Gårsdagens publiserte tekst om nynorsk utledet ikke mange reaksjoner, men én av dem var ganske kraftig. Telefonen klemtet. Jeg løftet den, men før jeg rakk svare:
– Er du Torjus Dølo?
Jeg pleier ikke unndra navn og opphav. Jeg svarte bekreftende.
Jeg forsto raskt at mannen i den andre enden av den imaginære telefontråden, var sidemålmann… og han var ganske oppbragt.. nei, det er galt uttrykt. Han var fly forbanna.
Han presenterte seg og økte stemmevolumet eksponentielt. Han målbandt meg og ga meg en overhaling jeg ikke har fått siden guttedagene. Jeg måtte flytte telefonen noen centimetre ut fra øret, og jeg kunne ikke annet enn le.
Da ble han enda sintere og ville vite om jeg var motstander av norsk kultur, og hva faen mente jeg med å fremstille lederen av Noregs Mållag som nazist?
Jeg forsøkte å komme til orde, men ble avbrutt av en harang inneholdende mange ord jeg nødig vil nedtaste her – jeg kan jo ikke se bort fra at en og annen sart sjel leser dette.
Det lyktes meg etterhvert å forklare at teksten er ment om en morsomhet, ikke som et faglig innspill i språkdebatten som tid om annen hjemsøker vårt land. Dette formildet ikke sidemålmannen i nevneverdig grad, og jeg tenkte at han – i likhet med resten av målrørsla – har like mye humor som en sinnsformørket gjesteimam invitert av Islam Net.
Jeg hadde lyst til å nevne dette for ham og utdype det, men lot det være. Jeg turte simpelthen ikke, man vet jo at mange målfolk er ganske gæærne og holder seg med skarpe slirekniver og spisse høygafler – og min adresse er ikke unndratt offentligheten.
Jeg forsøkte å roe ned mannen og sa at noen ungdommer i sentrale strøk ikke er så glade i sidemålsettinger, men at jeg personlig ikke har noe imot nynorsk.. tvertimot, jeg hedrer Aasmund Olavsson Vinjes minne rett som det er og fortalte at eg somtir talar ein græmleg gild dialekt frå ein av Vest- Telemarks mest burtgjæmde plassar miom ufsar og nutar og fjødd, der kvændine heldt stidde og bryggjar øl og karane æ karar og sauine æ rædde og spring for livi…
Han ble bittelittegrann mildere i målet, såvidt målbart. Da jeg sa at jeg ville tilvirke en ny tegning av Noregs Mållags leder, Magne Aasbrenn – uten epåletter, armbind og bistert blikk – la han bare på og etterlot seg blott en summetone…
Men jeg holder mitt løfte:
