Telefonen ringte her forleden. På dispayet: HILDA M. Jeg kom straks i tanker om puppene hennes, runde og fyldige og med mykhet lik mulen til et tre dager gammelt kashmirføll, hvorpå vorter søte som bringebær.
Vel, jeg sveipet tommelen og mottok samtalen. Hun var meget blid og hyggelig og bablet i vei om et eller annet, noe om en profil av no’ slag.
– Er det greit?
Hun pratet videre og jeg hørte ikke så godt etter, men det var noe med en lukket gruppe… anbefaling.. kvinner og kvinner, og menn… facebook… anbefale…bilder, tekst, menn til andre kvinner… jeg bet meg merke i ordet anbefaling.
– Anbefale… hvordan anbefale?
– Du hører aldri etter når jeg snakker. Jeg lager en profil med en tekst og noen bilder og…
Jeg mistet konsentrasjonen igjen og hørte ikke etter.
– Hører du??
Jeg ga blaffen og sa:
– Absolutt.
– Er det greit?
– Hva da?
– At jeg gjør det..
– Gjør hva?
Hun ble stille, jeg hørte henne puste tungt. Jeg brøt stillheten:
– Eehh… jaja, kjør på. Gjør som du vil.
– Fint, din tullebukk, sa hun og la på.
Jeg gikk tilbake til mine sysler og tenkte ikke mer på Hilda M og snakket hennes, men noen dager senere ble jeg nysgjerrig og tenkte på denne samtalen. Jeg googlet litt og bragte på det rene hva jeg hadde begitt meg inn på: Date min dude, som går ut på at kvinner anbefaler menn for andre kvinner, med tanke på fast følge, som det het før i tiden.
Reine ord for penga: En helt ny og snedig metode for omplassering uønskede menn, trolig etter mønster av Foreningen for omplassering av dyr. Jeg forsto plutselig Hilda Ms motiv, hun ville bli kvitt meg for evig og alltid.
Vel, jeg skal ikke holde det mot henne… hadde jeg vært henne, hadde jeg også vraket meg.
