For noen er blackface bare gøy og spas og gjøgleri. Ja, jeg har i tankene hardkokte rasister, slike som Espen Eckbo … og han dærre Mads Hansen, som ikke nøyer seg med blackface, men maler hele seg brun som Freias melkesjokolade.
Jeg tar flere hundre tusen kilometers avstand fra denne humorvarianten, den er utdatert og Al Jolson har vært død i 70 år.
Selv gjør jeg bruk av blackface, men ikke i humorøyemed. Jeg bruker det for å overleve. Det har seg nemlig slik at bilen min er av den vankelmodige sorten, rett som det er vil den ikke starte. Jeg vil ikke mase på den, jeg vet jo hvor irriterende mas er.
Ettersom jeg hverken har blodtrimmet moped, snøscooter drevet av 250 hestekrefter eller sparkstøtting påmontert en liten jetmotor, må jeg gå … men det er ikke bare bare.
I byen der jeg bor har 30 prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Brune ungdommer reker omkring både sent og senere, og de går ikke av veien for stump vold, knivstikking og ran på åpen gate og midt på torget.
Denne byen ligner ingenlunde Kardemomme by. Ikke desto mindre later det til at politiet jobber etter politimester Bastians prinsipper og helst ikke vil arrestere noen av de overnevnte unge menn. Således er byens borgere overlatt til seg selv. De må selv ta hånd om egen sikkerhet.
Bilen min har vært upålitelig i mange år, og det er lenge siden jeg løp 60-meter’n på 7,3. Jeg måtte tenke alternativt, pønske ut hvordan ferdes omkring i byen uten å bli drept, eller i beste fall fraranet skjorte, frakk og lommelerke: Kamuflasje.
Jeg holder meg med to typer Kiwi skokrem … lys brun og mørk brun. Jeg kliner tjukt på. I tillegg har jeg liggende noen ekstremt stygge klær og en brun posebukse som slutter 20 centimeter over anklene.
Jeg legger alle ansiktstrekkene i uggent leie, slik at jeg ligner en grinete, gammel imam som hater vantro og kan Koranen utenat – både forlengs og baklengs. Så tasser jeg avsted.
Ingen har foreløpig krummet et hårstrå på mitt hode…
