kan gjøre?
– Du kunne selvsagt kommet over en tur og feid over meg, men det vil bare være som å blåse på beinbrudd. En kortvarig distraksjon. Et knappenålslite lyspunkt i altomfattende, tjæresvart mørke.
– Si ikke det.
– Jeg føler meg gammel.
– Du?? Den peneste dama i Nord-Europa… så vakker at alle rosene og orkideene i hagen din martres av sjalusi og kanskje visner når du spankulerer over plenen og minner dem om hvor yndefull det går an å bli uten vann, sol og naturgjødsel.
– Tøysekopp!
– Hva er i veien, jenta mi?
– Jeg forstår ikke tiden vi lever i, og i disse valgtider blir det verre.
– Åååå…
– Jeg er så lei klimabablet at jeg nesten kaster opp. Jeg orker ikke høre ett ord mer om temperaturøkning, klimamål, ekstremvær, bærekraft, flyskam, MDG, kjøttskam, bilskam, drittjenta Greta Thunberg, dumme ungers klimarop… jeg blir trassig, jeg har sluttet å kildesortere, jeg spiser kjøtt så ofte jeg kan og faren min lurer på hvorfor jeg vil låne bilen hans stadig vekk.
– Hvorfor vil du det?
– Fordi han har en svær amerikansk pickup-truck med V-8 motor. Den har dobbelt så mange sylindre som min egen bil og spyr sikkert ut dobbelt så mye karbondioksyd.
– Jøye meg.
– Trasshandlingene gjør meg godt, man bare til et punkt… dernest bli jeg deprimert og skulle ønske jeg var født i 1920, eller deromkring. Da hadde jeg vært motstandskvinne under krigen og hadde feiret så grundig våren -45 at jeg hadde født et barn året etter… med vage anelser om farens identitet.
– Da hadde du vært en veldig gammel, men meget søt dame i dag.
– Jeg hadde vært dævv… og hadde sluppet alt snakket om muslimer, terror, integrering, islam, håndhilsing, båtflyktninger i Middelhavet, hijaber, rasisme, islamhat…
– Jaja.
– … og feministene, som bare fjaser og nekter plent å befatte seg med selvinnlysende faktaopplysninger. Jeg blir nedfor når jeg hører, eller leser noe fra Hanne Bjurstrøm, Anniken Huitfeldt og Sigrid Bonde Tusvik.
– Hva med Marie Simonsen?
– Trøste og bære.
– Jeg må le litt. Er det greit?
– Jeg unner deg alt, men vi lever i en normløs tid, ønsket virkelighet trumfer virkeligheten, og jeg tror jaggu den gode smak i enkelte kretser også er på vei ut… se bare på bunaden til prinsesse Ingrid Alexandra…
– Jeg skal guuugle.
– Jeg savner 90-tallet.
– Javel?
– Det var enklere den gangen, og folk var hovedsaklig opptatt av bare ett spørsmål.
– Ååå.. hvilket?
– Hvem drepte Laura Palmer…
