Jeg er en ganske stille og forsagt mann, sky og tilbakeholden i alle livets små og enda mindre sammenhenger og situasjoner. En saktmodig kaffelars, vil mange si.
Men om våren, omtrent på denne tiden… ja, jeg har en gammel motorsykkel, med ganske stor motor som bråker fælt. Den gjør noe med meg.
Her om dagen startet jeg den opp. Svart skinnjakke, svart hjelm og svarte lærstøvler. Jeg satte meg overskrevs. Dro i chokevaieren, dyttet på startknappen. Den startet på første forsøk. Begge stemplene banket hardt og brutalt og sendte vibrasjoner via ramma inn i setet og videre til ryggraden og nervebanene i retning hjernen.

Jeg blir en annen. Jeg fornemmer lyst til å bryte veitrafikkloven, ikke bare det … jeg tror den delen av hjernen som har potensial for kriminalitet, får altfor mye blod med oksygeninnhold 99,99 prosent …  en real puff i retning av aktiviteter som kan gi flere års opphold, kanskje forvaring, i Ila landsfengsel.
Det skjer hver vår. Jeg kan ikke forklare det, men sånn er det. Imidlertid har jeg evne til å besinne meg, og det tar seg jo ikke godt ut å stå i retten tiltalt for trippeløksedrap og skylde på en motorsykkel. I fjor nøyde jeg meg med å rappe noen kvister fra naboens syrinhekk….