Jeg dyttet girspaken i revers. Klar til å slippe clutchen og gi full gass bakover. Svette. Statiske øyelokk. Spente muskler.
En mann steg ned fra traktoren. Han registrerte mitt nærvær i et lite glimt av et lite øyeblikk. Gikk sakte over veien. Noe med det ene beinet, det virket skadet. Han slepte det med seg, svingte det. Sidelengs gange, som en krabbe.
Jeg forsøkte å tenke meg til hva han skulle på den andre siden av veien. Hente en stokk, en stor stein? Hvor syk er han, på en skala fra 1 til 10? Dobbeltsidig paranoid schizofreni, med hypervoldelig fortid? Rømt fra tvungent psykisk helsevern? Mor og far halvsøsken?
Er dette skikken her i Drangedal… stoppe biler midt i granskauen, drepe, tappe blod, slakte… hva er planen i dag? Flå meg og av ryggskinnet tilvirke lampeskjermer til de gamle lampettene han har på veggen i eldhuset sitt?
Han pisset. Han sto bredbeint og pisset. Jeg kunne se en tjukk stråle som glitret i lyset fra noen få solstråler som fant smutthull mellom granstammene.
Jeg slappet av litt, satte bilen i fri. Betraktet. Lekte antropolog. Mannen holdt det gående. Er han ikke snart tom? Der ja, han gjorde små jukkebevegelser og dro seg trolig samtidig i pikken, for å få ut de siste dråpene. Han fomlet med noe foran… trolig glidelås, eller knapper. Eller rundet han simpelthen av med litt onani?
Jeg forventet at han skulle sende meg et unnskyldende blikk, et jovialt smil.. et sånt innforstått mann til mann-signal… ja, vi menn er menn og når vi må pisse, må vi faen skjære meg pisse… hææh?
Nix, han gikk tilbake til traktoren, langsomt krabbeaktig. Seksdagersskjegg og uttrykksløs. Jeg var ikke der, jeg var ingenting. Ikke bilen min, heller. Bare luft.
Mannen satte seg i traktoren. Plutselig stakk han hodet ut av førerhytta og flirte mot meg.
Milde Maria og alle englene omkring på marken… samme fyr som han i veikanten? Nei, ikke mulig… ikke engang teoretisk. Ikke tid, ikke rom. Brødre? Like raskt som han stakk hodet ut, trakk han det tilbake.
Traktoren fortsatte i samme tempo. Midt i veien.
Du slette tid, tenkte jeg. Hva er det med drangedøler? Er denne mannen far til noen som går på skolen her i bygda? Jeg håpet ikke det.
Han blinklyste ikke da han brått svingte av til venstre, på en grusvei inn mellom en svær bjørk og en enda større ask. Jeg forsøkte å se hvor han ble av. Ikke snurten. Borte i grønska.
Radioen ga seg til å spille Sweet home Alabama, men jeg var glad for å være i live.
Jeg trengte sigarett, og bilen trengte bensin. Jeg hadde ikke lyst til å bli stående her i området, kanskje tilbringe svarte natta i bilen. Tanken gjorde meg nervøs. Hvor mange drangedøler reker omkring i nattens mulm og leter etter noen å mobbe, pine og dernest slå ihjel, eller henge i enden av et stroppebånd festet til en solid furukvist tre meter over bakken?
Endelig: Grelle fargeflater, illuminert av wattsterke lyskilder i skumringen. Jeg pustet lettet ut. Jeg svingte inn ved nærmeste pumpe.
Jeg fylte for fem hundrelapper og gikk mot stasjonsbygningen. Jeg så noen mennesker sitte ved vinduet. De holdt øye med meg. Jeg ble nervøs og tenkte at jeg skiller meg ut, jeg er en fremmed, et opplagt offer for mobbing og grov vold.
Faen i helvete. Slipset. Glemte å legge igjen slipset i bilen. Jeg holdt på å snu, men innså at det var for sent. Hvit skjorte og slips. Herregud, som å be om bråk og ubehageligheter og kanskje en kulehammer i bakhodet. Jeg er praktisk talt død. Dead man walking.
Bruker drangedøler slips? Kanskje når de skal begrave mobbeofre som har avviklet seg selv, kanskje ikke.
Jeg åpnet døren til dørgende stillhet. Alle stirret på meg. Fire-fem ungdommer rundt et bord sluttet å tygge pølse og brød med masse ketchup, og en middelaldrende mann ved bladhylla med sommerkoteletter foran ørene, sluttet å bla i et blad.
Jeg nikket svakt i flere retninger, som for å hilse. Ingen respons. Bare stive blikk. En oversminket ung dame som om tjue år vil ligne… et eller annet, tygget tyggegummi og målte meg med sløret blikk. Denne kvelden lignet hun en kanin.
Jeg gikk til disken og hadde bankkortet klart. Damen bak disken stirret også. Hun lot ikke til å ha registrert bensinfyllingen. Hun hadde håret samlet over issen, som la ti centimeter til høyden hennes.
– Ja, det var litt bensin, sa jeg og viftet med bankkort.
Hun sa ikke noe, bare tastet litt og nikket i retning betalingsterminalen. Jeg dro kortet og tastet pinkode. Godkjent.
Jeg vendte om for å gå. Intet hadde endret seg. Mannen med bladet bladde ikke. Ungdommene sto og satt der de sto og satt. Alle stirret. En av guttene hadde trang T-skjorte over store muskler. Ørene hans var påfallende store, eller var hodet for lite? Jeg tok meg ikke tid til videre studier. Jeg gikk og følte meg ikke trygg før jeg satt i bilen.
Jeg vred om tenningsnøkkelen. Starteren gikk, men motoren tente ikke. Rart, den starter jo alltid på første. Prøvde påny. Ikke ansats til tenning. Hva faen. Jeg begynte å svette igjen, og sola var ikke der den var. Stasjonsområdet lå i skygge, ungdommene innenfor stirret ut mot meg. Jeg fikk ikke inntrykk av at de snakket sammen.
Jeg vred tenningsnøkkelen igjen og så at tre av guttene var på vei ut døren. Gutten med de store ørene, eller lille hodet, hadde endret ansiktsutrykk, til noe annet. De to andre var bare mørke skikkelser. Bilen startet. Alle fire sylindre slo taktfast. Guttene løp nå. Jeg dengte bilen i gir og ga gass. Jeg så ikke i speilet.
Fem minutter senere fant jeg avkjøringen nordover. Hjertet mitt hadde roet seg ned og pumpet med vanlig trykk. Jeg dyttet låseknappen på døra mi, jeg var ennå i Drangedal. Jeg kom i tanker om den unge damen jeg nettopp hadde lest om:
Pen kvinne, blond, snart 30 år. Tidligere elev i Drangedal. Plaget og mobbet og utestengt i hele oppveksten. Kalt “stygg” og “rar” og “hore”. Vondt i magen, sluttet å spise, orket ikke gå på skolen.
Moren tok affære, kontaktet skolen gjentatte ganger. I perioder hver dag. Ingen hjelp. Ingen ville høre på. Ingen medfølelse. Passiv lektor, passive lærere. Den lille, søte jenta ville dø. Hun gjorde et forsøk, har jeg lest i avisen.
Nå er hun ufør, men hun lever.
Hva er det med Drangedal? Jeg fisket frem lighteren min og ville ildgi en sig. Faen, jeg glemte sigaretter. Et øyeblikk vurderte jeg å kjøre tilbake til bensinstasjonen, men bare et øyeblikk. Jeg liker ikke zombier.
Jeg presset gasspedalen. Bilen løp snart i 100 kilometer. Hvor er nærmeste sted som selger sigaretter? Det begynte å bli sent. Hvor lenge uten? Motoren foran meg duret jevnt og trutt. Ikke et feilslag. Trygt. Snart bryter jeg kommunegrensa, tenkte jeg og prøvde å tenke på noe annet enn 20 Lucky.
Noen minutter passerte og uten at jeg medvirket noe særlig, trakk jeg til meg høyre fot. Bilen retarderte. Jeg svingte over i venstre kjørebane, bremset, rygget og koblet inn 1. gir…
