Allerede før jul bestemte jeg meg for et nyttårsforsett: Slutte å kødde med tyskere. Ja, jeg har en vane med å erte tyskere, især om somrene… da er jo tyskertettheten ganske høy her til land. De labber omkring i crocs, ufikse shortser og t-skjorter stramt utenpå bayerølmager… de kjører omkring i stygge bobiler og synes landet vårt er wunderschön, slik de syntes i tiden 1940-45.
Jeg vil ikke si at jeg hater tyskere… nei, men jeg liker dem ikke nevneverdig, bortsett fra Hildegard Knef, da.. men hun er jo død. Jeg benytter enhver anledning til å kødde med tyskere. Jeg mestrer en ganske god Hitler-parodi, og flathånd i enden av stiv høyrearm gjør alltid susen.
Nyttårsforsettet mitt er inspirert… eller nei, det er sterkt påvirket av mine døtre:
“Nå må du slutte med det der, pappa. Dagens tyskere kan ikke lastes for det olde- og besteforeldrene deres drev med under krigen.”.
Jeg gir dem motvillig rett, men hva fikk jeg i julegave av de to? Denne boken:
Den er som å spyle 98-oktan bensin på glør… og jeg kommer i tanker om faren min som var født i 1924. Han syntes det var noe underlig med et folkeslag som igangsatte ikke bare én verdenskrig, men to.
Han pleide si: “Min sønn… hvis du en gang kommer flanerende nedover en gate med et knippe marsjstøvler i klypene og du ser tre-fire tyskere samlet på hjørne, ikke kast støvlene bort til dem… med mindre du vil sette igang 3. verdenskrig.”
Jeg har fulgt hans råd til punkt og prikke.
Nyttårsforsettet mitt er lett å holde nå, men sommeren kommer. Da kommer tyskerne også, og jeg glemmer aldri drittlaget som i 1974 slo Nederland 2-1 i verdensmesterskapet i fotball.
