VG bragte i går en sak med tittelen: Kvinne (26): Skal jeg operere underlivet?
Saken var godt murt inne bak krav om betaling. Men ettersom jeg ikke hadde noen mynter i lomma, fikk jeg ikke lest hele saken. Veldig dumt, men ingressen var slik:
Skammen over eget underliv er blitt så sterk at hun ikke tør å ha sex eller dusje i fellesgarderober. Nå har selvhatet gjort at 26-åringen vurderer plastisk kirurgi. Sexolog Bianca Schmidt svarer og gir råd.
VG skal ha honnør for å ta opp et så viktig samfunnsanliggende. Avisen er forøvrig svært raus og ga bort helt gratis begynnelsen av brødteksten:
Jeg tror det meste er normalt med meg. Utseendet regnes som normalt vakkert, jeg har en grei jobb, gode venner og et liv som sikkert virker vellykket for utenforstående. Likevel bærer jeg på en stor hemmelighet. Jeg skammer meg.
Saken var illustrert med en ung og meget velskapt pike med langt, fint  hår. Hun sitter veldig lettkledd, sammenkrøpet på den finfine rumpa si og er skikkelig nedfor. Hun henger med hodet og er trolig helt på randen av selvmord.
Ettersom hun bare er 26 år, han hun sikkert ikke født noen barn; norske jenter venter til det nesten er for sent.  Derfor utelukker jeg at hun vil forsøke å bøte på skader forårsaket av en knallhard fødsel, kanskje helt alene bak en busk i Frognerparken en kald februarnatt.
Jeg antar hun synes kjønnsleppene er litt store, og at hun er veldigveldig flau og ikke tør vise seg naken for andre enn den gamle, svaksynte bikkja si som sover det meste av døgnet .
Klart dette er et problem. Det skjønner jeg godt. Ettersom hun er så ung, har hun sikkert mange mål i livet. Hun vil ta mer utdannelse, bli veldig flink i noe, være noe for andre, ta grep der det trengs… være en skikkelig grepa dame man kan regne med, både i krig og fred. Da er det klart at det ikke nytter å gå omkring med litt store kjønnslepper. Det sier seg selv, det.
Men alle tenker ikke slik. For mange år siden var jeg kjæreste med en dame, som hadde ganske store kjønnslepper, for å uttrykke det litt dempet. De ytre var forholdsvis moderate, men de indre var nokså..  ja, omseggripende.
Jeg likte å tenke på kjønnet hennes som et stort, siklende, hårløst troll som kom og ville ta meg. Det likte hun også og lo.
Hun var kul som bare det og ga faen i hvordan det så ut der nede. Hun var mer opptatt av funksjonalitet. Hun brukte kjønnsorganet til det det er skapt for.
Resten av tiden ga hun blanke blaffen og glemte det helt, brydde seg ikke om det. Hun tenkte på andre ting, gjorde ting… slik som gå på ski, padle kajakk og gå på rulleskøyter mens hun spiste rullekaker.
Hun leste mange rare bøker og var svært opptatt av hugenottenes historie – heri selvsagt inkludert Bartolomeusnatten – frem til den franske revolusjonen i 1789 og litt til. Hun kunne alt om makrellens liv og levnet – hertil også sexliv… og hun kunne det meste om brødbaking. Hun pleide si:
– Nei, vennen min.. vi baker ikke brød ved nymåne. Vi gjør ikke det.
Jeg husker meget godt en svært varm sommerdag. Jeg er ikke så glad i for sterk varme, jeg satt i skyggen, bakoverlent i en fluktstol. Jeg klagde litt og drakk pils mot tørsten.

Vi var på et sted som er nokså usjenert og hun besluttet å gjøre noe med mine plager, omsorgsfull som hun var, og sikkert er. Hun flådde av seg trusa, plasserte fotbladene sine på hver side av fluktstolen og lagde stor vinkel mellom lårene. Så gjorde hun “flaggermustrikset”. Hun satte kjønnsleppene i pendelbevegelse og gjorde seg om til en organisk – og jeg må si meget vakker – vifte.
Det virket. Jeg kjente en sval, forfriskende  bris. Vi var veldig langt fra kysten, men jeg sanset angen av sjø og saltvann…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse