… om å skrive tidenes intervju, ikke bare drømt, jeg har bedt med jevne mellomrom, over flere år, uten minste lille flik av brøkdelen av et svar. Ingenting. Taushet, så omseggripende at jeg kunne høre en bille bæsje på en bomullsdott.

Jeg hadde gitt opp hele prosjektet, men ikke helt og holdent. Jeg ville ikke gi opp. Hybris.. jada, et umulig foretagende, en ulaseggjørlighet så gampesvær at intet språk inneholder vokabular rikt nok til å ikle det et begripelig uttrykk.
Jeg har næret tvil om min forstand. Jada, jeg har det… har tenkt at jeg før eller siden blir hentet av noen og bragt avsted til en ikke så veldig åpen avdeling med murvegger malt i beroligende nyanser av grønt.
Nåvel, i den senere tid har jeg erkjent det umulige. Angjeldende intervjuobjekt er umulig å få tak i. Han er ikke av den sorten som holder seg med telefon, eller e-mailadresse, niks … ikke postkasse heller. Vet ikke om begrepet uten fast bopel er korrekt, men det er ikke helt galt heller, tror jeg… men:
I dag tidlig våknet jeg omtrent ved vanlig tid. Jeg oppsøkte kaffemaskinen, aktiverte den og gikk på do. Etter innpå 500 grams vektreduksjon, hentet jeg kaffe og installerte meg i lenestolen jeg ikke kan unnvære, slitt og fillete, men svært komfortabel.
– God morgen.
Jeg skvatt og tittet omkring, i alle himmelretninger. Ingen. Bare innbo, løsøre og støvholdig luft. Jeg satte fra meg kaffekoppen og var ved å reise meg.
– Slapp av, det er bare meg.
Sonor stemme. Overaltnærværende.
– Eh.. hvem?
– Gud, eller la oss si Jesus. Vi sier det. Du pleide jo som barn å begynne aftenbønnene med “Kjære Jesus ….” Jeg husker disse bønnene. Du ba aldri om fine julegaver til jul, men at mor, far, broren din og alle vennene dine skulle ha det bra, bikkja til mormoren din inkludert. Den het Kora, husker jeg.
– Eh..
– … men det er en stund siden. Hva skjedde? Du trenger ikke svare. Jeg vet jo alt. Allvitende, vet du… men nok snikksnakk. Jeg har bønnhørt deg, men dette blir ikke no’ portrettintervju. Jeg har et møte om 10 minutter.
Jeg hadde summet meg, kommet til hektene. Jeg sank ned i stolen og nippet til kaffen.
– Møte, med hvem?
– Vi er tre.
– Tre?
– Hehehe.. der lurte jeg deg litt. Artig. Jeg skal i møte med meg selv, men vi er tre. Du er kjent med treenigheten, ikke sant. Klart du er. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Intrikate greier, men akkurat nå er jeg Jesus. Har du spørsmålene klare?
– Eh… ja, altså…
– .. jeg vet hva du skal spørre om. Det nærmer seg bursdagen min, eller det dere tror er bursdagen min, du vil spørre om hva jeg synes om at kommunalsjef for skole i Trondheim, Svein Johny Forren, vil forby skolegudstjeneste i Trondheim før jul. Forren og mange med ham vil ikke at barna skal få vite no’ særlig om meg.
– Blir du ikke lei deg?
– Joda, men jeg er vant til det … been around for a while, som de sier i Texas. Jeg er vant til avkristning, men jeg er optimist.
– Hvor sur er du på Human-Etisk Forbund?
– Hehehe .. ikke så veldig, og du vil bli forbauset over hvor mange ateister som på dødsleiet henvender seg til oss. Søtt. I seneste laget, men jeg lytter. Er jo gla’ i alle, jeg.
– Mange lurer på hvor du var i tiden 1939-45?
– Jeg var der, lys våken hele tiden. Det var jeg også 7. oktober i fjor. Du må ikke glemme at dere er skapt i mitt bilde, med fri vilje. For å si det enkelt og tidsriktig, vi er på tilbudssiden. De som har lest Bibelen, vet hva det handler om.
– Hva synes du om konkurransesituasjonen nå for tiden, det er jo cirka 1,5 milliarder muslimer i verden, rundelig regnet 20 prosent av verdens befolkning.
– Hehe.. morsomt.. vel, vi driver ikke med markedsanalyser her i går’n, men som tidligere mer enn antydet, dere er skapt for å gjøre frie valg, men jeg vil ikke anbefale noen å hengi seg til islam. Absolutt ikke.
– Du som er jøde, Jesus .. hva synes du om antisemittismen som brer som en bråtebrann … åndsforlatte muslimer som reker omkring i vestlige byer og vil drepe jøder, fremheiet av skrålende og uvitende raddiser som ikke ser hånd for seg, og her i Norge har vi en regjering som ser en annen vei og synes det er helt greit med litt jødehat hist og her.
– Antisemittisme er irrasjonalitet av uhyrlige dimensjoner, men den er nok kommet for å bli, akkurat som rotter i Marseilles havneområde og kakerlakker på hotellrom i Bagdad. Jødehat går aldri av moten. Om jeg får sitere  Matteus … Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriften og heller ikke Guds kraft.
– Jeg har alltid lurt på én ting…
– … jeg vet det. Du lurer på hvor Judas er. Jeg vet det selvsagt, men det er opplysninger unntatt offentlighet.
– Men…
– … jeg vet du har sympati for Judas. Det har jeg også, men tiden går, jeg må i møte.
– Sa du ikke ti minutter?
– En talemåte. Vi har ikke klokker her.
– Flere tusen takk for at du tok deg tid. Tror du vi ses?
– Kan tenkes. Mirakler skjer tid om annen. Uansett hyggelig å slå av en prat, men nå må jeg gå… ehh… det glemte jeg nesten. Din venninne Linda synes du banner for mye. Jeg vet du ikke mener noe vondt med det, men hun har et poeng, synes du ikke?
– Ehhh..
– Jo, hun har det. Adjø, min sønn.
– Ha det, Jesus.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå