Hvorfor dreier jeg alltid ølglasset mot urviseren? Det er slike eksistensielle tanker man lett kan komme i når man sitter alene på et etablissement og venter på noen, i dette tilfellet en kvinne jeg aldri har snakket med, aldri sett snurten av. Jepp, en date.
Hun kommer ti minutter etter avtalen. Jeg har dreid glasset mange omdreininger. Hun smiler, hun går mot bordet mitt med lange klyv.
– Sorry, men den jævlige bussen..
Hun flår av seg en grønn kåpe med svart pelsbesetning på ermene og kragen. Hun dumper ned på stolen midt imot meg.
– Det er greit, sier jeg og drikker opp ølet mitt.
– Ikke mer øl… la meg ordne det.
Hun svinger seg opp og dreier 180 grader på slitte cowboystøvler uten å rette på skjørtet.
Tilbake med to kalde halvlitere pils fra Aass.
– Jeg liker skjerfet ditt, sier hun.
– Ååå.., sier jeg.
Denne puben spiller tidvis musikk på moderat volum. Artig at min favoritt blant Beatles-sanger blander seg i luftmolekylene omkring oss…
Sitting on a corn flake
Waiting for the van to come
Corporation T-shirt, stupid bloody Tuesday
Man you’ve been a naughty boy
You let your face grow long…
Plutselig er hun borte, men jeg har ikke sett henne gå, og den grønne kåpa anrettet over stolen er ikke lenger grønn, men rød. Jeg synes det er underlig, men jeg tenker at jeg kanskje er blitt fargeblind, og da er det vanskelig å skille grønt fra rødt og rødt fra grønt.
Jeg drikker litt av ølet og tenker at livet er jaggu noe for seg selv.
Hun er tilbake, helt annerledes kledd. Skjørtet er et annet, og det er kortere. Hun hadde brune strømpebukser, nå svarte. En annen bluse, med utringing. Røde lepper.
Jeg undrer meg litt over dette. Etter noen sekunder synes jeg det er helt rimelig og naturlig. Hun må ha lagt igjen de andre klærne på toalettet, resonnerer jeg. Hun hadde jo ingen klesbylt med tilbake.
Jeg påpeker dette klesbyttet sånn helt en passant, og hun gjør noen ganske få muskelbevegelser i ansiktet og ligner plutselig Herborg Kråkevik… høres slik ut, også:
– E de’ så faaarligt, dåå… ke slags kleeer eg har på?
Hun blir seg selv igjen og ler høyt. Hun spør om jeg synes hun er morsom. Det synes jeg.
– Synes du puppene min er for små, sier hun og skyver seg over bordet…
Jeg hører en skarp lyd. 06.59. Rettvinklet rødt. Inn i rommet siver grått oktoberlys. Persiennen stabler det lagvis.
Morsomt! Synd med den vekkerklokken.
Ja, veldig dum vekkerklokke!!