Ikke uofte oppholder jeg meg på et sted der jeg kan velge mellom utedass og vanndo. Jeg pleier velge utedassen, for den er så gild og koselig, og når det er varmt i været og sola skinner på heia… ja, da er valget enkelt.
Dessuten synes jeg bæsjene kommer mer til sin rett i en utedass. Videre mener jeg bæsj er et påfallende forsømt tema i dagens samfunn. Nesten flere enn alle i hele verden er manisk opptatt av hva slags mat vi putter i munnen, men ingen er interessert i hvordan maten ser ut noen timer senere – etter prosessering.
Dama til Stordalen, eksempelvis… hundærre Gunnhill… synes ikke vi skal spise mer enn 0,14 mikrogram rødt kjøtt ukentlig. Hun kan bable i timevis om bærekraftig kosthold mens hun flyr kloden om i svære jetfly, men snakker hun om bæsj?
Nix. Bæsj er visst tabu nuomstunder. Jeg vil gjerne slå et slag for bæsjen – rehabilitere den, så å si.
I helgen ville det seg slik at jeg – etter flere timers rier – dyttet ut en real rugg, som jeg ikke kunne la være ta et bilde av.
Tilfeldighetene var slik sammenstablet at jeg hadde litt selskap denne helgen, en venninne jeg kjenner ut og inn. Hun vil gjerne være anonym, la oss kalle henne Brita. Hun var opptatt med no’ gjærbakst på kjøkkenet, men jeg påkalte henne med høy røst:
– Briiita!! Kom hit, jeg må vise deg noe?
– Ha’kje ti’… upptatt med bakjing.
– Du mååå komme, må vise deg no’.
– Okei.. bi litt, då. Masafant!
Hun kom omsider over tunet, blond og nasjonalromantisk rødkinnet med forkle hektet over akkurat passe brede hofter.
– Ja?
– Se her, sa jeg og pekte i retning dohullet
– Eg set ‘kje anletet burti dera.
– Neida, men bare ta en titt.
Hun gjorde det og:
– Milde Jesus og trøste økkøn… og fy for ein stank!
– Er den ikke fin?
– Høt???
– Form og farge og sånn, feiende flott. Angrer på at jeg ikke spiste litt av den maisen du serverte til entrecôten i går kveld, da ville den hatt noen dekorative, gule prikker.
Brita rygget tilbake. Hun er oppvokst i en baptistfamilie og banning inngår ikke i hennes dagligtale. Ikke desto mindre:
Hærlig
🙂
*Dævver*
hahaha
🙂