MIKKEL ER BRA

Jeg går tid om annen i kirken. Jeg var der sist søndag. Lenge siden sist. Jeg var litt sent ute, men kirken stenger ikke dørene 11.00. Jeg plukket opp salmebok, dagens program og fant en plass.
Hver gang jeg er i kirken, tenker jeg: Hvorfor er jeg her? Det er jo dønn kjedelig, og det aller meste er repetisjon fra søndagen før og søndagen før der og søndagen før der igjen. Liturgi og atter liturgi.
Menighetspresten er ålreit. Han har meget tykk mage. Iført sin prestekappe med taubånd over magen, ligner han nesten på en prikk broder Tuck i Disney-klassikeren Robin Hood.


Når han taler gjør han det med behagelig stemme, slik at jeg nesten sovner på den harde, lutherskapostoliske trebenken. Prekenen handler om krig og konflikter og hvor meningsløst det alltid er.
Jeg er ikke enig, noen ganger er ikke krig og konflikt til å unngå, bare spør de som kjempet mot IS. Spør de gjenlevende av motstandfolkene fra okkupasjonen i Norge, som ikke syntes noe særlig om å ha nazipakk her i landet.
Presten er koselig og tykk og god. Han står på prekestolen og snakker med sin vanlige blide stemme. Han påpeker at  ondskap finnes i verden, det er ufred mellom mennesker, men han sier vi må gå i dialog, vise forståelse. Vi må være venner, og vi må komme hverandre i møte. Så vil alt bli bra.
Han babler og babler, og jeg lurer på om hvor han har vært de siste tjue årene… ikke vært utenfor kirken her? Ikke lest aviser?
La oss kalle ham Jon, for det er det han heter. Vanskelig å ikke like Jon, og denne søndagen er det umulig for meg å mislike noe som helst ved Jon… fordi jeg er litt fyllesjuk, og stemmen hans er så beroligende at jeg ikke trenger reparere med en sixpack øl når jeg kommer hjem. Det er jeg glad for. Så får det heller være at det han preker om for det meste er rør og lirumlarum, uten jording. Han sier mye, men likevel ingenting. Ingen her får no’ særlig å tenke på. Ingen blir støtt, eller krenket.
Jeg kikker opp i kirketaket og spør meg selv påny: Hvorfor er jeg her?
Det har nok å gjøre med at jeg en gang var et barn og trodde fullt og fast på Jesus og faren hans. Jeg ba aftenbønn hver kveld, en standardvariant og en selvdiktet.. meget filantropisk, nesten altruistisk. Jeg ba Gud ta godt vare på alle jeg kjente, og jeg ramset opp alle navnene.. nærmeste familie, tanter og onkler, fettere og kusiner, mormor og bikkja hennes og bestekameraten min. Jeg inkluderte aldri meg selv i bønnen… syntes det var litt upassende. Altså: Den henger igjen, barnetroen. Forunderlig underlig.
Ikke til å unngå at jeg føler meg litt som en hykler der jeg sitter og har sluttet å høre på det Jon sier. Jeg bruker ham som terapi, stemmen hans. Jeg slapper av og sovner nesten.
Kirker er gode varmestuer for sjeler som min, og denne kirken er helt perfekt. I våkne øyeblikk kan man la seg henføre av den helt spesielle arkitekturen her, og man kommer kanhende i tanker om de to arkitektene som tegnet denne bygningen – sannelig ingen kjøtthuer.
Galt å snakke om dagens høydepunkt. Rettere å benevne det lyspunkt:
En liten gutt blir døpt. Han skal hete Mikkel. Han er søt som bare det og holder helt kjeft, også når Jon prest holder ham på armen og viser ham frem til menigheten. Mikkel er bra.
Jeg er skrubbsulten, har ikke spist frokost. Derfor går jeg til nattverd, stiller meg i kø og får ikke brutt brød, men en oblat dyppet i alkoholfri rødvin. Den lille pappskiven ække mye å bli feit av. Det burde jeg ha skjønt.
Etter gudstjenesten gjør jeg no’ jeg sjelden gjør, drikker kirkekaffe og spiser kaker. Jeg spiser mange gode og søte kaker og erkjenner at jeg er litt av en snyltegjest, ettersom jeg i farten glemte å ta med penger til kollekt. Men jeg er sulten, og Gud tilgir nok mitt kakebegjær. Tror det.
Nåvel, jeg drikker opp kaffen og spiser kaker til jeg skjemmes. Jeg stiger ut av kirken og treffer Jon prest på utsiden. Han røyker og drikker kaffe i gråværet. Vi slår av en prat, og han røyker sin sigarett til den er utbrent. Han tenner straks en ny.
Han er god som gull, og jeg får meg ikke til å klage på hans slappe preken og den norske kirkes uendelige dvaskhet. Jeg vil ikke ødelegge stemningen med å si at nå får dere jaggu skjerpe dere og komme ut av denne snillogblidogtolerantheledagen-perioden.
Jeg sier ikke at jeg gjerne skulle hatt en prest som var litt streng, som kommer bort til meg og spør: Hva gjør du her? Tror du på Gud? Hææ?
Nei, best å late som ingenting. Jeg har lenge tenkt at jeg bør melde meg ut av Den norske kirke, men jeg får meg ikke til det, jeg gjør ikke det. Jon er jo så inni granskauen hyggelig, også er det denne barnetroen…

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg