Gi meg de steile og kalde menn, de onde og gærne, de som ingen smak har og aldri i livet går hen og knyter et slips som står i stil med klærne, som aldri selger joggebuksa si, men kjemper til døden for den
Ingen briljant parafrase over Nordahl Griegs dikt, dette… men for de som ikke er fortrolig med diktanalyse: Kommunistene må ta seg sammen.
Hva er det med raddiser og klær? Er Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Pål Steigan og Trond Øgrim ennå retningsgivende for kommunisters klesvaner?
Det ser faen meg slik ut.
Man får tro at kommunistjenter er like søte som andre jenter. Hvorfor kan de ikke svinge leppestiften litt, kjøpe noen raffe kjoler og høyhælte sko og kanskje kjøre litt luremusopplegg overfor kåte og bortskjemte Høyre-gutter, bare på kødd – for å finte dem ut av fatning. Det er jo valgkamp.
Og hvorfor må kommunistgutter reke uflidd omkring i hettegenser, posete joggebukser og Gud vet hva?
Før i tiden var det mer stil over norske raddiser. Riktignok var de stål- og betongbolsjeviker med sans for ufrihet, vanstyre og eksekusjonspelotonger, men de var pent kledd og de gikk sjelden til postkassa uten en windsorknute i halsen.
Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk uten slips, og krigshelt Asbjørn Sunde var propert antrukket med pent slips da han møtte opp i retten og ble idømt åtte års fengsel for spionasje. Til og med grinebiteren Martin Tranmæl brukte slips
Lenin brukte slips, og det ryktes at han ikke tok det av seg før han hadde samleie med sin hustru Krupskaja. Det er klasse. Men Lenin har vært dævv i snart 100 år.
I Rødts partiprogram – vedtatt i år – fremgår at partiet vil arbeide maurflittig for realisering av kommunisme, etter oppskriften til Karl Marx. Vi vet alle hva det fører til: Diktatur, ufrihet, nakkeskudd, massegraver og daglig død og pine.
Vanskelig å selge et slikt konsept til brede lag av befolkningen, men hvis man insisterer på å prøve, gjør det i det minste med press i buksa og et pent knyttet slips. Start med noe lett. Jeg anbefaler four-in-hand:
Norsk samfunnsdebatt er i de senere år blitt nokså mangslungen. Noen besinner seg og velger ord med noenlunde omhu. Andre skvaldrer og babler og kakler, avgir svære skyer av ord så lette at de straks føres bort av den mildeste sommervind. En og annen skriver så tastaturet vegrer seg og vemmes ved hvert trykk – deriblant Attiq Sohail.
Han er svært engasjert i temaet innvandring/integrering, og undertiden skjer det noe i hans pakistanske hjerne, kanskje er det tale om synapsekollaps, som forpurrer de elektriske signalene mellom nervecellene og nesten umuliggjør rasjonelle og klare tanker.
Jeg har lest et sted – husker ikke hvor – at lesning av Koranen ikke bedrer denne tilstanden, som ligner mellomfasen i utvikling av demens, og alle som har vært innom et sykehjem, vet at noen der ikke går av veien for ord og uttrykk de aldri ville vurdert anvendelse av ti år tidligere.
Ord er tankenes destillat, og før jeg aktualiserer Attiq Sohail vil jeg gjerne skru tiden tilbake omlag et år og repetere hva denne karen skrev til en journalist i nettpublikasjonen Resett:
“Hold kjeft din horesønn. Morapuler. Dra til helvete med det råttne (sic) livet ditt. Jeg blokkerer deg heretter. Jævla stygge taper. Du er drit stygg.”
“Det er under min verdighet og svare på det makkverket ditt. Ikke har jeg tid til å lese søppelartikler. Barn 10 år skriver bedre enn dette. Du trenger å ta grunnskolen om igjen. Hvorfor blander du deg opp i den debatten. Du har ikke noe med norsk pakistanere å gjøre. Du tror at de FRP tilhengerne som har kommentert artikkelen din har respekt for deg. Innerst inne hater de også deg og synes du er en stygg utlending. Skaff deg et liv.”
“Jeg driter så langt i deg. Du har alltid vært bakgrunnstøy i den norske debatten som alle egentlig driter i. Du har null respekt. Gå og slikk rumpa til HRS!”
Sohail er ubehagelig fyr. Han har ingen verdighet. En kløne med ord og noen vil si han har et og annet å lære om rettskrivning og tegnsetting, men la oss ikke pirke i form. Det er innholdet her som utløser øyebrynløft. Mange ble sjokkert, men Sohail blånektet enhver befatning med disse tekstene, han hevdet at noen hadde hacket seg inn på hans facebook-konto.
Cirka ingen i hele Norge trodde ham. En av dem er Svein Aarseth – leder av Rådet for legeetikk. Han uttalte:
“Man må kunne forvente at en lege uttaler seg mer anstendig enn dette.”
En og annen vil hevde at Sohail er en stusslig tass og ganske dum, jeg er én av dem… men Dagsavisen bruker ham som skribent. Senest for noen dager siden skrev han om muslimhat og avsluttet slik: Jeg ønsker velkommen kritikk av religionspraksis og innvandrere, men retorikken må bli mindre polarisert og mistenkeliggjørende i media. Erna Solberg bør lytte til Støre når han sier at vi må se oss i speilet og ta en kraftig dugnad i hva vi sier.
Ikke glitrende formulert, innholdet er gjenbruk… men før Dagsavisens redigere tok i et krafttak, sto det kanskje: Jeg syns alle normenn er non jævla rasshølrasisister og skal ikke bry seg me invandrere og sånn og avisene må slutte med mistenklikjøring. Stasminister Solberg bør høre på Støre og se seg sell i speilet og alle morapulere og rottene horesønner må ta et tak i det vi ser og hører for faen i hællvete. Insha allah!!!
Jeg deltok i en festlig tilstelning her forleden, og noen muntre herrer begynte å samtale om onani i skyggen av et plommetre. Jeg blandet meg ikke inn. Nervene mine var litt slitte i kantene, og jeg næret mer interesse for velkomstdrinken jeg nettopp hadde fått i labben – en helt utmerket Templeton Manhattan.
Jeg tenkte ikke mye på denne samtalen jeg ikke deltok i, men i moden ettertid har jeg tenkt at temaet besitter evig aktualitet og er en naturlig del av menns daglige dont og: Barndomsminner.
Jeg husker ikke ikke nøyaktig når jeg begynte, men jeg begynte… og jeg syntes det var enda bedre enn mammas pannekaker med lønnesirup på. Så godt var det at jeg måtte repetere. Etterhvert ble det 3-4 ganger daglig.
Jeg vet ikke hvem som sa det, eller hvor jeg var da jeg hørte det. Jeg vet bare at jeg ikke var hjemme. Noen sa at onani svekker synet, dessuten også hjernens yteevne.
Øyeblikkelig ble jeg grepet av tjæresvart, navnløs angst.
Jeg kom på at jeg dagen før hadde strevet mer enn normalt med en matematikklekse. Broren min var noen år eldre og var allerede rutinert brillebruker, og han virket ganske sløv… og gjorde sjelden lekser.
Kanskje jeg skal trappe ned, til 1-2 ganger annenhver dag.. slik at jeg slipper å begynne med briller før ungdomsskolestart. Kanskje jeg også greier å hangle meg gjennom gymnaset. Slik resonnerte jeg.
Jeg begynte å legge merke til andre folk, på annen måte enn før. Faren min brukte briller, mange av de andre fedrene i gata brukte også briller, og en av dem var så svaksynt at han ikke lenger hadde førerkort. Jeg tenkte mitt.
Splitte mine bramseil… jeg ble sjokkert da en av jentene i nabolaget en søndag fikk besøk av en kusine med brilleoptikk tjukke som whiskyflaskebunner, det ene øyet hennes var endatil plastret igjen.
Brillejesuser overalt. Mange av lærerne mine brukte briller, og på skoleveien gikk jeg forbi noe som på den tiden ble kalt “åndssvakehjem” og jeg tenkte mitt. Jeg gjorde det.
Nåvel, en dag begynte jeg å betvile påstanden om onanis ødeleggende virkning på intellekt og øyeoptikk. En av kameratene mine hadde nemlig en far med svære, svarte hornbriller, og da jeg fikk rede på at han hadde studert ved samme institutt som Buzz Aldrin, astronaut nummer to på månen… ja, da tenkte jeg:
Noe skurrer her. Er det nå så sikkert at onani medfører tap av forstand og førerkort og i siste instans plassering på åndsvakehjem?
Denne faren var sikkert like glup som Aldrin, og hvis han hadde vært amerikaner, kunne han vært på månen i stedet for Aldrin. Jeg konkluderte med at NASA ikke sender kjøtthuer så langt avsted, det gjør man bare ikke.
Uten hjelp hadde jeg altså samlet inn data både her og der, kjørt en kausalanalyse og endt opp med en meget tilfredsstillende konklusjon.
Så gla’ ble jeg av dette oppløftende resultat at jeg straks gikk opp på rommet mitt, fant frem et eksemplar av Sølvpilen hvori heftige tegninger av Månestråle, la meg under dyna og fablet om hva hun hadde under sin frekke skinnkjole…
Når det går litt trått for Boca Juniors i den argentinske eliteserien i fotball, ringer ikke klubbledelsen sin gamle helt Diego Maradona (58) og ber ham vennligst komme og ta i et tak på midtbanen i viktige kamper.
Nå var selvsagt Maradona en uendelig mye bedre fotballspiller enn Gro Harlem Brundtland (80) var politiker, men den gamle dama har nå engang heltinnestatus i Arbeiderpartiet, og i et notat lekket fra partiets valgkampkontor fremgår at noen på alvor vurderte å bruke Brundtland i årets lokalvalg. Hun var påtenkt oppgavene å snakke Sylvi Listhaug og statsminister Solberg til rette.
Jævlig synd at det ikke ble noe av. Gro Harlem Brundtland er ikke blitt klokere med årene, ennå babler og skvaldrer hun usammenhengende som en gammel, ukrainsk torgkone. Av slikt blir det humor og underholdning. Hun kunne gitt valgkampen et løft.
Men rett skal være rett, noen ganger skjønner alle hva hun sier, slik som i fjor, da hun til Dagsavisen uttalte: “Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.”
Man må anta at hun med “vi” mener politikere, kanskje især sentralt plasserte Arbeiderparti-folk. Utsagnet mer enn antyder at “vi” hadde kontroll før.
Ulaseggjørlig å tolke det annerledes: Gro Harlem Brundtland mener at noen ganske få utvalgte skal bestemme hva folk flest bør høre.
Saft suse, kjerringa er et kasus. Det er Jonas Gahr Støre, også. Han vant kommunikasjonsbyrået Geelmuyden-Kieses Tåkefyrstepris i 2015 og var nær ved påny å vinne prisen i fjor.
Sammen i valgkamp hadde de to vært uimotståelig ubegripelige…
Den 21 år unge mannen fra Bærum som sist lørdag gikk inn i Al-Noor Islamic Centre med tanke på drepe noen muslimer, gjorde det ikke av fri vilje. Det var ham, men allikevel ikke.
Han handlet etter anmodning fra andre, det er ihvertfall slik mange ser det, deriblant Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter. Steen er sannhetens overogundervaktmesterforvalter og dessuten godhetens yppersteprest, og han vet hva han snakker om – det vet alle som kan høre og lese.
Philip Manshaus var bare et verktøy, en trådstyrt dukkegutt, som skulle dra i en avtrekker. Trådtrekkerne var de hyperfantastrasistnazifascistoide nettpublikasjonene Resett og Document – og ikke minst:
Hege Storhaug, sjefen i Human Rights Service, som angjeldende lørdag gledet seg over at hennes nyopplag av Islam. Den 11. landeplage solgte som hakka møkk, til alle bøkene var borte som indre kjønnslepper i Somalia. Nordmenn er visst sabla sugne på den boka.
Tilfeldig sammentreff av begivenheter? Neppe. Det er trolig minst 129 prosents sannsynlighet for at den unge mannen fra Bærum sprengleste Storhaugs bok den lørdagen og ble ellevilt overbevist om at det eneste rette var straks og uten opphold gå ut av huset med våpen i lanke og avlive noen muslimer i nabolaget.
Men hvorfor avsjelet han stesøsteren sin først? Fordi han er rasist, og hun er adoptert fra Kina? Eller fordi hun fikk nyss om hans forehavende og ville snakke ham fra det? Kombinasjon?
Uansett, den ungen mannen drepte henne. Dernest forlot han huset og tasset avsted i retning Al-Noor Islamic Centre.
Han greide ikke drepe noen der, men han skremte mange muslimer, og det meste av norsk politi brukte resten av helgen til å passe på muslimer hist og her i landet.
Rune Berglund Steen er ikke så opptatt av den 17 år unge piken som ikke lenger er blant oss, han er beskjeftiget med å fortelle alle at landet vårt er stuvende fullt av islamhatere hvoriblant en hard kjerne av onde og ekle kasus som kritiserer islam i utide og utide. Hege Storhaug er blant disse og må på sin kappe ta det meste av den nitriste historien fra Bærum.
Ikke urimelig å anta at Rune Berglund Steen har tenkt slik og kontaktet påtalemakten, henvist til paragraf 185 i Straffeloven og redegjort for sitt syn i skyldspørsmålet:
Ved innbundne hatefulle ytringer i flere opplag oppfordret til vold og således medvirket til drap, drapsforsøk og terrorhandling…
Ikke uofte oppholder jeg meg på et sted der jeg kan velge mellom utedass og vanndo. Jeg pleier velge utedassen, for den er så gild og koselig, og når det er varmt i været og sola skinner på heia… ja, da er valget enkelt.
Dessuten synes jeg bæsjene kommer mer til sin rett i en utedass. Videre mener jeg bæsj er et påfallende forsømt tema i dagens samfunn. Nesten flere enn alle i hele verden er manisk opptatt av hva slags mat vi putter i munnen, men ingen er interessert i hvordan maten ser ut noen timer senere – etter prosessering.
Dama til Stordalen, eksempelvis… hundærre Gunnhill… synes ikke vi skal spise mer enn 0,14 mikrogram rødt kjøtt ukentlig. Hun kan bable i timevis om bærekraftig kosthold mens hun flyr kloden om i svære jetfly, men snakker hun om bæsj?
Nix. Bæsj er visst tabu nuomstunder. Jeg vil gjerne slå et slag for bæsjen – rehabilitere den, så å si.
I helgen ville det seg slik at jeg – etter flere timers rier – dyttet ut en real rugg, som jeg ikke kunne la være ta et bilde av.
Tilfeldighetene var slik sammenstablet at jeg hadde litt selskap denne helgen, en venninne jeg kjenner ut og inn. Hun vil gjerne være anonym, la oss kalle henne Brita. Hun var opptatt med no’ gjærbakst på kjøkkenet, men jeg påkalte henne med høy røst:
– Briiita!! Kom hit, jeg må vise deg noe?
– Ha’kje ti’… upptatt med bakjing.
– Du mååå komme, må vise deg no’.
– Okei.. bi litt, då. Masafant!
Hun kom omsider over tunet, blond og nasjonalromantisk rødkinnet med forkle hektet over akkurat passe brede hofter.
– Ja?
– Se her, sa jeg og pekte i retning dohullet
– Eg set ‘kje anletet burti dera.
– Neida, men bare ta en titt.
Hun gjorde det og:
– Milde Jesus og trøste økkøn… og fy for ein stank!
– Er den ikke fin?
– Høt???
– Form og farge og sånn, feiende flott. Angrer på at jeg ikke spiste litt av den maisen du serverte til entrecôten i går kveld, da ville den hatt noen dekorative, gule prikker.
Brita rygget tilbake. Hun er oppvokst i en baptistfamilie og banning inngår ikke i hennes dagligtale. Ikke desto mindre:
Hva faen er det med Verdens Gang? Hvor er krimjournalistene? På fellesferie? Eller har ingen av dem kommet seg etter en hurlumhei av en firmasommerfest med fri børst og litt for mye pulver i nesa?
En 28 år gammel mann hever et langt sverd over hodet og hakker i stykker en 36 år gammel tysk-kazakstaner på et fortau i Stuttgart. Mannen på bakken er sjanseløs. Hans 11 år gamle datter er tilstede og ser faren dø.
Sverdføreren er palestiner som hevder å være syrisk flyktning. Han figurerer under navnet Issa Mohammed og er en kløpper med sverdet. Han jobber målbevisst og blodomsprutende.
Mohammed er kanskje rettroende muslim, og da faller det naturlig å sikte på halsen, slik at hodet ramler av og ruller et stykke, men ikke så veldig langt… for mannen på fortauet har kanskje stor nese, som øker rullemotstanden.
Dette er skikkelige greier, ikke et slapt og halvhjertet sjalusifylledrap i utkant-Norge. Nei, dette er drap i særklasse – i offentlighet, med mobiltelefonbrukere tilstede. Issa Mohammed var sikkert ikke så godt integrert at han benyttet seg av et nakkeskudd med 9 millimeters pistol, som jo er tysk tradisjon… nei, Mohammed er araber og foretrekker nok tradisjonelle metoder fra egen region og religion.
Offeret og drapsmann kjente hverandre, og motivet for drapet skal være at Issa M. fryktet at den dumme mannen på fortauet skulle angi ham, sladre om hans ulovlige opphold i Tyskland.
Jaja, dette drapet bidrar nok ikke til å tilsløre Issa Mohammeds asylsvindel, men arabere er jo ikke alltid like rasjonelle, og mange av dem svinger sverd og macheter før de tenker seg om. Fort gjort, det.
Men nå skriver jeg meg helt bort. Poenget er:
VG har tradisjoner hva kriminaljournalistikk angår, og hva ville henfarne Knut Haavik sagt om VGs manglende interesse for drapet i Stuttgart?
Før Haavik ble eneveldig sjef i Se og Hør, var han durkdreven krimjournalist i VG. Han sov med politiradio under puta, og han kunne lukte røde blodlegemer på mange kilometers avstand. Intet drap unnfløy hans oppmerksomhet.
Hva ville Haavik gjort i dette tilfellet, om han hadde vært redaksjonsjef i VG og hadde ansvaret for krimjournalistikken?
Han hadde nok hasteinnkalt alle krimkarene og sagt:
– Kom dere avsted til Stuttgart. Jeg vi ha alt om den saken, og da mener jeg alt. Jeg vil ha bilder, alt om gjerningsmannen, familien hans, venner. Alt! Snakk med politiet, snakk med borgermester’n… og hvis det ennå er blod på fortauet, skrap det av og ta det med hjem… jeg vil ha nærbilde av det. Så… husj-husj. Kom dere avsted!
VG skriver påny om Manson-drapene i 1969. Men avisen rører ikke ved sverddrapet i Stuttgart. Hvorfor ikke? Fordi gjerningsmannen er araber og formodentlig muslim? Ville det vært annerledes om drapsofferet var muslim og gjerningsmannen en halvnazist fra Nürnberg, eller kvartjøde fra Berlin? Man er henvist til gjetninger.
Foreldre er bekymret for sine barn. Man ønsker ungene alt godt, forsøker å gi dem retning i livet… og håper de skikker seg vel og lever lenge i landet.
Muslimer i Norge og andre vestlige land går litt hardere til verks og insisterer på at barna deres holder seg på den smale sti, og den smale stien i islam er meget smal, mange vil si svært kjedelig og noen vil hevde at den ikke er særlig utviklende.
Muslimske foreldre er ikke så opptatt av å passe på sønnene sine, de gis anledning til å dyrke sine fritidsinteresser, slik som knivstikking på åpen gåte og ran på høylys dag.
Men døtrene… de anses som særskilt verneverdige objekter. Bare tanken på at noen kan komme til å fikle litt med glufsa til ens datter, får muslimske menn til å ramle av hengslene, hoppe opp og ned og rive seg i skjegget og kanskje bli varig sinnssyke med dårlige prognoser for bedring.
Lettere å holde styr på døtre i Kabul, Jeddah og Islamabad…. der er det jo ikke så mye vestlig dekadense at det gjør noe. Liten smittefare.
Men her i Norge, milde Madonna… her ruser jentene seg på hva det skal være og sprader omkring nesten uten klær og oppfører seg som durkdrevne horer.. det er ihvertfall slik muslimene ser det, og de frykter at deres egne døtre skal kopiere denne svinske liderligheten og til slutt havne i det muslimske helvetet – som er mye verre enn det Satan administrerer – der usømmelige muslimske kvinner med stålvaiere blir hengt opp etter kjønnsleppene og grillet til Dovre faller på varme mye heitere enn smelteovnene til Hydro Aluminium.
Islam Net har tatt hånd i hanke. Sjefen der, Fahad Qureshi – for tiden den mørkeste mørkemannen i Norge – frykter at muslimske ungdommer skal bli for norske. Qureshi er salafist, bokstavtro Koran-leser og vil helst kverke alle homofile og utro kvinner i hundre tusen kilometers radius… og nå vil han at alle unge muslimer i Norge skal tenke og mene som ham.
Til dette omskoleringskonseptet er samlet inn én million dollar, ifølge Islam Nets nettside.
Første vers av en kjent barnesang fra 60-tallet begynner med Noen barn er brune, som et nystekt brø’ og slutter med meget er forskjellig – men det er utenpå.
Morsom og koselig propaganda for små barn, men alle over sju år vet bedre… vi er ulike, både inn- og utvortes. Det finnes ulike kulturer, forskjellige verdier, en drøss livsanskuelser spredd kloden om, og differansen mellom islam og vestlige verdier er mer enn påtagelig.
Muslimer vil gjøre alt for å holde barna sine fast i sitt verdensbilde, som ikke er nevneverdig endret siden 632.
Selv har jeg ikke unger i alder der man er redd for hva galt de kan finne på. Men la oss si at døtrene mine hadde vært ti år yngre. Verst tenkelige scenario?
At de konverterte til islam, selvsagt. Det ville vært absolutt det verste, det laveste, det dummeste, det i særklasse mest åndssvake de kunne ha funnet på. Jeg tror faen meg jeg ville foretrukket at de ble hardkokte narkohorer uten fast bopel.
God helg, forresten..
I Iran risikerer kvinner ti års fengsel hvis de viser seg offentlig uten hijab. Muslimer – hovedsaklig menn – er redde for at kvinnehår skal påkalle menns oppmerksomhet, og da er det fort gjort at det utarter til tøylesløs skjørlevnet som raskere enn Flytoget kan utvikle seg til mangekant der kvinnen knallhardt blir penetrert i absolutt alle kroppsåpninger mens hun i hemningsløs, horete vellyst skriker at profeten er dum og at orgasme er like deilig som svineribbe og syltelabber og vel så det.
Jeg har ledd hyppig og svært høyt av muslimske menns overhåndtagende besettelse av sex og deres tro på at hijab er enda mindre opphissende enn en skål corn flakes og således hindrer alle tilløp uønsket seksuell adferd. Muslimer er jaggu tette i nepa, har jeg resonnert.
Vel, jeg er ikke så sikker lenger. Jeg har sluttet å le av muslimske menn. La meg forklare:
I går var jeg på vei til et sted cirka 20 mil fra der jeg bor. Omlag halvveis stoppet jeg ved en bensinstasjon. Jeg satte meg på en benk, tente en sigarett, glante ut i den landlige luften og tenkte mindre enn lite på ikke så mye.
En bil kjørte inn og parkerte ikke langt fra meg. Ut av kjøretøyet steg to kvinner med hijab. Jeg la knapt merke til dem, kvinner med hijab er jo vanlig skue her til lands.
Jeg la ikke merke til at de kom ut av stasjonen heller, registrerte såvidt i sidesynet at de gikk mot bilen sin.
Men så: Tre meter fra bilen stoppet de og tok av seg hijabene. De ristet ut håret sitt, svart og langt og bølgete… og skulle du sett… jeg fikk øyeblikkelig ereksjon så svær og kraftig at jeg ble helt svimmel; trolig hadde det meste av blodet presset seg inn der nede. Jeg har ikke vært så kåt siden ungdomsskolen.
Min nedrige tilstand var så alvorlig at jeg nesten ikke registrerte at damene satte seg i bilen og kjørte østover.
Buksa mi var blitt altfor trang, jeg greide såvidt å kreke meg bort til bilen. Jeg kjørte avsted og prøvde å tenke på noe annet. Det der nede sprengte seg vei gjennom glidelåsen, bykset ut og viklet seg inn i rattet slik at jeg mistet styringen og nesten kjørte i grøfta.
Nei, faen.. dette går ikke, tenkte jeg. Hva skal jeg gjøre… jeg kom i tanker om noen sauer jeg kjørte forbi i sted, de gikk omkring og gresset på et jorde og bonden var ikke å se noe sted.
Vel, etterhånden rant blodet tilbake, noe av det nådde hjernen…og jeg greide å tenke klart. Jeg tenkte at muslimske menn vet faen meg hva de snakker om – respekt!
Leste Klassekampen i går, en kommentar ved tittel HVITE KVINNERS TÅRER – penneført av litteraturstudent, feminist og groruddøl Muna Jibril.
Hun henviser til erfaring og skriver at hvite kvinner hater å bli minnet om sine privilegier, og at de vanligvis begynner å gråte om de er så uheldige å uforvarende dumpe borti problematikk vedrørende hudfarge og rasisme og sånn.
Jibril mener at hvite kvinner må skjerpe seg – slutte å grine.
Inni gamperæva lenge siden jeg har lest en tekst så klokt formulert, det må jeg… det må ha vært før Olsok i forfjor, eller året før. Jibrils kronikk har fjernet skjell fra min glugger, jeg forstår nå hvorfor en av mine døtre kom ut fra badet hjemme hos meg for en tid tilbake, med tårevåte øyne. Hun hadde nok sett seg i speilet og blitt minnet på at hun er hvit.
Kanskje var hun også kvalm av å se hudfargen sin. Kan godt tenkes at den lyse teinten hennes nærer skyldfølelse for slavetiden i USA, Storbrittanias imperialistiske fortid og drapet på Martin Luther King.
White womens burden… jepp, hvite kvinner er sårbåre, Jibrils erfaringer er helt i tråd med mine egne. La meg ta en ferskt eksempel fra sist søndag:
En kvinne ringte og spurte om jeg ville være med å bade i fjorden. Selvsagt ville jeg det, vi var jo naboer som barn, og hekken mellom eiendommene var lav og fillete. Hadde ikke sett henne på minst femten år. Jeg gledet meg.
La oss kalle henne Jenny. Hun ankom stranden til avtalt tid, helt presis. Hun steg ut av en Folkevogn Beetle kabriolet, skinnende lyseblå i augustsolen.
Hun var iført en blomstret hippiekjole. Jeg kunne ikke la være å titte litt da hun kom gående mot meg… langt, flagrende lyst hår og en kurv i hånden… hun hadde beholdt mye av sin ungdoms ynde og sødme. Hun skrellet av seg kjolen, og jeg kan ikke si annet enn at jeg misunte badedrakten hennes.
Hun dumpet ned ved siden av meg. Klemmer og lenge siden sist og det var jaggu hyggelig.
Jeg pekte i retning Folkvogna hennes og sa:
– Kul vogn. Hatt den lenge?
Det var som å skru over en bryter. Jennys blide åsyn var plutselig borte. Underleppen hennes dirret, og hun begynte å gråte.
– Næmen Jenny, da… hva er det, sa jeg noe galt?
Hun snudde seg vekk og tok frem fra kurven en serviett, som hun strøk over begge kinnene. Det tok litt tid før hun:
– Sorry.. ehhh.. njææ, den er ganske gammel, da… og har gått over hundre tusen. Den pleier ikke være så blank, sa Jenny og fortalte at hun nylig hadde vært på besøk hos moren og faren sin på hytta i Risør.
En dag da Jenny og moren var inne i sentrum, spiste napoleonskake og pludret om forgangne familiesomre, hadde faren vasket og polert Jennys bil – så grundig at den så kliss ny ut. Jenny hadde blitt fortvilet, men hadde latt som ingenting.
– Men kjære vene, det var da hyggelig gjort av faren din, men han har jo alltid vært en prima kar. Jeg husker den gangen jeg snek meg inn…
– … han skjønner ingenting, sa Jenny og skar et eple i to. Hun rakte meg den ene halvdelen.
Hun så utover sjøen og skjelvende lysreflekser. Jeg skjønte ingenting, men lot Folkevogna fare og kunne ikke la være å legge merke til hvor blek den vakre huden hennes var. På det nærmeste kritthvit.
– Burde du ikke smøre deg med litt solkrem, Jenny. Fort gjort å bli solbrent. Jeg har faktor 49 med meg og på meg.
Jenny begynte å gråte igjen, og jeg lurte på om en nær venninne av henne var død i bilulykke, eller overdose. Var hun alvorlig syk og hadde knapt to uker igjen på jorden? Eller var hun simpelthen kommet i overgangsalderen?
Hun hentet frem en ny serviett, den ble ganske våt.
Jeg liker ikke at kvinner gråter, jeg vet aldri hva jeg skal gjøre, blir helt matt. Jeg holdt på å legge armene rundt henne og trøste, men tok meg i det. Jenny og jeg hadde aldri vært så veldig intime, bortsett fra den sommerdagen i 1973, da vi var nakne i hennes pikeseng mens foreldrene var ute i hagen og stelte roser.
– Jeg burde ha solet meg før i sommer. Jeg skammer meg, jeg ser ut som en britisk overklassekvinne anno 1890.
– Aldeles ikke, du er mye vakrere, sa jeg og tenkte jeg skulle kjøre på og kanskje få henne til å le litt:
– Du er som en kashmirorkidé blant løvetann, en engsoleie blant skvallerkål, en forglemmegei blant brennesle og tistler. Sannsynligvis er du den vakreste på Østlandet og store omegn.
Hun lo en kort, tvungen latter. Jeg sa jeg måtte tisse, men det måtte jeg ikke. Trengte bare å komme bort litt.
Jeg gikk inn i skauen bak oss, satt meg på en stubbe og tenkte på hvor lite jeg skjønner av kvinner. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle muntre henne opp… foreslå et bad, stupe fra svaberget.. sånne ting. Litt saltvann i håret gjør godt, tenkte jeg og reiste meg.
Jenny satt på opplent på albuene sine og forsøkte å fange solstråler. Jeg likte det ikke. Så hvit hud, så sterk sol.
En dame med lang, svart chador og ditto hijab tasset forbi oss. To små gutter på slep. De oppsøkte skyggen fra et stor furutre ikke langt fra oss. De to guttene var ikke sene om å komme seg i vannet. De hoiet og sprutet vann på hverandre og oppførte seg som gutter. De var ikke her for å bli brune, de var brune nok og Jenny begynte å gråte igjen.
– Hva er det, Jenny? Skjedd noe? Er du syk, eller no’… noe med familien?
Hun hadde tatt frem en serviett til og jeg lurte på hvor mange servietter hun hadde med seg.
Øynene hennes var klissvåte og rødkantede, hun tørket kinnene tørre og jeg trodde hun var i ferd med å si noe forklarende, men så brøt hun ut i hikstgråt. Jeg så opp mot himmelen for å se om solen gikk sin gang. Det gjorde den…
