Våren er en fin tid, og hver april starter jeg opp min gamle Peugeot, som står helt stille i garasjen hele vinteren. Spennende. Vil den starte?
En ganske ordinær bil, ikke aparte på noen måte, men pålitelig… kanskje derfor den var så populær blant franskmenn, inkludert Simone Signoret, den smellvakre skuespillerinnen som opphavlig ikke het Signoret.
Min henfarne onkel Frans var i unge år avstandsforelsket i Signoret og likte ikke avstander; han startet selvstudier i fransk med sikte på snøggast råd reise til Paris, oppsøke Signoret og gjøre henne kjent med sin amorøse tilstand. Da han syntes han var flink nok i fransk, dro han avsted og gikk av toget på Gare du Nord.
Han tok seg til Signorets adresse og ringte på. Madame Signoret åpnet døren, kun iført morgenkåpe. Onkel presenterte seg høflig og forklarte på klingende fransk sitt ærend og ba straks og uten opphold om filmstjernens hånd.
Signoret lo, smilte meget bredt og sa at den unge nordmannen kanskje var i yngste laget og uansett var han nok for sent ute; hun var allerede gift og mannen var for øyeblikket i Italia og kjørte bilrace, men om han ville komme innenfor?
Det ville onkel Frans. Signoret gikk på kjøkkenet og trykket på en imponerende kaffemaskin, som i løpet av nesten ingen tid tilvirket en dobbel espresso. Onkel Frans hadde aldri smakt bedre kaffe. Han ble vist til en lenestol med utsikt til Paris-luften.
Signoret ble borte en liten stund, kom tilbake iført skjørt, bluse og sko med høye hæler. Onkel syntes hun var vakrere enn på filmlerretet. Hun gransket ham, myste litt, gjorde seg streng og påpekte at Frans var altfor tynn og spurte om han var sulten, hvortil onkel sa ja. Han hadde ikke spist siden Danmark.
– Allez, sa hun og dro ham opp av stolen.
De satte seg inn i Signorets bil. Hun hektet håndvesken på rattgirspaken, tente en sigarett, startet bilen og svingte inn i Paris-trafikken.
Hun ville vite hvor mange ganger Frans hadde vært i Paris. Første gangen, sa onkel Frans. Signoret ble nesten sjokkert og ga ham en guidet tur omkring i byen hun vokste opp i. Hun fortalte at faren, som var jøde, dro til England under krigen og sluttet seg til De frie franske styrker. Hun ble igjen, med moren og brødrene sine.
Hun røkte uten stans, men stanset bilen utenfor en bistro i Avenue Kléber. Hun fôret onkel Frans med masse mat, selv røkte hun bare sigaretter og drakk en halv flaske rødvin og et lite glass Ricard.
Etterpå måtte onkel Frans kjøre Simone Signoret hjem. Hun var i meget godt humør og spurte om den unge nordmannen likte bilen hennes.
– Très bien, svarte han.
Signoret fortalte at hun ville selge den, kjøpe en ny Peugeot… om Frans var interessert i denne – billig? Frans tenkte at… vel, det blir ikke Simone og jeg, jeg får nøye meg med bilen hennes. Handelen gikk i orden, og Frans kjørte bilen hjem til Norge.
Frans døde for noen år siden. Ingen av barna hans var interessert i den gamle bilen, men han visste at jeg var det.
Vil den starte igjen, 53 år etter bilhandelen i Paris? Ja, den starter… og jeg kan fornemme den karakteristiske duften av Gauloises-sigaretter…
Alle snakker om de sårbare barna som er blitt mer sårbåre i denne virustid. Det er visst snakk om mange sånne barn. Jeg har forstått det slik at sårbare barn er en sminket omskrivning av unger som blir slått og sparket og banket og av og til seksuelt misbrukt… og at de lengter til skolen og læreren sin.
Denne aktiviteten er økt i omfang, fordi foreldre nå har mye mer tid å avsette til mishandling enn før. Altså: Når enkelte familier er mye sammen, blir det vold, spetakkel og faenskap.
Ganske rart, de fleste familier er jo slik sammenskrudd at de liker å være sammen, og hvis det blir litt for mye mas, tar man seg en tur ut i skauen og tenner et illegalt bål ved en bekk og varmer pølser på pinne, slukker bålet grundig etterpå, går hjem og spiller ikke Monopol, men spiser heller litt påskemarsipan og snakker om påsken i fjor da pappa brakk beinet da han snublet på vei inn i hytta med favnen full av bjørkeved og måtte hentes av Røde Kors.
Barn skal ikke ha bank, og ingen skal tukle med kjønnsorganene deres. Kanskje det er slik at mange ikke skulle hatt barn. Jeg tror det.
Ganske rart å tenke på: Førerkortinnehav kommer ikke av se selv. Mange kjøretimer… glattkjøring, mørkekjøring, langkjøring, bykjøring, kanskje i skumring-kjøring, tåkekjøring, vinterkjøring, isbanekjøring, køkjøring og bestått teoriprøve før oppkjøring med streng sensor som kanskje gir deg lappen… som er et tillitsanliggende; man stoler på at førerkortinnehaveren er skikket til å ferdes edru og ansvarlig omkring med en hurtiggående, halvannet tonn tung motorvogn. Lappen henger ganske høyt, og den koster flesk.
Å bli mor, eller far til en svær ungeflokk man kan plage livet av, er lekende lett… bare å oppsøke en dobbeltseng, det… trenger ikke det engang.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Stadig vekk brenner biler i Oslo. I natt brant åtte-ti biler på Haugerud.
– Ja, og ingen sykler. Det er rart, tenker jeg.
– Mange biler selvantenner, tenker jeg. Det er blitt mer og mer vanlig. I Oslo skjer det hele tiden.
– Jeg tenker at det er noe med de elektriske bilene. Det er så masse ledninger og elektronikk og sånn i slike biler. Kanskje en kortslutning… så oppstår en gnist, og det begynner å brenne, så sprer brannen seg til biler omkring, som kanskje er proppfulle av bensin, tenker jeg.
– Jeg har hørt at det er ungdommer som står bak.
– Helt usannsynlig, tenker jeg. Folk holder seg jo hjemme nå i disse koronatider, byrådsleder Raymond Johansen har jo gitt streng beskjed om at alle må holde seg hjemme.
– Politiet sier at folk er sett løpende fra disse brennende bilene.
– Skulle bare mangle… ingen vil oppholde seg tett inntil brennende biler. Trolig er det snakk om eldre mennesker som er ute og lufter hundene sine og blir redde når biler rundt dem begynner å brenne. Mange av disse er gamle nok til å huske Filipstad-eksplosjonen i 1943. Sånt glemmer man aldri. Ikke rart at de løper vekk i en fart, tenker jeg.
– Det tenker jeg også når jeg tenker meg om.
I går kveld var jeg så ensom at jeg gikk omkring i huset og lette etter meg selv. Jeg fant meg selv ingen steder. Det var stille, så stille at jeg kunne høre en flue bæsje på en bomullsdott.
Det er virustid og noen dør. Andre ligger i respirator og skal også kanskje dø. Mange er livredde for å bli smittet, fordi de er redde for å dø. Gatene er tomme, mange lurer på om verden noen gang blir som den var.
Man bli trist til sinns, men jeg vet hva jeg skal gjøre for å muntre meg opp; jeg entrer nettsiden til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (ofte forkortet STK).
STKs forskningsvirksomhet er nokså smal og har nok ikke slått gjennom i brede lag av befolkningen, og rapportene blir neppe lest av andre enn enn de som jobber i STK, som stort sett er kvinner.
Jeg pleier søke på forskernes navn. Det gjorde jeg og ble lysere til sinns. Lotta Karin Snickare.
Artig navn og man kan lett forledes til å tro at hun er snekker og bor i Bråkmakargatan… nei, hun har masse utdannelse og en imponerende CV, men det som fanger min oppmerksomhet, er forskningsprosjektet hennes: Female Researchers on Track – FRONT.
Prosjektbeskrivelsen: The goal with the FRONT project – Female Researchers ON Track – is to find permanently solutions how to improve the female representation in scientific- and leadership top positions within the Faculty of Mathematics and Natural Sciences (MN Faculty) at Oslo university… som oversatt er omtrent slik:
Hvordan øke antallet kvinner i toppstillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo?
Det fremgår av STKs side at Snickare har forsket på dette siden sommeren 2015, finansiert av Norges forskningsråd. Jeg kan ikke annet enn le litt, og jeg undres på hvordan hun omsider konkluderer, kanskje slik:
Flere kvinner må simpelthen studere realfag og noen av disse må søke ledende stillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.
Alle vet at kinesere spiser mye rart, men den siste tiden har avdekket nokså aparte matvaner i det store landet østpå; det er trolig lettere å ramse opp saker og ting kineserne ikke spiser enn hva de spiser.
Jeg tror ikke kineserne spiser takstein, grus, mose og asfalt, men nesten alt annet går ned så det suser: Rotter, slanger, katter, grevlinger, bikkjer, pinnsvin, murmeldyr, kjempesalamandre, oter, skjelldyr, skorpion, påfugl, kanskje en og annen drage… og flaggermus, som antas å være kilden til koronaviruset.
Aldri vært så gla’ i kinesisk mat, men i fjor sommer ble jeg motvillig med en venninne på en kinarestaurant i sentrum av byen der jeg bor. Jeg spiste kylling chop suey og spylte det ned med pils.
Nå – i moden og reflektert ettertid – er jeg sant å si litt usikker på hva jeg spiste, og jeg har hørt rykter om at bestanden av pusekatter her i byen er lavere enn før i tiden… og jeg undres på om Foreningen for omplassering av dyr finner nye og hyggelige hjem til alle hunder og katter…
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at det er så fært at norsk-somaliere er så plaget av dette koronaviruset. Hele familier blir smittet og alle vennene deres.
– Jeg tenker at det kommer av at norske myndigheter ikke har sagt fra til somalierne om at det er et farlig virus her i landet og at man må passe seg.
– Ja, jeg tenker at her har myndighetene sviktet i integreringsarbeidet. Ganske typisk norsk… når det er krise og fare på ferde, tenker nordmenn bare på seg selv.
– Jeg tenker at det er en slags form for snedig og utspekulert rasisme. Det virker som om noen holder tilbake viktig informasjon og håper at koronaen skal redusere antallet somaliere i landet. Jeg leste i Dagbladet at mange somaliere er syke, flere ligger i respirator og en er i koma.
– Helt fryktelig, tenker jeg… men sånn går det når man ikke sørger for skikkelig norskundervisning for innvandrere. Jeg tenker at det er noe fundamentalt gæærnt med det norske samfunnet…det blir mer og mer likt det gamle apartheidsystemet i Sør-Afrika.
– Jeg tenker at man får stole på Allah, han pleier jo ordne opp når livet er vanskelig.
