Her en kveld slo jeg et slag innom stampuben min. Koronarestriksjoner og få mennesker i lokalet. To bord bortenfor satt et par unge karer og samtalte. Jeg kunne ikke unngå å høre hva de snakket om. Jeg skjønte ganske raskt at det var tale om en date.
– Jeg hadde ståpikk fra første stund.

– Ja, for faen. Hun var digg som bare det. Rødt hår og grønne øyne. Rød leppestift og kåbbåistøvler med sporer.
– Saft suse…
– I tillegg var hun morsom og snakket slik Lillebil Ibsen gjorde … skarp diksjon, kvasse konsonanter.
– Jøye meg.
– Vi snakket om løst og fast, og hun kunne ikke la være å snakke om hugenotter, yndlingstemaet hennes. Jeg fikk vite nesten alt om religionskrigene i Frankrike på 1500-tallet og den fæle Bartolomeusnatten i Paris, da katolikkene gikk amok og drepte mange tusen hugenotter.
– Aparte dame?
– Absolutt .. og prisfølsom. Vi var på pub og hun syntes halvliterprisene var i stiveste laget og spurte om jeg ville være med henne hjem, for der hadde hun øl i kjøleskapet og børst i kjøkkenskapet. Så gikk vi, da. Bare ti minutter å gå.
– Det ble butikk?
– Vel, vi kledde av oss og jeg ble ganske paff.
– Åååå??
– Hår overalt. Skrittet lignet et uflidd og rufsete troll, svære kratt i hver armhule og leggene var hårete som på et villsvin.
– Hæch-hæch-hæch … det er den nye trenden, det. Hadde hun bart, også?
– Hæææ?? Nei, men trend … hva slags trend?
– Følger du ikke med, det er noe feministiske greier. Stadig flere damer lar kroppshårene vokse vilt, det er visst noe med å frigjøre seg fra kroppspress og eie kroppen sin og sånn.
– Vel, det lyktes hun med … jeg rørte henne ikke. Jeg hadde mistet futten helt og ville vekk i en fart.
– Jeg er lutter øre.
– Jeg sa jeg hadde en sjelden nevrologisk sykdom, som tid om annen slår til uten varsel, helt akutt og kortslutter de synapsene i hjernen som overfører sanseinntrykk per elektronpulser til svamplegemene i penis… og at det av og til kan vare flere dager, noen ganger en hel uke og at jeg står på venteliste for utredning på Rikshospitalet.

For noen er blackface bare gøy og spas og gjøgleri. Ja, jeg har i tankene hardkokte rasister, slike som Espen Eckbo … og han dærre Mads Hansen, som ikke nøyer seg med blackface, men maler hele seg brun som Freias melkesjokolade.
Jeg tar flere hundre tusen kilometers avstand fra denne humorvarianten, den er utdatert og Al Jolson har vært død i 70 år.

Selv gjør jeg bruk av blackface, men ikke i humorøyemed. Jeg bruker det for å overleve. Det har seg nemlig slik at bilen min er av den vankelmodige sorten, rett som det er vil den ikke starte. Jeg vil ikke mase på den, jeg vet jo hvor irriterende mas er.
Ettersom jeg hverken har blodtrimmet moped, snøscooter drevet av 250 hestekrefter eller sparkstøtting påmontert en liten jetmotor, må jeg gå … men det er ikke bare bare.
I byen der jeg bor har 30 prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Brune ungdommer reker omkring både sent og senere, og de går ikke av veien for stump vold, knivstikking og ran på åpen gate og midt på torget.
Denne byen ligner ingenlunde Kardemomme by. Ikke desto mindre later det til at politiet jobber etter politimester Bastians prinsipper og helst ikke vil arrestere noen av de overnevnte unge menn. Således er byens borgere overlatt til seg selv. De må selv ta hånd om egen sikkerhet.
Bilen min har vært upålitelig i mange år, og det er lenge siden jeg løp 60-meter’n på 7,3. Jeg måtte tenke alternativt, pønske ut hvordan ferdes omkring i byen uten å bli drept, eller i beste fall fraranet skjorte, frakk og lommelerke: Kamuflasje.
Jeg holder meg med to typer Kiwi skokrem … lys brun og mørk brun. Jeg kliner tjukt på. I tillegg har jeg liggende noen ekstremt stygge klær og en brun posebukse som slutter 20 centimeter over anklene.
Jeg legger alle ansiktstrekkene i uggent leie, slik at jeg ligner en grinete, gammel imam som hater vantro og kan Koranen utenat – både forlengs og baklengs. Så tasser jeg avsted.
Ingen har foreløpig krummet et hårstrå på mitt hode…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noregs Mållag er en organisasjon med totalitære trekk, som helt siden starten i 1906 hver dag i alle år har jobbet knallhardt med å tvinge landsmålet sitt på vanlige og helt sakesløse mennesker, som bare vil være i fred og tale morsmålet sitt slik de alltid har gjort og er vant med – bokmål og riksmål – og kanskje kvesse skriveferdighetene, til glede for seg selv og andre.
Mange tror at nazistene var de første til å bruke uttrykket Endlösung om det å kvitte seg med noe for alltid (jødene), men kilder jeg liker å slå av en prat med, sier at Noregs Mållag – lenge før Wannsee-konferansen i 1942 – brukte uttrykket den endelege løysinga, hvilket jo også er helt i tråd med denne setningen i Mållagets arbeidsprogram fra 1921:
“Det norske målet skal verta atterreist til einaste riksmål i landet.”

Samme år grunnla Benito Mussolini Partito Nazionale Fascista og noen år senere var han Italias diktator.
Tilfeldig tidssammentreff? Kanskje, men det er ikke bekreftet at  Mållaget ikke lot seg påvirke av fascismens fremvekst i Italia og senere nazismen i Tyskland, og alle vet at toneangivende figurer i Bondepartiet – hvori mange målfolk – før og under krigen smusset seg til med nazistenes blod- og jordideologi.
Vidkun Quisling var en av dem. I 1933 dannet han Nasjonal Samling, alle vet hvordan det gikk. I 1959 ønsket bondepartistene å vaske av seg sin mørke fortid, de skiftet navn til Senterpartiet.
Men Mållagets ledelse var noen steile og strie jævler og holdt fast ved sin målsetting fra 1921, hvilket betød:
Vekk med bymålets dekadense, til helvete med det kvalmende og degenererte riksmålet. Frem med jamvekstregel, a-endelser og garpegenitiv. Mange målfolk fablet ganske sikkert om massemålmønstringer i indre Setesdal, med fakler og faner og høytidelige troskapsløfter til kløyvd infinitiv og Ivar Aasen.
Det gikk ikke helt slik, gitt. Etter flere tiårs målstrid oppga Noregs Mållag målet om totalt målherredømme i Norge. Det betyr ikke at de har mistet piffen og har lagt av seg den svært enerverende vanen med å plage ungdomsskoleelever med Alf Helleviks nynorskordliste. Det skjønner alle som tar en titt på Mållagets hjemmeside, der mye rart er skrevet, deriblant dette:
“Stortinget må grunnlovsfesta ei reell jamstilling mellom nynorsk og bokmål.”
På hjemmesidens aktualitetsside er tittelen I dag vert Noregs mest populære materiell for seksualitetsundervisning lansert på nynorsk, hvorunder forklarende tekst om undervisningsopplegget. Saken er illustrert med bilde av Mållagets svært tilfredse nestleder Synnøve Marie Sætre, som ytrer:
“På same måte som det er viktig at dei unge elevane på ungdomsskulen vert trygge på seg sjølve og sin eigen seksualitet, er det også viktig at dei vert trygge på eigen identitet.”

Er det her tale om nytt og utspekulert forsøk på popularisering av nynorsk, utpønsket av Mållagets styre en sen kveld i svakt  opplyste lokaler? Sex og identitetspolitikk er jo en tidsriktig og kanskje helt uimotståelig mix.
Vel, min erfaring er at nynorskbrukere i utkantnorge vet hvem de er og kan mer enn nok om sex. Jeg har flere ganger vært på fest i områder der menn er menn og sauene er redde og ikke alle kjører traktor i edru tilstand.
På en av disse tilstelningene var alle gjestene nynorsktalende, bortsett fra jeg og noen få andre som snakket riksmål og moderat bokmål.
God stemning langs bordet, som var drøyt ti alen langt. Aldri før har jeg registrert øl og børst forsvinne så fort. Mellom hovedretten og desserten ble mange borte, og etter desserten sto jeg og de andre bymålsfolka alene igjen på tunet med hvert vårt glass GT i klypa.
Det må nevnes at landbrukseiendommer inneholder flere bygninger… våningshus med mange soverom, eldhus, låve, fjøs smie, hønsehus, stabbur…. og vi hørte etterhånden mange rare lyder rundt forbi. Nei, det var ikke gamle griser som gryntet, de var slaktet året før og kuene var på utmarksbeite.
Omtrent et år senere ble jeg invitert til tre barnedåper, på samme søndag. Valgets kval. Jeg valgte. Under seremonien kunne jeg ikke annet enn komme i tanker – fjøset, eldhuset, smia, stabburet, utedassen eller bortmed bekken bak låven…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Klassekampen-redaktør Mari Skurdal synes det er skikkelig urettferdig at forfulgte kristne skal prioriteres foran muslimer i neste års utvelgelse av kvoteflyktninger til Norge.

Sylvi Listhaug derimot, synes det er på tide å hjelpe kristne litt. Det er jo ikke lett å være kristen i Midt-Østen, bare spør kopterne i Egypt, som har vært forfulgt og massakrert av muslimer så lenge det har eksistert muslimer.
Muslimer liker jo ikke vantro no’ særlig – det vet alle – og det er hevdvunnet skikk å skjære hodet av dem, eller sprenge dem langt opp i luften for dernest observere et meterologisk fenomen som bare forekommer i Midt-Østen og muslimske land omkring: Rød nedbør.
Listhaugs argumentasjon i korthet: Hvis vi først skal ta i mot 3000 kvoteflyktninger, hvorfor ikke ta imot kristne med beskyttelsesbehov, kristne er da like mye verdt som muslimer. Vi har jo allerede allerede 250 000 muslimer. Kanskje det er de kristnes tur nå  – de er dessuten mye lettere å integrere.
Dette synes Skurdal er fryktelige tanker. I går skrev hun på lederplass:
“Hvilket signal sender regjeringen til muslimske borgere, når den i praksis sier at kristne passer bedre inn i Norge?”
Den sender det signalet at det Listhaug sier er sant og selvinnlysende. Etter 50 år med muslimsk innvandring, er det grundig dokumentert at muslimer motsetter seg integrering og assimilering er helt utelukket. Dette vet jo muslimer bedre enn alle andre, men de snakker nødig høyt om det.
Skurdal videre:
“Ved å gå med på Frps prioriteringsliste av mennesker på flukt, har regjeringen beveget seg inn i farlig farvann.”
Ååå? Hva er farlig med å motta forfulgte kristne fra Midt-Østen og andre plasser der kristne ikke får være i fred?
Skurdal begrunner ikke denne påstanden. Hun svarer ikke på sitt eget spørsmål, trolig fordi hun er usikker på svaret, men uttrykket farlig farvann bokstavrimer og tar seg kanskje bra ut på trykk.
La oss gjette:
Frykter hun at muslimer bosatt i Norge skal bli så provosert av kristen innvandring at de hengir seg til ellevill terrorisme hvori inkludert et tosifret antall blod- og innvollssprutende selvmordsaksjoner på Eidsvolls plass og nære omegn?
Hun antar kanhende at slike forfulgte kristne er noen vrange jævler som hele livet har nektet å konvertere til islam og derved dagstadig risikert liv og lemmer … og at de vil etablere menigheter i Norge?
Skurdal resonnerer kanskje videre og forestiller seg at 3000  standhaftige kristne fra Midt-Østen vil påvirke regulære, norske kirkegjengere i retning sterkere gudstro, kanskje julaftenkristne begynner å gå i kirken hver søndag og Den norske kirkes medlemsmasse øker?
Kan det utarte til maktforskyvning i kirken og bispeopprør som i Bispemøtet avsetter preses og islamsympatisør Olav Fykse Tveit?

Fy faen med fett på, tenker kanskje Mari Skurdal. Hun er jo godt plassert på venstresiden, og der i går’n er bare én religion akseptert. Ikke bare det, men varmt omfavnet: Islam.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde spist to porsjoner av min hjemmelagede og helt spesielle soppsuppe, var jeg i så elevert humør at jeg gadd løfte telefonen:
– Min beste venn Ralf. Hyggelig.
– Like måte. Du er ikke bare min beste venn, men min eneste.

– Jeg hadde to, nå er det bare deg.
– Uffda, sa jeg og sank bakover i min eneste lenestol, som er litt fillete i kantene. Ralf fortalte:
I helgen var han og hans henrivende hustru Øydis på besøk hos et vennepar, hvorav mannen, la oss kalle ham Kåre, var en god, gammel studiekamerat av Ralf. Dette paret bor litt avsides til, på et småbruk. Våningshus, stabbur og to hester i stallen.
Etter middagen ville Ralfs venn vise frem de to hestene. Ralf er ikke så veldig interessert i hester, men han så sitt snitt til å tenne en sigarett.
I stallen sto to fine og ubundne hester i hver sin boks. En av dem var en stor og gild hingst med rosa dekken over seg.
Uten å tenke seg om så mye spurte Ralf: “Er den homo?”
– Uffda, vet du ikke at ytringsfriheten er under press?
– Det var bare forsøk på å være litt halvmorsom, en liten spøk blant menn, men han tok det ikke slik. Kåre ble plutselig en helt annen.
– Hvem da?
– Vet ikke, han strammet alle musklene rundt munnen og spurte, med litt for høy stemme, om jeg virkelig trodde hester går rundt i stallen, velger seg et dekken og kler på seg selv. Jeg svarte nei og at jeg bare tulla litt. Jeg sa også at jeg aldri hadde sett finere hest i mitt liv og om en hest er homo, eller hetero… ja, at det må være et fett.
– Hehehe…
– Da ble han enda hissigere og sa at homoseksuelle hester ikke finnes. Jeg sa at han helt sikkert hadde rett.
– Situasjonen roet seg?
– Vil ikke si det. Da vi var innenfor og satte oss ved bordet skjønte Kåres kone, Bjørg, at noe var på ferde, hvoretter Kåre gjenfortalte historien fra stallen. Da ble Bjørg ganske snurt.
– Ups..
– Hun spurte om jeg var homohater hvortil jeg svarte nei. Etter litt tid fremkom at sønnen deres er homoseksuell og at han nettopp hadde flyttet sammen med en kjekk kar, en filolog. Jeg beklaget påny homospøken der ute i stallen og sa at jeg kjente mange greie homofile.
– Du og du..
– Øydis sa at det var da hyggelig. Hun blir jo alltid gla’ når noen blir kjærester, men det virket ikke som Kåre og Bjørg trodde på henne, og Kåre sa at intoleranse var det aller, aller verste han visste, og at homohat og rasehat er nært beslektet, som to brødre.
– Slektsforskning er populært.
– Bjørg sa at sønnens kjæreste og samboer er tunisier og at de var lei fordommer om Tunis som startgrop for terrorkarriere i Europa, men jeg hadde aldri hørt om det før.
– Men det er jo sant.
– Det fant jeg ut senere. Men stemningen var blitt underlig. Øydis var blitt litt trist til sinns og la kanskje ansiktet i uvante folder, som jeg tror Bjørg tolket som om Øydis næret medynk, ettersom deres eneste barn ikke kan lage barn med kjæresten sin, og Bjørg sa at menn også kan adoptere barn, hvortil både Øydis og jeg nikket tydelig og sa at det går helt sikkert fint..
– Festlig tilstelning.
– Øydis kastet stjålne blikk på armbåndsuret sitt, og jeg tenkte at noen ganger er det som om tiden henger seg opp og ikke kommer videre…
– Kinkig.
– Kåre hadde fått bluss på lampen og det stimulerer sjelden eventuelle talegaver. Han sa at Norge er gjennomsyret av både systematisk og usystematisk rasisme, og at vi behandler muslimer like dårlig som vi behandlet jødene høsten 1943. Han mente nok høsten 1942. Øydis og jeg nikket og sa at vi var helt enige.
– La meg gjette, dere var ikke helt overbevisende?
– Vet ikke, men Bjørg begynte å gråte og sa at Utlendingsnemda er som Statspolitiet under krigen og at Mustafa Hasan må få bli Norge.
– Hvem er det?
– En atten år gammel gutt som har bodd i Norge i 12 år. Moren hans tok ham hit til lands under falske forutsetninger. Nemda har bare fulgt loven og vedtatt utreise.
– Javel.
– Jeg la merke til at Øydis tok frem mobilen sin og under bordet sendte en kort melding. Kort tid etter ringte telefonen. Øydis unnskyldte seg, reiste seg og gikk ut i entreen. Hun lukket døren bak seg.
– Snedig.
– Etter et minutt var hun tilbake og sa at vi nesten måtte bryte opp. Naboen passet bikkja og nå var den blitt syk og kastet opp, ikke bare mat, men blod.
– Hva skulle du gjort uten Øydis?
– Aner ikke…

For noen dager siden skrev førsteamanuensis og terrordømte Lars Gule (ja, han ville i unge år avlive noen jøder) i publikasjonen Utrop at islam er en “mangfoldig størrelse” og ikke et “levende vesen”. Han avsluttet sitt resonnement slik:
“Det innebærer at islam ikke er farlig. Det er muslimer som – eventuelt – er farlige, avhengig av hvilke tolkninger av islam de legger til grunn.”

Jeg er enig med Gule, men ikke uten forbehold: Islam er helt ufarlig innestengt bak fem meter tjukke og to kilometer høye, armerte betongmurer toppet med innmurte glasskår og piggtråd, vollgrav omkring og væpnede vakter med én meters mellomrom … og en uåpnet kopi av Koranen i seg selv er harmløs, like ufarlig som en ladd mitraljøse, en kasse håndgranater, en liten atombombe, fem snes blåsyreampuller, en favn avsagede hagler, ti tonn arsenikk, tusen tønner høyradioaktivt avfall – såfremt disse innretningene er oppbevart på forsvarlig vis og ikke kommer på avveie og i hendene på slemme mennesker som vil stelle stand ugreie og kanskje enda verre greier.
Gules resonnement er å ligne med mantraet til National Rifle Association og alle andre våpenentusiaster i USA: Det er ikke skytevåpen som dreper, det er personen som drar i avtrekkeren.
USAs våpenlovgivning er så liberal at henimot hvem som helst kan oppsøke nærmeste våpenforhandler og kjøpe et automatgevær som leverer en bråte prosjektiler i sekundet, eller en 9 mm-pistol .. som slumset oppbevares på en bokhylle, i nattbordskuffen, under puta, i bilens hanskerom, på do, i et klesskap, i rumpesprekken, i garasjen, på hattehylla, i kjøkkenskuffen, bak toalettcisternen og antallet skytevåpen per amerikaner er 1,2, hvilket betyr at 328 millioner amerikanere besitter 394 millioner skytevåpen. Ikke til å undres over at det smeller tid om annen, i fjor døde omlag 15300 amerikanere av skuddskader.
I USA er skytevåpen sammenlignbart med cheeseburgere, billig og lett å få tak i. I Norge derimot, må man søke om våpentillatelse og innvilgning skjer ikke uten svært god grunn. Hvis man får tillatelse, er man pålagt å oppbevare skytesakene i godkjent våpenskap.
Kanskje burde bruk og besittelse av Koranen også være lovregulert, slik at bokhandlere er pålagt å oppbevare Koranen i låsbare glassmontere, og at kjøperen må være fylt 65 år og  kunne fremvise plettfri vandelsattest ikke eldre enn tre måneder og dokumentasjon fra psykologspesialist om bærekraftig psykisk helse … og at alle eiere av Koranen er pålagt å oppbevare den i låsbare skap. Videre bør man kanskje også sidestille én innsmuglet kopi av Koranen med innførsel av 100 kilo heroin.
Ved førstefornemmelse virker dette fornuftig, men på den annen side:
Mange kan faen meg Koranen helt utenat, enten etter selvstudium, eller flere års knallharde studier ved en koranskole, der de fra morra til henimot midnatt har fått banket teksten så hardt inn i hjernebarken at den ikke forsvinner før hjernens eier dauer på sykehjem. Islam Nets leder, Fahad Qureshi, er trolig en slik en.

Ved en eventuell koranlovgivning som nevnt ovenfor, vil nok  Qureshi igangsette illegal masseproduksjon av Koranen og etablere et landsomfattende distribusjonsnett av denne fæle trykksaken, kanskje snedig kamuflert som Den blårutete kokeboken til Ingrid Espelid Hovig.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Fært meg all den rasismen, tenker jeg. Vanligvis er jo rasisme noe som folk driver med på hverdager, altså hverdagsrasisme, men nå skjer det jamen meg i helgene også.

– Black Friday-salget startet jo fredag.
– Ehhh…
– Black Friday!
– Ja…
– Svartefredag … gudbedre! Er ikke det rasistisk, så vet ikke jeg, tenker jeg.
– Det har jeg ikke tenkt på, men når du sier det…
– Butikkene dumper prisene slik at det nesten ikke koster noe. Signalet er tydelig, tenker jeg … svart er billig, nesten uten verdi.
– Huff.
– Snikrasisme som går under radar’n. Selv ikke Antirasistisk Senter har skjønt det. Utspekulert som bare det. Folk strømmer til butikkene og tenker ikke på at de bygger opp under forestillingen om at svarte mennesker er mindre verdt enn hvite.
– At det går an, tenker jeg.
– Snedig, tenker jeg… man rett og slett lokker folk til å delta i masserasisme.
– Ja, det er fært… godt at jeg var på hytta i helgen og ikke lot meg friste.
– Ja, det er bra…
– Men du var hjemme?
– For det meste, men nå skal du høre. Jeg skulle i selskap på lørdag og oppdaget at den kjolen jeg ville bruke og hadde tatt fram noen dager før, hadde en flekk bak på høyre side. Jeg tenkte at da får jeg finne en annen, men så hadde Bjarne.. ja, mannen min … han hadde startet med oppussing av soverommet og det var helt umulig å komme frem til klesskapet, det var malingsbokser, tapetruller, tapetlim, sager, høvler, hammer, spikerpakker, malekoster, brekkjern og alt mulig rart overalt … så jeg kom ikke fram til skapet, og dessuten var visst skapdørene fastkilt, etter at Bjarne hadde flyttet litt på det. Så jeg bare måtte i butikken.
– Ergerlig, men fikk du tak i ny kjole?
– Ja, en som lignet den med flekk på. Nydelig chiffonsilke.
– Dyr?
– Den var jo nedsatt. Bare 1.699, og da fikk jeg med en liten bolero som bare kostet 499… som passer til mange av de gamle kjolene mine … og et silkeskjerf til 399. Det er jo skarp luft om dagen, og jeg vil ikke bli forkjølet, tenkte jeg.
– Nei det er klart.
– Men jeg måtte ha nye sko. Skoene mine står nederst i det skapet med dørene som ikke lar seg åpne. Jeg kunne jo ikke gå barbeint.
– Hyggelig selskap?
– Det var avlyst på grunn av de strenge koronareglene, men det hadde ikke jeg fått vite. Bjarne hadde fått beskjed, men tror du den dusten hadde sagt det videre til meg … nei, du vet hvordan menn er, tause og de glemmer lett.

Ettersom jeg – og sikkert mange andre – kan mindre enn lite om 2. verdenskrig, er det godt at det finnes folk som Alexander Eik og Linda May Kallestein, som er ansvarlig for manuset til Atlantic Crossing – skrevet med bakgrunn i ni års research.

Jeg har sett alle episodene til nå, inkludert den sjette – Stormtid – og jeg må si det er mye jeg ikke visste om Märthas opphold i USA under krigen, men nå vet alle at kronprinsessens rolle var viktigere enn Winston Churchills, og president Franklin D. Roosevelt var dønn avhengig av henne.
Presidenten trengte henne hele tiden, han fikk hjelp til å tenke klart og ta de rette avgjørelsene i riktig rekkefølge.
Noe av det aller første Roosevelt gjorde etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, var å kaste seg i bilen og kjøre til Pook’s Hill, kronprinsesse Märthas residens. Presidenten var helt ute av seg, men Märtha satte mot i ham og holdt en kort, personlig tale som ikke står tilbake for Churchills aller ypperste.
Presidenten fattet mot og visste hva han skulle si i Kongressen dagen etter. Han forlot Pooks Hilll og på hjemveien tenkte han sikkert: Märtha… oh, Märtha … I can’t do without you.
Märtha er for alle praktiske formål visepresident i USA, men det er det visst noen som ikke liker. Misunnelse? Kanskje. Anyway…. det settes ut rykter om at presidenten og Märtha har innledet et amorøst forhold. Ryktene når kronprins Olav, som blir syk og henimot forrykt av sjalusi.
Han drar over Atlanteren på julebesøk og tar seg til Pook’s Hill. Hjertelig gjenforening med hustru og barn? Med barna, kanskje … men Märtha er kjølig, tynget av krigens alvor og hun er dessuten invitert samme kveld til juleselskap hos presidenten.
Litt utpå kvelden foreslår Roosevelt for Märtha at de skal forlate selskapet og ta seg en biltur, råne litt omkring i nærområdet. Bare de to.
Ingen ber med seg en dame på biltur uten lumre baktanker. Det vet Märtha, men hun må takke nei; Olav er jo der og han er inni granskauen grinete og sjalu.
Dårlig stemning, altså. Olav vil ta et oppgjør med kona si og spør i realiteten om hun puler presidenten på fast basis, men Märtha vil ikke svare ordentlig.

Selvsagt vil hun ikke svare, hun er en viktig dame som ikke har tid til å pludre med en dum og sjalu ektemann.
Olav – heretter DummeOlav – er fortvilet, avbryter juleferien og drar sin vei. Det er like greit for Märtha; DummeOlav er mer opptatt av følelser enn krigens kalde fakta. Heldigvis har hun presidenten, Franklin … den eneste hun kan drøfte krigens realiteter med.
Etter ankomst i London ringer DummeOlav til Märtha og forbyr henne å treffe presidenten mer. Hun sier motstrebende ja, men Franklin kan ikke la henne være. Han inviterer seg selv og ingen sier nei til USAs president, ihvertfall ikke Märtha.
De to samtaler i all fortrolighet og det fremgår at presidenten er full av følelser for Märtha, men kronprinsessen snakker presidenten til rette og minner om at i krigstid må man holde begge hoder kalde, skille mellom sex og følerier.
Manusforfatterne Alexander Eik og Linda May Kallestein behersker antydningens kunst, og man får lett inntrykket av at presidenten og kronprinsessen har et heftig sexliv, mellom episodene – kanskje på Det ovale kontor.
Roosevelt var rammet av polio og lenket til rullestol, således ingen sexmaskin, men Märtha var frisk og rask, og det kan ikke utelukkes at Eik og Kallestein forestiller seg Märtha anrette presidenten på rygg og ri ham så hardt og brutalt at senga nesten bryter sammen i sveiseskjøtene…
Nåvel, jeg gleder meg til neste episode av Atlantic Crossing – vitebegjærlig som jeg er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fra 1962 og mange år fremover var bare én mann innvilget retten til å ta liv. Om denne ordningen hersket bred konsensus i Norge og resten av Vesten; drepingen var varslet i god tid og de som ble avlivet, fortjente det … fordi de var noen skikkelig fæle skurker som truet rådende verdensordning, eller drev med fantestreker så drøye at de bare måtte stoppes.
Altså: Forutsigbare og bærekraftige drap utført etter etiske prinsipper, begått i Pinewood Studios i London – av James Bond, ansatt i MI6.

Tidene endrer seg. Nå om dagen er det flere og flere som hevder retten til å drepe – i virkeligheten. Ja, jeg tenker på muslimer, jeg gjør det. Det er populært blant muslimer å drepe de som publiserer tegninger av Muhammed, eller på annen måte tøyser og tuller litt med denne profeten. Begrunnelsen er alltid den samme:
Muhammed er vårt store forbilde og de som krenker ham, krenker alle muslimer så mye at de fortjener å dø … slik som Samuel Paty, som ikke ble drept med diskré og kjølig, britisk eleganse, slik James Bond gjør – nei, drapsmannen kjørte arabian style, skar av hodet, som ble liggende på asfalten et stykke fra Patys kropp.
Før i tiden bodde ikke mange muslimer i Vesten, de bodde i muslimske land og de drepte hverandre stadig vekk og gjør det ennå, og det er jo grei skuring; vold og drap er så å si en naturlig del av omgangsformen i disse landene … man dreper og dreper og dreper og motivene er mange som blader på et bjørketre i slutten av mai, men det er greit … er man muslim, er man muslim og da hører drap og terror med.
Men i de siste tiårene har Vesten fått et ganske stort innslag av muslimer, som ikke lar seg ikke affisere av verdslige lover, de påvirkes ikke av vestlig mentalitet, de hater ytringsfrihet, de motsetter seg integrering, de vil være skikkelige muslimer og skikkelige muslimer hater alle som ikke tror på Muhammed og mange av dem går ikke av veien for et drap, eller flere. Muhammed er jo det store forbildet, og som alle vet: Han var ikke bare pedo, men også ellevill drapsmann.
I Sverige og Frankrike er antallet muslimer blitt så høyt at mange  vurderer å emigrere til land med lavere muslimbestand.
I Norge er vi heldigvis bedre stilt. Våre muslimer er snillere, de bare knivstikker tid om annen, skyter litt når de synes det passer, handler litt med narkotika, raner og banker opp småunger, voldtar hvite jenter og brenner biler, men de dreper ikke så hyppig og når SIAN stiller seg opp i urbane strøk og brenner Koranen, er politiet alltid på pletten og forhindrer at hoder og andre legemsdeler kommer på avveie.
Alt i alt og rundet av oppover: Flerfoldig hurra for norske muslimer.

Som alle vet nå, var det ikke Winston Churchill, hans utenriksminister Anthony Eden og resten av krigskabinettet i Downing Street som påvirket president Franklin D. Roosevelt til å foreslå Låne- og leieloven for Kongressen, som vedtok den i mars 1941 og muliggjorde svære leveranser av krigsmateriell til England, Sovjetunionen, De frie franske styrker og Kina.
Nei, det var kronprinsesse Märtha av Norge.
Hun bodde rett utenfor Washington under krigen, på eiendommen Pook’s Hill, sammen med unga, tjenere og hoffdame Ragni Østgaard.
Her hadde hun sitt eget kontor der hun pønsket ut hvordan hun kunne påvirke Roosevelt, holde ham på rett kurs, slik at han gjorde de rette tingene – i riktig rekkefølge. Det har vi nå lært av NRKs Atlantic Crossing.
Seriens manus er skrevet av Alexander Eik og Linda May Kallestein, som brukte ni år på research, slik at serien skulle bli så etterrettelig som mulig.
Faghistorikere mener at Låne- og leieloven var absolutt avgjørende for krigens forløp, og da må man spørre: Hvorfor fikk ikke kronprinsessen æren for denne loven, som endret alt og til slutt ble nazistenes bane?
Trolig fordi verden den gangen var styrt av menn. De satt i alle viktige stillinger, det var menn som drev krigen og var statsledere. Menn skrev historien om 2. verdenskrig, og kronprins Olav og pappa Haakon ville nødig bli satt i skyggen av kone og svigerdatter, og de dementerte ikke ryktene om at Märtha under sitt Amerika-opphold var mest opptatt av shopping i Georgetown, te- og småkakeslabberaser, middagsselskaper, fargene på gardiner og møbler.
Dette må ha gått hardt innpå kronprinsessen. Hun var jo krigshelt, større enn “Kjakan” Sønsteby og Johan Edvard Tallaksen tilsammen. Hun hadde verdensformat. Større enn Churchill.
Hvorfor sa hun ikke fra? Hun kunne vel ha revet seg løs fra kongelig tradisjon og stiv etikette, sagt det som det var og kanskje gått igang med å skrive sin historie fra krigen. Kanskje hun hadde signert en avtale med et amerikansk forlag?

Så døde hun, i 1954 … bare 53 år gammel. Dødsårsak kreft.
Er det sannheten? Døde hun av kreft? Eller signerte hun sin egen dødsattest i det øyeblikket hennes mann Olav fikk nyss om hennes bokplaner.
Konfererte han med faren sin, som bekymret tok kontakt med statsminister Gerhardsen, som ikke mindre bekymret kalte til seg partisekretær Haakon Lie, som hadde god kontakt med CIA, som utviklet en plan for å bringe kronprinsessen til taushet og således opprettholde den mannssjåvinistiske historien om 2. verdenskrig?
Alle vet at CIA ikke gikk og ikke går av veien for likvidasjoner …  eller black operations, som det heter i etterretningsbransjen.
Kanskje var det slik at et dusin røffe CIA-agenter ble fløyet inn vestfra over Atlanterhavet i all hemmelighet og i nattlig tussmørke landet på Fornebu og straks etter gikk til verks.
Man vet ikke hvordan CIA gjorde denne jobben, man vet bare at kronprinsessens dødsattest er datert 5. april 1954.
Utrolig at kronprinsen Olav gikk med på dette, men han må ha vært en kald fisk, det er helt sikkert.
Litt av en historie, dette … noe for Alexander Eik og Linda May Kallestein å grave i. Kanskje vi om ni år får en ny serie om kronprinsesse Märtha – Atlantic Crossing 2.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå