Jeg hadde slik uendelig griseflaks her om dagen at jeg påtraff en utedo. Vel, flaks og flaks… jeg har sittet på den mange ganger før.

Da jeg var barn, fantes ikke annet alternativ. Mormor hadde utedass og ferdig med det. Hun satt på den dassen til hun var 80 år. Da fikk hun vanndo.
To hull, med ulike diametre. Det til venstre er for store damer med store rumper.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som barn brukte jeg det til høyre, det gjør jeg ennå. Jeg må ikke gå på den dassen, men jeg vil… det gir en helt annen dofølelse enn å sitte på Porsgrunn-porselen med beina på lunkne fliser, især når været er fint og svalene synger og flyr omkring og humlene suser og bekken klukker så stille og diskré at man ikke tror den er der den er.

Utsikten er ikke mye å skryte av, for det meste luft med blå, eller grå bakgrunn. Når man er lei utsikten, kan man dreie hodet til høyre og ta en titt på kronprinsesse Märtha, som var så uheldig å dø allerede i 1954 og gjorde kong Olav til enkemann. Pen dame.
Man skal jo pynte opp på en utedass, gjøre det litt hyggelig. Kronprinsessen har hengt her mange år nå. Hun ser alvorlig ut, ikke streng… bare verdig.

Hun gikk nok aldri på utedass. Det var nok vann og avløp både på Skaugum og på Slottet. Man får anta det. Allikevel passer hun her, synes jeg… og hun representerer litt norgeshistorie, og mange har lurt på hvor gode venner hun og president Franklin D. Roosevelt var under krigen – mens Olav var i England. Vel, det vet kanskje ingen noe om, og ungene var små og la seg tidlig.
Slike små betraktninger utleder andre tanker, og tiden løper som ville hester over alle hauger, og man tenker ikke så mye på hvordan ens bakende tar seg ut fra undersiden:
Et hull i treverk, hvorigjennom rumpe med endetarmsmuskulatur som utvider seg og slipper ut brune kladeiser som hengir seg til tyngdekraften, faller innpå to meter og lander bløtt.. kanskje på den bæsjen jeg slapp ut i går.
Nåvel, da er det bare å snurpe igjen og tørke – grundig og presist. Ikke til å unngå at en odør stiger opp fra den cirka 35 grader varme materien som nå er aftensmat for fluer og andre små kryp som synes bæsj er snadder.
Vel vel, jeg pleier alltid koste på meg et blikk ned og si adjø før jeg legger på lokket.. ja, jeg gjør det. Morna, bæsjen… morna.