I går bragte Dagsrevyen et innslag hvori Geir Stomnås, pastor i Filadelfia-menigheten i Vennesla, advarte mot yoga. Han mener at praktisering av yoga kan åpne for “åndsmakter som ikke er fra den levende Gud”.
Pastoren fikk i samme innslag sitt pass påskrevet av noen unge yogadamer fra Kristiansand, som mener at Stomnås er litt av tullebukk.
Njæææ, ække så sikker på det. Jeg tror Stomnås er inne på no’. For ganske mange år siden var jeg kjæreste med en dame, som jevnlig henga seg til yoga. En dag ville hun ha med meg. Jepp, hun ville ha med meg på et yogaparti. Jeg reagerte naturligvis ganske negativt. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg responderte, men jeg kan ha ytret meg omtrent slik: Hææ… yoga, ække det bare no’ for kvinner og homser?
Nåvel, denne kjæresten min, la oss kalle henne Hilde, maste og sa at jeg ville ha veldig godt av en yogatime og at det dessuten ville være så hyggelig, atte…
Vel, jeg lot meg omsider overtale.
Bare damer, mellom 30 og 40 år. Jeg følte meg ganske utilpass. Hilde sa at jeg skulle stå rett bak henne og kopiere hennes bevegelser. Den mannlige instruktøren satte i gang, og jeg festet blikket på Hilde.
Som alle de andre damene, var Hilde iført tekstiler som satt klistret til alle hennes kroppsdeler. Hertil må nevnes at Hilde var ganske stram i ramma og hadde nøyaktig de formene som menn i alminnelighet setter så uendelig stor pris på… jeg lot meg henføre av hennes bevegelser på en slik måte at fantasien tok helt overhånd. Heldigvis hadde jeg på meg en ganske vid og romslig shorts, som skjulte hvilke omstendigheter jeg var kommet i… synd å si at mine tanker var hos Gud. Nei, de var nok ikke det…
