Jeg deltok i en festlig tilstelning her forleden, og noen muntre herrer begynte å samtale om onani i skyggen av et plommetre. Jeg blandet meg ikke inn. Nervene mine var litt slitte i kantene, og jeg næret mer interesse for velkomstdrinken jeg nettopp hadde fått i labben – en helt utmerket Templeton Manhattan.
Jeg tenkte ikke mye på denne samtalen jeg ikke deltok i, men i moden ettertid har jeg tenkt at temaet besitter evig aktualitet og er en naturlig del av menns daglige dont og: Barndomsminner.
Jeg husker ikke ikke nøyaktig når jeg begynte, men jeg begynte…  og jeg syntes det var enda bedre enn mammas pannekaker med lønnesirup på. Så godt var det at jeg måtte repetere. Etterhvert ble det 3-4 ganger daglig.

Jeg vet ikke hvem som sa det, eller hvor jeg var da jeg hørte det. Jeg vet bare at jeg ikke var hjemme. Noen sa at onani svekker synet, dessuten også hjernens yteevne.
Øyeblikkelig ble jeg grepet av tjæresvart, navnløs angst.
Jeg kom på at jeg dagen før hadde strevet mer enn normalt med en matematikklekse. Broren min var noen år eldre og var allerede rutinert brillebruker, og han virket ganske sløv… og gjorde sjelden lekser.
Kanskje jeg skal trappe ned, til 1-2 ganger annenhver dag.. slik at jeg slipper å begynne med briller før ungdomsskolestart. Kanskje jeg også greier å hangle meg gjennom gymnaset. Slik resonnerte jeg.
Jeg begynte å legge merke til andre folk, på annen måte enn før. Faren min brukte briller, mange av de andre fedrene i gata brukte også briller, og en av dem var så svaksynt at han ikke lenger hadde førerkort. Jeg tenkte mitt.
Splitte mine bramseil… jeg ble sjokkert da en av jentene i nabolaget en søndag fikk besøk av en kusine med brilleoptikk tjukke som whiskyflaskebunner, det ene øyet hennes var endatil plastret igjen.
Brillejesuser overalt. Mange av lærerne mine brukte briller, og på skoleveien gikk jeg forbi noe som på den tiden ble kalt “åndssvakehjem” og jeg tenkte mitt. Jeg gjorde det.
Nåvel, en dag begynte jeg å betvile påstanden om onanis ødeleggende virkning på intellekt og øyeoptikk. En av kameratene mine hadde nemlig en far med svære, svarte hornbriller, og da jeg fikk rede på at han hadde studert ved samme institutt som Buzz Aldrin, astronaut nummer to på månen… ja, da tenkte jeg:
Noe skurrer her. Er det nå så sikkert at onani medfører tap av forstand og førerkort og i siste instans plassering på åndsvakehjem?
Denne faren var sikkert like glup som Aldrin, og hvis han hadde vært amerikaner, kunne han vært på månen i stedet for Aldrin. Jeg konkluderte med at NASA ikke sender kjøtthuer så langt avsted, det gjør man bare ikke.
Uten hjelp hadde jeg altså samlet inn data både her og der, kjørt en kausalanalyse og endt opp med en meget tilfredsstillende konklusjon.
Så gla’ ble jeg av dette oppløftende resultat at jeg straks gikk opp på rommet mitt, fant frem et eksemplar av Sølvpilen hvori heftige tegninger av Månestråle, la meg under dyna og fablet om hva hun hadde under sin frekke skinnkjole…