Da Qatar ble tildelt fotball-VM for ti år siden, så mange seg omkring etter en bøtte å kaste opp i. Den eneste grunnen til at den lille og ganske ekle araberstaten fikk VM, var korrupsjon av alle groveste sort.
Som alle andre araberstater gir Qatar faen i menneskerettigheter, og det går ganske hardt for seg i landets byggebransje. HMS er ikke fokusområde. Oppføring av stadioner og annet VM-stæsj har – foruten penger – kostet over 6500 menneskeliv. Dødsfallene skyldes i betydelig monn dårlige arbeids- og boforhold. Det dreier seg om fremmedarbeidere fra India, Pakistan, Sri Lanka, Nepal, Bangladesh, Kenya og Filippinene. De får dårlig betalt, mindre enn avtalt. De er slaver.
Så hva gjør man? Boikott? Ledelsen i Norges Fotballforbund vil ikke boikotte, den går inn for Støre-metoden, som Jonas Gahr Støre kaller dialog, men som andre benevner horetilnærmingen, jfr. hans utenriksministertid og den ynkelige opptredenen i karikaturstriden av 2005-06.
Fotballforbundet vil snakke med Qatars myndigheter om menneskerettigheter mens VM pågår, forsøke å påvirke, slik at Qatars myndigheter går i seg selv, erkjenner alle gale gjerninger, ber om tilgivelse og blir skikkelig snille.
Selvsagt tror ingen i fotballforbundet på dette, det handler om penger og det er jo så gildt å være med i VM. Norge har bare deltatt i to fotball-VM, sist i 1998. Dessuten: Spist er spist og døde mennesker er døde.
Flere norske eliteklubber vil boikotte Qatar-VM, men de kan ikke vedta boikott. Hvem kan det?
Spillerne våre. Hvis spillerne sier at de ikke vil spille ball i Qatar, er Norges Fotballforbund sjakk matt. Hvem er kaptein på laget? Det er Martin Ødegaard, men han er heller ikke innstilt på boikott, han er tilhenger av Støre-metoden. Jeg tror ikke at han tror på den selv, men det er jo så gøy å spille VM, og det kreves mot og linjalrett rygg for å tre ut av rekkene.
Ødegaard er fra samme by som jeg. Alle i byen er stolte av ham. Tenk om han hadde satt seg på bakbeina og nektet å spille i Qatar? Det hadde vært no’, men det gjør han nok ikke. Jeg elsker fotball, men jeg ønsker Norge all mulig uflaks og ingen poeng i kvalifiseringsspillet.
Håvard Melnæs, redaktør i fotballbladet Josimar, sa i et radioprogram i går: Nå er vi der at fotballspillerne faktisk må ta stilling til om de vil spille et VM på en gravplass, om fotballedere vil sende sine landslag til å spille fotball-VM på en gravplass og om det store TV-publikum ønsker å se en fotballfest bygget av moderne slaver i en apartheidstat..
Jeg var i kirken sist søndag. 14 sjeler tilstede. Gjennomsnittsalder nærmere 80 enn 50. Hvorfor bare gamliser, tenkte jeg. Fordi de er i livets aften og håper at noenlunde regelmessig kirkegjengeri vil telle i deres favør når de trekker sitt aller siste åndedrag og skal møte Gud for oppsummering av sluttregnskapet: Evig fred i himmelen, eller evig pine i den gloheiteste og på alle måter verste avdelingen i helvete?
Eller er det bare slik fatt at Den norske kirke er så utflytende og konturløs at ingen lenger ser den og går rakt forbi?
Vel, det starter som det pleier og fortsetter som det alltid har gjort. Greit, det … orgelspill og kyrie eleison er kjente og kjære størrelser og beroligende som dobbel whisky uten is multiplisert med 2.
Dagens liturg er uklanderlig kledd i hvitt og vårgrønt. La oss kalle ham Dag. Han starter sin preken med å si at han er veldig glad for å se sin menighet igjen, men at han er “litt rusten”.
Jeg stusser og synes det er rart. En prest og en mann av Gud, rusten … fordi et virus har forhindret ham å tale til en forsamling på en stund? Men han er da teolog, for svingende … en tenkende mann som i luther lediggang må ha lastet seg topptung av tanker og resonnementer om sin tro og den hellige treenighet.
Han gjør det lett for seg selv. Han gjør som VG, NRK, Dagbladet og hvilket som helst annen medieforetak: Mer om korona.
Han gjør det på sitt vis og inngangen er 2. korinterbrev. Han snakker om krypdyr, nærmere bestemt Slangen. Han sammenligner slangen med koronaviruset, uttrykker bekymring for at det på samme måte som slangen skal forpurre nærheten og troskapen til Gud.
Gudbedre … fjerner koronaviruset folk fra Gud? Ser Dag for seg at et gudfryktig syskjenbån på Gjøvik blir mindre kristent av disse virusvariantene og kanskje gir seg hen til tøylesløs satanisme hvori inkludert regelmessige ofringer av nyfødte babyer bortført fra den lokale fødeavdelingen?
Sognepresten kan si nesten hva han vil. Han risikerer ingenting. Det vet han. Jeg og de tretten andre fikk ikke noe særlig å tenke på, bare noe å glemme.
Dag kunne ha levert noen faktaopplysninger, han kunne sagt som sant er, at nesten ingen dør av sesonginfluensa og at forekomsten av slemme kjønnssykdommer og andre smittsomme ekkelheter er all time low, men det hadde jo tatt brodden av slangesnakket hans.
Nåvel… når alt kom til alt, var nok søndagsmiddagen det alle tenkte på og så frem til – kanskje også sognepresten.
Selv spiste jeg kjøttkaker med ertestuing, semulepudding og rød saus til dessert. Snadder … så godt at jeg rent glemte at jeg vurderer å melde meg ut av Den norske kirke.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Er så fært med alle disse bombene i Afghanistan, tenker jeg.
– Jeg så på Dagsrevyen i sted. 21 bilbomber i Kabul siste måneden. Folk blir sprengt i fillebiter. De tør såvidt gå ut døren.
– Ååå??
– Det er så fært, at … og rart, også … islam er jo fredens religion, det er jo noe alle vet, tenker jeg.
– Det tenker jeg også, alle sier jo det, også Barack Obama … ja, også alle muslimer i hele verden, og dem er det ganske mange av.
– Det er noe med debattklimaet der nede, tenker jeg. Har de for eksempel debattprogrammer på TV, der folk som er uenige kan komme sammen til dialog og diskusjon? Det tviler jeg på.
– Sånn tenker jeg, også. Vi har jo Fredrik Solvang og Debatten, men det har ikke Afghanistan. Jeg tenker at afghanerne gjerne vil ha det, men ikke vet hvordan de skal få det til, for det er jo sånn at all disse landene med krig og massakrer, sult og nød, egentlig vil bli som oss nordmenn, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Jeg tenker at man kan tenke litt nytt om bistand. Hva om Norge sender en delegasjon fra NRK til Afghanistan og lærer opp afghanske journalister til å lage debattprogrammer. To debattprogrammer i uka og jeg tenker det blir færre bomber i gatene.
– Ja, for det handler om dialog og å rydde opp i misforståelser, tenker jeg.
– Nettopp. Dialog er stikkordet. Hvis bare folk kommer sammen og snakker, slik som i Debatten, vil forståelsen for hverandre øke og det kan bli fred Afghanistan.
– Det tenker jeg, også. Jeg tenker på sånt cirka hver dag.
– Ole Torp er jo en skikkelig flink journalist, som ikke går av veien for å ta opp kontroversielle temaer på en fin og høflig måte. Han kunne vært med i startfasen og ledet disse programmene.
– Men kan han afghansk, da?
– Nei, men engelsk. Deltagerne kan snakke engelsk. De har nok gått på videregående og har lært seg engelsk, enten som obligatorisk fag, eller valgfag med fordypning, tenker jeg.
– Ja, selvsagt. Det tenkte jeg ikke på…
… ser ut som en islamist, snakker som en islamist og i grove trekk oppfører seg som en islamist … ja, da kan det meget vel være tale om Fahad Qureshi.
Han er lyseslukker av obskur sort og leder organisasjonen Islam Net som – hvis den hadde hatt carte blanche – trolig hadde innført daglig halshugging av vantro på Eidsvolls plass, med jevne mellomrom pælmet homofile fra taket på Oslo Plaza, innført lovpålagt bruk av hijab på jenter fra fødselsøyeblikket, omgjort Stortinget til moské og pimpet opp statsministerboligen til kalifkåk.
Islam Net har kjøpt en eiendom i Groruddalen hvorpå en stor bygning. Kjøpesummen er bortimot 60 mill, og mange er bekymret for hva disse fundamentalistene kan finne på av faenskap på dette stedet.
Flere politiske partier er skeptiske, og FrP vil forhindre at Islam Net etablerer religiøst aktivitetssenter for barn og unge. Biljard, datarom, lydstudio og treningsapparater er nevnt, men muslimer er muslimer og hva om det utarter til knallhard koranskole uten friminutt, men med hovedfagene bombeproduksjon, sabel- og knivkvessing og halshugging simulert ved hodeavskjæring av griser og hunder – og kanskje valgfagene norsk for nybegynnere og innføring i enklere matematikk.
FrP vil ta dette eiendomskjøpet opp i Stortinget, forsøke å få med seg flertallet på stans av Islam Nets aktivitetsplaner på angjeldende eiendom.
Fahad Qureshi tilbakeviser selvsagt alles bekymringer og juridisk fagmedarbeider i Islam Net, Mahir Osman, forklarer de vantros motstand slik:
Man får undertiden inntrykk av at tåpeligheter sitter løst blant muslimer. Fobi er samlebetegnelse på irrasjonelle angstlidelser kodet F 40 i ICD, et klassifiserings- og diagnosesystem utarbeidet og jevnlig oppdatert av Verdens helseorganisasjon.
Fobi er altså noe sykelig, men å mislike, eller nære avsky for islam er meget åndsfriskt og rasjonelt, på samme måte som det er helt i orden å mislike nazisme, kommunisme og andre livsødeleggende ideer og ismer.
Å definere islamofobi er således henimot ulaseggjørlig, men om man likevel vil gjøre det: Islamofobi er en tilstand hos et menneske som vet mer om islam enn muslimer liker og gir uttrykk for det.
Forresten: Jeg har aldri hørt om begrepet islamofili, sikkert fordi ikke så mange liker islam, bortsett fra muslimer, konvertitter og noen raddiser, deriblant stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV.
Go’ helg..
En av mine døtre ringte en ettermiddag:
– Jeg vil kjøpe bil.
– Javel.
– Mini.
– Okeei..
– Den har så flott farge.
– Fint.
– Nitti hestekrefter.
– Gøy, da kan jeg kanskje låne den av og til og tøffe meg litt i nabolaget?
– Vi får se, du kan begynne med å møte oss ved… sa hun og navnga en bilbutikk ikke langt fra der jeg bor og et klokkeslett.
Jeg ble sant å si litt rørt. Bare døtre er døtre, ren lykke når de spør om saker og ting og vil ha råd og vink. Jeg var fristet til å tolke henvendelsen slik: Pappa, du er den klokeste jeg vet om og du forstår deg på mangt og meget, jeg kjøper ikke bil uten at du ser på den og gir din vurdering.
Jeg var betatt og smigret av egen tolkning og kjørte avsted.
Hun hadde med seg sin forlovede. La oss kalle ham B. Han er en knakende kjekk kar og kan minst like mye om biler som jeg. Egentlig var jeg overflødig, jeg nøt det.
Jeg tok bilen grundig i øyesyn og avga noen velformulerte sakligheter som hørtes bra ut i egne ører … datters også – tror jeg. Jeg er sikker på at også selgeren var veldig imponert av mine vurderinger og kommentarer.
Jeg spurte og gravde om saker og ting som foregår inni en dieselmotor, og jeg høstet øyeblikkelig anerkjennende blikk fra alle omkring .. det virket ihvertfall slik.
Bilkjøp er ikke bilkjøp. Av og til handler bilkjøp om følelser og ikke mye mer. Jeg forsto at T var i følelsenes vold, men som far skal man jo være litt fornuftig og anføre kritiske anførsler om både det ene og andre, og det gjorde jeg – dempet, slik at hun nesten ikke merket det.
Datter og kjæreste tok seg prøvetur, imens snakket jeg jovvialt med selgeren. Jeg er god med småsnakk når jeg vil, og snart var kjæresteparet tilbake. T var entusiastisk. Det var B, også.
– Kan vi to også skal kjøre litt, spurte T.
– Seffeleff, sa jeg og gikk mot passasjersiden.
– Nei, du kjører, pappa.
Så kjørte vi. Heidundrende morsomt å kjøre Mini, kvikk og lett på gummien. Jeg slo av varmeapparatet og lyttet, plukket hist og her på dashbordet, akselererte kraftig noen ganger og bremset hardt mens jeg slapp rattet.. slik man gjør når man tester en bil. Håndbrekket virket – det er ikke jeg vant til.
Litt mutt og grettent frontuttrykk, men jeg likte bilen. Jeg hadde kjøpt den, men jeg sa:
– Kul bil, men du kan jo se det an, sove på det til i morgen.
T så på meg og sa:
– Jeg kjøper den, jeg.
Ettersom jeg er tørr bak øra og har hatt, passer det bra at jeg har gammelmannmedhattbil. Den går ikke så fort, især ikke om vinteren, da står den helt stille og rører seg ikke av flekken, men det lakker og lir mot vår. Alltid spennende å se om den starter.
Fulladet og stuevarmt batteri. Jeg satte det i, monterte pluss og minus. Choke og et par trykk på gasspedalen. Vred nøkkelen med solen.
Hver vår regner jeg med at den ikke starter, at jeg må skru fra hverandre halve motoren for å finne feilen, skru sammen igjen og håpe at den starter.
Den starter. Jeg rygger ut av garasjen, drar i brekket og lar den stå for seg selv noen minutter og varme seg litt. Jeg lytter. Ventilene lager ikke dumme lyder. Rådene banker ikke. Alle stemplene slår.
Jeg løsner slipset, tar hatten på og rygger ut av går’n. Jeg føler meg litt som Philip Marlowe, selv om han kjørte omkring i en 35-modell Plymouth og byen jeg bor i ikke ligner det minste 30-årenes Los Angeles … her i byen er det nesten ingen som dreper hverandre, og når noen gjør det, er det bare sånne tåpelige drap utløst av uklare tanker i forvirrede hjerner som sender overspente signaler til muskelcellene i armene.
Nåvel, denne bilens første eier var den franske og ikke uskjønne filmstjernen Simone Signoret. Artig historie: Min onkel Frans var avstandsforelsket i henne. Han dro til Paris og lette opp hennes adresse. Hun åpnet døren. Frans fridde.
Signoret syntes denne karen fra nord var sjarmerende, men i yngste laget. Dessuten var hun gift, men de gikk ut og entret Signorets bil. Han kjørte, hun røkte. De stoppet ved en café. Han spiste. Hun drakk pastis og røkte – og tok regningen.
Det ble ikke de to, men Signoret ville selge bilen sin. Frans kjøpte den. Han tok den med til Norge, passet godt på den og da han døde, arvet jeg den.
Artig, denne bilen. Ennå ligger to av Signorets Gauloises-sneiper igjen i askebegeret, og jeg holder det for ikke helt usannsynlig at hun hadde tilløp til sex i denne bilen, kanskje på en sidevei avsides i Boulogne-skogen.
Jeg har hatt denne bilen noen år, og jeg la tidlig merke til et særtrekk ved den: Kvinner i alle aldre liker den. Endatil jenter ikke høyere enn én meter og med musefletter og ransel på ryggen, snur seg og vinker.
Den har simpelthen draget, bare så synd at jeg ikke har det. Må innrømme at jeg til begynne med ble litt misunnelig … ja, sjalu … og jeg må vedgå at det har avledet noen barnsligheter. Et år gadd jeg ikke polere den en eneste gang, jeg unnlot å justere tenningen og tidvis smelte jeg dørene litt for hardt i.
Nå er jeg klokere, mer forstandig. Jeg har forstått av tilværelsen er en forunderlig dings og at jeg ikke kan bebreide en bil for dens sjarm…
Jeg slo et slag innom stampuben min i går. På bordet ved siden av satt to nokså unge menn. De drakk øl og samtalte så høyt at jeg ikke kunne la være å høre hva de sa … sant å si ble jeg litt sjokkert:
– Glad jeg var i Norge, hjemme hos meg selv, da det smalt så fælt nedi Mogadishu forleden.
– Ja, gutta i Al-Shabaab, de er jo kjent for å være ganske uvørne med sprengstoff … de detonerte en selvmordsbombe som tok livet av 21 mennesker og sendte 30 til sykehus.
– Uffda…
– Hvis jeg hadde vært blant de 21 som ble sprengt i fillebiter, hadde det på sett og vis vært greit, jeg er jo døpt og har barnetroen noenlunde intakt, tror nok jeg hadde kommet til himmelen og fått det fint der, sammen med Jesus og faren hans … selv om jeg ikke har vært i kirken så hyppig i det siste.
– Om du hadde vært rettroende muslim, da?
– Da hadde jeg kommet til Jannah, som er den muslimske himmelen, der er det fett som faen og man kan daglig ha sex med 72 jomfruer til evig tid.
– De vet å innordne seg, disse muslimene.
– Utvilsomt. Noe helt annet og veeeldig ubehagelig ville vært å stå 50 meter fra eksplosjonsstedet – uten paraply.
– Hææ??
– Lokal nedbør.
– Jeg lytter.
– Slike selvmordsaksjoner skaper et ganske spesielt meterologisk fenomen. Alt som fyker opp i luften, komme jo ned igjen.
– Jo?
– Ikke så hyggelig å bli overhøljet av 70 meter tynntarmer, en hel haug beinsplinter, indre organer av ymse slag, avrevne hoder, en skur av tenner, hårtuster og rundelig regnet 100 liter blod.
– Uhuuu…
– Nettopp. Det er noe ganske annet enn et imaginert støvkorn på jakkeslaget, som man bare kan knipse vekk.
– Sant.
– Blir ganske tilgriset av sånt. Måtte nok ha dusjet etterpå, dernest oppsøkt et renseri .. hvis noe sånt finnes i Mogadishu, da..
… sommer, og da pleier jeg oppholde meg ganske mye på en liten plett beliggende i grissgrendt strøk av Vest-Telemark, men livets fortærende tilfeldigheter har klynget seg så infamt sammen at jeg tid om annen føler ensomhet.
Det er langt til nærmeste hjerteslag i denne egnen. Selvsagt er her svaler som flyr i omring i luften, rådyr som krysser bygdeveien i skumringen, huggormer som hygger seg i morgensolen, harepuser som hopper hist og her i skogkanten, sommerfugler hvis neste sekunds manøver er uforutsigelig, lubne og summende humler som slurper nektar fra morra til kveld, surrende fluer i vinduet, maur som sleper og drar på gamle furunåler, edderkopper i kjellertrappa … men ingen dame i passende alder, som nynnende på en god, gammel melodi og uten så mye klær på liker å lage semulepudding og rød saus.
Det hadde vært no’ – en budeie, eller for å være mer presis: En eskortepike, eller selskapsdame som kunne tenke seg en uke eller to i landlige omgivelser – gasjert med kost og losji og høvisk framferd.
Sant å si liker jeg spennvidden i hore/madonna-konseptet, men jeg liker enda bedre den mer jordnære tøyte/gårdskone-ideen … skjørlevnet og flatbrødbaking, håndjobb og nonnefrom salmesang ved tilvirkning av kveldsmat ved solnedgang, traktorkjøring iført bare beltestakk hvorunder stay ups og raff blondetruse … trenger jeg skrive mer?
Tru’kke det, bortsett fra at jeg ikke har preferanser hva utseende gjelder, men jeg er svak for blondiner med sterke legger og svett hals … som ikke bruker deodorant, nesespray og strømpebukse.
Kontaktannonse, dette? Seffeleff. Neida, bare kødda… joda, kødda ikke…
Førsteamanuensis Lars Gule synes Oslo tinghus kaster bort tiden. Han mener påtalemakten ikke har noen sak mot norsk-pakistanske Sumaira Ghafoor – eller IS-kvinnen, som hun oftest er benevnt.
Kan godt tenkes at Gule har rett, det kan også tenkes at han sympatiserer med Ghafoor. Han har jo selv vært i terrorbransjen.
Som ung marxist i 1977 ble han på flyplassen i Libanon anholdt og arrestert – med 750 gram sprengstoff i ryggsekken. Han ble idømt et halvt års fengsel. Gule ble avbrutt; hensikten var å dra til Israel og sprenge noen jøder langt avsted.
Nåvel, tilbake til nå. Vårt Land publiserte i forgårs et partsinnlegg i favør av IS-kvinnen, nedtastet av Lars Gule. Han frikjenner henne og spør øksekvasst retorisk:
“Hvordan kan det å føde barn være terror?”
Vel, morfaren min var bonde og sa at hvis man ikke setter poteter om våren, blir det ikke potetstappe til høsten. Likeens vet alle terrorister at de før eller siden kreperer og blir borte. Derfor må de så, helst maange ganger, slik at de 15 år senere kan høste og tilfreds se sønner og døtre videreføre stolte islamske tradisjoner, som å skjære hoder av vantro, eller sprenge seg i luften midt i en menneskemengde og straks etter oppstige til den muslimske himmelen og hengi seg til evig sexorgie med 72 jomfruer.
Men til dette trengs såmenn. Ghaafoor hadde tre stykker..
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Jeg tenker at hun Martine Aurdal i Dagbladet er så klok og flink.
– Åja … og hun skriver veldig bra hver gang hun skriver på en måte.
– Ja, i går skrev hun så innsiktsfullt om den stakkars IS-kvinnen som er tiltalt i Oslo tingrett. Hun har jo ikke gjort no’ galt, tenker jeg.
– Akkurat det samme tenker jeg, også. Hun ble jo tvunget til å være der nede i … ehh…
– Syria… sju år i helvete, som Aurdal skriver. Jeg tenker at Aurdal skriver så godt og levende, lissom. Ikke mange skriver så godt som henne, føler jeg.
– Ja, hun ante ikke hva hun dro til, hun ble plaget og pint og slått og sparket og voldtatt og nesten drept av ektemennene sine, og hun prøvde å flykte hele tiden.
– Ja, sånn er det med menn. Jeg tenker at de tenker bare på seg selv hele tiden. Jeg tenker at Martine Aurdal får det veldig tydelig fram.
– Det tenker jeg, også… jeg kjenner meg igjen. Det var såvidt jeg greide å komme ut av ekteskapet etter 26 år. Det var et helvete, akkurat slik Aurdal beskriver.
– Samma her, mannen min var også fæl. Heldigvis døde han av magesår eller no’ sånt rett før jeg skulle avsted og hente separasjonsskjemaer.
– Egentlig handler ikke denne rettssaken om terror, tenker jeg. Den handler om kvinneundertrykkelse og vold mot kvinner. Hele denne saken viser hvor langt det er igjen til full likestilling.
– Helt enig, aktor er visst mann og sikkert kvinnehater. Jeg tenker at han også slår og voldtar kona si.
– Det tenker jeg, også…
