Ikke lite tyder på Fredrik Græsviks fremtidige livskvalitet avhenger av neste års presidentvalg i USA. Han vil nok ikke innrømme det, men han håper nok at Donald Trump blir gjenvalgt.
Fredrik Græsvik er TV2s USA-korrespondent og han hater Trump, helt inni gamperævva inderlig, og han har gjort til livsoppgave å snakke og skrive nedsettende om presidenten. Nå mistenker han at Trump er blitt dement, fordi han angivelig skal ha glemt at han i sommer sa seg villig til å slå av en liten prat med Irans president.
Vel, det er fort gjort å glemme…det trenger ikke skyldes demens. La meg bare nevne at jeg selv i sommer glemte helt at jeg måtte på do, jeg glemte det så lenge at jeg tilslutt bæsjet i buksa.
Græsvik begrunner sin demensmistanke med to “eksperter” han pratet med for noen år siden. Han er ikke så nøye med å redegjøre for disse to kildenes identitet. For alt vi vet, kan det dreie seg om ekteparet Bill og Hillary Clinton.
Nåvel, poenget er at man ikke skal tro på alt man hører, og fjerndiagnostisering av statsoverhoder er en syssel beheftet med nokså mye usikkerhet.
Ikke desto mindre vil nok Fredrik Græsvik gjøre alt han kan for å grave frem opplysninger, som kledd i tilpasset orddrakt i noen grad kan tenkes å ikke svekke ryktene om at presidenten roter litt på loftet.
Jeg driter i hvem som er president i USA, men jeg er en vennlig mann og vil alle vel, heri inkludert Græsvik. Han er en mann med spesielle behov og han trenger gjenvalg av Donald Trump… for som Henrik Ibsen kunne ha sagt, om han hadde vært 191 år og i full vigør: Tar De Trump fra en gjennomsnittskorrespondent, så tar De lykken fra ham med det samme.
Hva skulle han gjort, Justin Trudeau, den gangen for 18 år siden… pælma invitasjonen ut vinduet? Nei, han hadde vel lyst på en fest og hvem har ikke det tid om annen? Det dreide seg om et kostymeparty med eventyrlig tema: “ARABISKE NETTER”.
Vel, så må man jo bare kle seg for anledningen. Hva er mer nærliggende for en mann enn å komme i tanker om Aladdin, og kle seg deretter. Det er jo helt opplagt.
Men Aladdin kom ikke fra Lillestrøm og var hvit i huden. Nix, Aladdin var fra Midt-Østen et sted, og der i egnen er man mørkere i teinten enn Trudeau. Så hva gjør man? Sminker seg selvsagt, man finner en brunkrem, eller annet egnet middel og smører inn huden slik at den blir mørkere.
Flosshatt? Selvsagt ikke. Trudeau valgte turban. Han trengte også ei lampe. Kanskje han fant en gammel messinglampett på mormors loft, og pussefiller finnes jo overalt.
Så gikk unge Trudeau på fest og hadde det gøy.
Han var ikke gift på den tiden, og det kan jo tenkes at Aladdin-kostymet økte dametekket hans til helt uante høyder den kvelden, slik at han ikke trengte gni på messinglampa… hvilket også mer enn antydningsvis fremgår av bildet Time Magazine nylig publiserte.
Vel vel, statsminister Trudeau hadde nok forlengst glemt hele kostymefesten. Men nå er han i trøbbel. Rasismeanklager hagler over ham. Han beskyldes for gjeninnføring av “black face”-sjangeren, hyppig anvendt underholdningstriks i gamle da’r. Trudeau beklager og legger seg så flat at det er vondt å se og høre.
Men hva skulle Trudeau gjort den gangen i 2001? Kledd seg ut og rigget seg til som president Richard M. Nixon… eller vår tidligere statsminister Odvar Nordli?
Min venninne Gitte ringte i går kveld og påpekte at det er lenge siden jeg har skrevet noe kritisk om islam og muslimer. Sant nok og ikke bra. Det er jo overmåte viktig, og altfor få gjør det. Muslimkritikk er dessuten litt som heroin… har man først begynt, er det vanskelig å slutte.
Jeg pleier lytte til Gitte.. dessuten er jeg medlem av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi… og Særlig for Dem som Opprettholder Minnet om den Ærefulle Dikter Arnulf Øverland. Vanligvis forkorter vi det til FfAshYHoigaVflB… oSfDsoModÆdAØ, og noen av oss er enda slappere i munntøyet og sier bare Ø-klubben.
Som alle vet, var Øverland litt av en kar. På 30-tallet ertet han på seg kristenfolket, som ville putte ham i fengsel fordi han drev gjøn med Jesus og faren hans. Det lyktes de ikke med, lagmannsretten frikjente ham. Noen år senere ble nazistene så grinete av tekstene hans at de arresterte ham og sendte ham til en fangeleir i Tyskland.
Nazismen var ikke så veldig bærekraftig, tyskerne tapte krigen så det suste og Øverland overlevde.
De tyskerne som ferdes i Norge nå for tiden, er for det meste bobilturister uten maskinpistoler, men med store mager, crocs og fiskestang.
Blasfemiparagrafen er borte, til tross for Jonas Gahr Støre. Professor og helvetespredikant Ole Hallesby har vær død i snart 60 år, og det er 40 år siden en og annen kristen lot seg forarge av Life of Brian.
Så skulle man tro at ytringsfriheten er rotfestet her til lands og vunnet en gang for alle.
Nix. Diskusjoner om ytringsfrihet i Norge i dag handler i overveiende grad om muslimer, som krever og i stor utstrekning innvilges særskilt vern av sin primitive sand-, støv- og steinreligion.. og det handler om de fleste av oss, som ikke orker omkostningene som påløper ved meninger ikke godhetsgodkjent av Antirasistisk senter.
Nåde dem som ytrer seg respektløst om Muhammed, som når han ikke var travelt opptatt med å kverke vantro i Medina og omegn, likte å tafse på små piker og stikke tissen sin inn i dem.
Det verste muslimer vet er ytringsfrihet. Det merket vi i 1988 da muslimer i Norge gikk amok etter at Aschehoug trykket og publiserte Salman Rushdies Sataniske vers. Noen bokhandlere ble forsøkt satt i brann. En dødsdom ble utstedt i Iran, og i 1993 fikk forlagssjef og ansvarlig utgiver William Nygaard tre skudd i ryggen.
I 2005 og -06 klikket det for muslimer over hele verden fordi noen – også her i Norge – publiserte tegninger av Muhammed. De var så fornærmet at de satte flere vestlige ambassader i brann og lyste de ikkemuslimske delene av verden i bann.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre ilte til og kom straks imamene i møte. Han la seg på ryggen som en gatetøs og forklarte de sinte muslimene at her i landet bor en dum, ond og respektløs redaktør som på ingen måte representerer det offentlige Norges syn på islam og profeten Muhammed.
Det var da nordmenn flest skjønte at det er best å holde kjeft. Kanskje litt veikt, men forståelig; ingen blir krenket og fornærmet som muslimer, ingen blir så hoppende forbanna og hysteriske, og mange av dem anbefaler jo å skjære hodet av dem som skriver, eller taler nedlatende om Muhammed og islam.
Best å holde seg taus. Hvem har lyst til å miste hodet sitt.. jeg kjenner ingen. Hodet er jo et viktig organ, uten det er det henimot umulig å røyke sigaretter, drikke øl, tenke artige tanker… eller skrive en tekst som denne.
I morra skal jeg til Vest-Telemark. Jeg har en liten plett der, miom ufsir og fjødd. Jeg pleier dra alene dit, sjelden noen gidder bli med. Det er grei skuring, men nå er det høst – og et og annet skal gjøres.
Et uthus skal males ferdig, gress skal klippes, noen trær skal felles og hogges opp til ved som skal stables i fine, rette stabler.. kirsebær plukker seg ikke sjæl og noen må koke fårikål og tilvirke eplepai med vaniljeeis på.
Ja, jeg har en dame i tankene og denne teksten må forstås som en stillingsannonse, en sterk henstilling til kvinner i passende alder om å slippe alt de har i klypene og pakke to kofferter.
Den ene må inneholde tekstiler egnet til utebruk og manuelt arbeid. Temperaturene er ikke som i juli og det er ikke setevarme i traktoren, som bør kunne håndteres etter fem minutters opplæring.
Den andre: Ikke stringtruse, ikke strømpebukse, ikke nesespray, men to kjoler med raus utringning, to par sko hvorav ett med høye hæler, raft undertøy inkludert stay ups, sminkepung inneholdende grunnutrustning hvori inkludert rød leppestift.
Hun må ha gode sosiale ferdigheter, slik at hun forstår når jeg trenger en cowboystrekk på divanen, er stille mens jeg sover og henter øl og fenalår til meg når jeg våkner.
Vedkommende må ha gode allmennkunnskaper og må kunne konversere på et godt nivå, og hun må bli meeeget imponert når jeg drivende full henimot midnatt i full fart avgir en skarpsindig samfunnsanalyse, eller deklamerer et dikt av Arnulf Øverland, eller Nils Ferlin – med raffrøff røst mens jeg raper og fiser ut fårikålavgasser fra kvelden før.
Til frokost liker jeg glimt i øyet, positivt smil og nybakte scones med jordbærsyltetøy på og et glass portvin. Dernest liv og latter og løyer utover dagen og natten attpå.
Damer i alle aldre kan henvende seg, også blondiner med store pupper og tungt soveromsblikk.
Sant å si påregner jeg telefonstorm straks etter publisering av denne teksten. Ved opptattsignal, legg igjen navn, alder og forslag til oppmøtested før avreise.
En av mine venner er medlem av SV. Han har lenge sagt at han vil melde seg ut, men han er treg, og i går kveld var han på lokallagsmøte i anledning valgresultatet.
Etter møtet satt to partikolleger ved et bord og bladde i Klassekampen. Begge var opptatt av en sak der to unge kvinnelige studenter med hijab, født omtrent ved årtusenskiftet, kritiserte en ny lærebok i ex. phil, Tanke og handling – filosofi, vitenskap og samfunn, hvori kildelisten består av 66 menn og seks kvinner.
En av de to unge kvinnene heter Salma Hassan. Hun uttalte til avisen:
“Det er ikke greit at fordelingen er så skeiv som den er”.
Min kompis kunne ikke la være å lytte til samtalen mellom sine partifeller i høstlig årsklasse.
– Jeg tenker at jeg er helt enig med de jentene. Helt uhørt.
– Det tenker jeg også. 66 mannlige filosofer og seks kvinnelige. Fytterakkærnsin.
– Ja, og hvem har skrevet denne læreboka… jo, tre menn. Jeg tenker på en måte at de er noen fæle mannsjåvinistiske råner som fantaserer om å gjengvoldta unge, kvinnelige studenter.
– Det tenker jeg, også… men det finnes vel ikke så mange kvinnelige filosofer?
– Det kan godt tenkes, men det er fordi kvinnene ble undertrykket og fastmontert til kjøkkenbenken, dobbeltsenga og bleieskiftbordet.
– Så sant, så sant.
– Jeg tenker at vi må ha likestilling. Her har vi kjempet i 50 år for kvinners rettigheter, og så får vi en slik ufyselig, kjønnsdiskriminerende bok.
– Du tenker at det må kjønnskvoteres?
– Ja, jeg tenker på en måte at det må kvotering til, ja. Seks kvinnelige filosofer og seks mannlige. Det bli tolv tilsammen. Boka blir litt tynnere på en måte, men jeg tenker at det blir kjønnsbalanse og mer tidsriktig. Det er tross alt det viktigste, tenker jeg..
– Det tenker jeg, også.
– Jeg gikk jo selv på ex. phil, men sluttet etter at foreleseren på en måte prøvde å forklare Platons hulelignelse. Jeg skjønte ingenting, men etter forelesningen forsto jeg så altfor godt!
– Ååå???
– Hule, lissom.. hæchh. Hulen er kvinnens vagina. Platon var en gris som ikke kunne la være å gjøre sine ekle fantasier til pensum i filosofi. Det er hardporno kamuflert som filosofi, det er så ekkelt at det nesten ikke går an.
– Uffda… så fært, og dette har vært pensum… hvor lenge?
– Ehh.. jeg tenker at Platon døde for lenge siden, sikkert flere hundre år siden, kanskje så langt tilbake som i dansketiden…
Det er ikke hilseplikt i norske rettssaler. Philip Manshaus ser annerledes på det. Han hilser som bare det, med flathånd i enden av en stiv høyrearm – rett ut i løse luften. “Deutscher Gruß”, kalte man det i gamle nazi-Tyskland. Vanligvis kaller man det bare Hiter-hilsen, eller nazihilsen.
Underlig skue… en ung mann, som ser ut som en pubertal gutt uten hår på tissen, står i en norsk rettssal og hilser som en hardkokt gammelnazist.
Philip Manshaus er en anakronisme, litt for sent ute, cirka 80 år.. men han hadde passet som hånd i hanske i enkelte miljøer i Norge den gangen, eksempelvis på Nasjonal Samlings partisamlinger, gatelangs med pøblene i Hirden… eller kanskje i kjelleren på Victoria Terrasse.
Sååå… hva i aller mørkeste granskauen er det med Manshaus? Hvordan går det an?
Fraværende foreldre som aldri registrerte at sønnen deres sank ned i nazi-Tyskands aller mørkeste idégjørme?
Kan det være skolen? Man vet jo at grunnskolen og videregående skole her til lands ikke er som før i tiden, og det kan jo tenkes at Manshaus ikke har lært noe særlig om nyere verdenshistorie og hva som foregikk i Norge i tiden 1940 -45.
Har han lest for få bøker, eller har han bare lest litt alternative bøker, eksempelvis Mein Kampf ? Sannsynligvis har han ikke lest den, ei heller andre bøker, men det kan tenkes at han har skumlest noen snutter hist og her på den mørkeste delen av internett – med laptopen under dyna.
Uansett: En 22 år gammel norsk mann, ryktesvis intelligent, hengir seg til noe så inni granskauen bortenfor bakenfor som nazisme – hva enten det er tale om den gamle sorten, eller den nye… og dreper stesøster’n sin. Gudbedre..
Det er ikke forbudt å være nazist i Norge, det er ei heller ulovlig å være kommunist. Men gi nå faen i drepe familiemedlemmer og la farlige skytevåpen være innelåst i våpenskapet hjemme.
Det burde han forstått forlengst, Philip Manshaus – fra et møblert hjem i Bærum…
Jeg leser i Nettavisen at stortingsrepresentant og frepper Bård Hoksrud er svært bekymret for alle bikkjene som dævver nå om dagen, kort tid etter blodig sprutdiaré og styrtoppkast.
Men han er også bekymret for hundeeiernes økonomi, for det koster skjorta å ha ei sjuk bikkje.
Veterinærer jobber ikke gratis, og noen persiske tepper må på rens og det er heller ikke gratis. Ei heller billig å fjerne en halvkilo bløt blodbæsj og oppkast fra baksetet i en bil. Hoksrud sier at behandling av ei sjuk bikkje kan beløpe seg til 10 000 kroner i døgnet… og når bikkja er dævv, koster det pæng å bli kvitt den – for man pælmer jo nødig bikkjer i restavfallsdunken.
Hoksrud er en grei kar og vil lette hundeeiernes økonomisk byrde. Han foreslår at de skal slippe utgiftene medgått til behandling av de kranke bikkjene. Han foreslår at staten tar hele regningen.
Tilfeldig at Hoksrud kommer med dette utspillet på selve valgdagen? Vel, det finnes henimot en halv million bikkjer her til lands. De har ikke stemmerett, men det har hundeeierne…
Kronprinsesse Mette-Marit er glad i landet vårt. Hun liker det norske. Hun sier det uten å være flau. Derfor slo hun seg sammen med forlagsredaktør Geir Gulliksen – om et bokprosjekt. Tolv utvalgte norske forfattere ble invitert til å skrive en tekst utledet av spørsmålet: Hva vil det si å være norsk i dag?
En helt grei stiloppgave. Noen vil sikkert innvende og si at i mørke skygger bakenfor oppgaveteksten foreligger en konspirasjon av en slags blond nasjonalromantisk blod- og bunadsideologi med grelle likhetstrekk med Nasjonal Samlings nazikjør på -30 og -40-tallet.
Men ingen vil kalle kronprinsessen nazirasist, selv om noen sikkert har god lyst. Andre vil mene at oppgaveteksten er helt ålreit, til og med interessant; for hvem gidder skrive om hva det vil si å være belgisk. Belgia er jo ikke noe land, bare et avgrenset geografisk område hvori flanderne i nord og vallonere i sør ikke tåler trynet på hverandre. Jeg synes jeg ser Dag Solstad – en av de andre inviterte forfatterne – klø issen til blods og ytterligere håravfall i forsøk på å taste ned noe substansielt om Belgia
En av de inviterte forfatterne syntes skriveoppgaven var svært problematisk og overhåndtagende provoserende, Marco D. Vitanza:
“Ja, jeg synes det er problematisk å skulle diskutere det norske i 2019, i alle fall i denne konteksten.”
“Det vil alltid være en skyggeside når man snakker om å definere det norske.”
“Det kan leses som et narsissistisk prosjekt. Det er ikke tekstene eller Mette-Marit det er noe galt med, det er hennes jobb. Men det er noe i prosjektets natur som jeg har problemer med. Jeg mener Norge som nasjon er veldig selvopptatt, og skulle heller hevet blikket. Heldigvis gjør mange av forfatterne det.”
Ikke gjort i en fei å fastslå det nøyaktige meningsinnholdet i disse ytringene, men det kan tenkes at han synes nordmenn er skikkelig dumme og mener at kronprinsesse Mette-Marit er blitt en såkalt neonarsissist.
Noen bikkjer er blitt syke. Sju er dævve. Fire er obdusert. Veterinærinstituttet holdt i går pressekonferanse om disse bikkjene. Den varte i over 26 minutter. Journalistene spurte og gravde om absolutt alt.
Bikkjene var en av toppsakene i Dagsrevyen. Landbruks- og matminister og hundeeier Olaug Bollestad følger saken fra minutt til neste. Nils Kristen Sandtrøen er landbrukspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet og vil vite om regjeringen har en plan for å gripe an situasjonen – hvis den utarter.
Bikkjeiere landet rundt er fortvilet og vet ikke sin arme råd, og mange gråter nok når de ser blodig diaré tyte ut bak og oppkast fosse ut foran.
Veterinærmyndighetene tar dette alvorlig. Det er bra, men gudhjelpe… la patologene, veterinærene og forskerne få jobbe i fred for å finne ut hva som gjør disse dyra syke. Hvis de vil jobbe overtid i helgen, er det fint… men om de vil på hytta, er det også greit. Uansett er det ikke verdens undergang at noen bikkjer dævver. Bikkjer er bikkjer.
Jeg vet hva faren min hadde gjort med ei sånn bikkje. Han hadde tatt den med bak låven og gitt den et barmhjertig nakkeskudd…
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp all rødvinen som rundt omkring i huset hadde hopet seg opp i årenes løp og som jeg ikke har giddet å drikke før, var jeg i ganske godt humør og gadd løfte telefonen. Før jeg fikk sagt noe som helst:
– Har du hørt om det helt fabelaktige, arabiske trikset?
– Etter hva jeg har hørt, feter arabiske menn opp konene sine såpass at ingen andre menn skal føle ansats til rykninger i kjeppen, som man sier i Lillestrøm og omegn.
– Nå tuller du!
– Skulle ønske jeg hadde tenkt på det i god tid før Øydis ble oppvartet av han der kollegaen hennes for noen år siden. Husker du?
– Hun ga nesten etter?
– På nære nippet. I sin sjel er hun jo ei tøyte.
– Men du elsker henne?
– Får ikke nok av henne.
– Det forstår jeg.
– Men jeg er altså imponert. Disse arabiske mennene er jo geniale når det gjelder kvinner. Ikke nok med at de feter opp damene sine til tønneform, de nekter dem å håndhilse på menn og påtvinger dem tekstiler som dekker absolutt alt, slik at ingen uvedkommende mann skal få det minste hint om hvordan de ser ut under alle plaggene.
– Hvorfor ringer du, Ralf? Har du noe poeng?
– Jepp, slik kroppsemballasje kan ha motsatt effekt og et svært uventet utfall.
– Jeg lytter.
– Skoleåret er i gang, og jeg har fått en ny kollega. Ung, pen arabisk dame. Muslim. Ugift. Altså ingen mann som propper henne full av kalorier.
– Hun går ikke med miniskjørt?
– Nix, hun går med hijab og svære gevanter som dekker absolutt alt. Ingen anelse om hvordan hun ser ut under, jeg greier ikke danne meg et bilde av kroppsfasongen hennes. Det er nettopp det. Jeg er nysgjerrig, svært nysgjerrig. Pirrende…
– Jøye meg.
– Jeg får sånn… ja, sånn du vet.
– Tror jeg vet det.
– En stund visste jeg ikke min arme råd. Det gikk ut over konsentrasjonen, og elevene mine lurte litt på hvor jeg var, selv om jeg var der. Rektor fikk noen telefoner, og jeg ble kalt inn på hennes teppe, som forøvrig er håndknyttet persisk. Hun ville vite hvorfor jeg var så distré, tankespredt og bortenfor.
– Da sa du?
– Alt.
– Du mener ikke absolutt alt?
– Jepp, og hun ville gjerne hjelpe meg litt. Hun foreslo møte på hennes kontor ved behov. Hun låste døren og begynte med en gang.
– Du store allstyrende…
– Rektor er levende opptatt av godt og inkluderende arbeidsmiljø og at læreplanen blir fulgt. Hun vil at alle lærerne hennes fungerer og er fornøyde. Kul dame.. og svært håndfast.
