Vi snakket om Hannah Arendt. Jeg husker ikke nøyaktig når vi ble kjent, det er lenge siden, men vi ble kjent. Ikke godt kjent, det kan jeg ikke si. Hun var ikke et slikt menneske man lett blir kjent med. La oss kalle henne L.
Det var pauser som bragte oss sammen… og sigarettene. Ganglaget hennes var som en vadefugls, og hun var mager… så mager at jeg flere ganger var redd sigaretten hennes ville forrykke tyngdepunket så mye at hun skulle tippe over og ramle i bakken.
Hun var blond. Håret var skilt midt på hodet, falt hver sin vei, hang fritt nedover kinnene, som scenetepper. Jeg var fascinert av hvorledes hun snakket, alle de overflødige munnbevegelsene. Hun hadde en vane med tidvis å snurpe munnen til et snufs, som for utenforstående kunne tolkes som en diskré mishagsytring. L var pen på en rar måte. Vakker, på en enda rarere måte.
Litt klønete formulert, dette. Til mitt forsvar kan jeg bare anføre at lang tid er passert og minnene om henne er oppstykket og fragmentert.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om L. Hun er jo bare en diffus reminisens, hun fantes nesten ikke… men vi snakket om Hannah Arendt. Hun kunne mye om henne, mye mer enn jeg, men jeg kunne stille noenlunde gode spørsmål. Jeg tror hun likte det, og jeg fortalte henne noe hun ikke visste… at det siste Arendt gjorde var å falle død om straks etter at noen middagsgjester hadde forlatt hennes leilighet i Upper West Side.
L og jeg ble venner. Ved en anledning var hun iført en vinflaskegrønn fløyelskjole, som satt så stramt over hele henne at jeg nesten trodde hun var født i den, og at den i årenes løp hadde ekspandert og utvidet seg i takt med henne selv. Noen timer senere lå den forlatt og helt tom, på slitte gulvplanker… fargeløs i svakt juninattlys via et korsvindu på gløtt.
