En og annen hist og her hevder at norsk er et stusslig språk med altfor få ord. Bare tull og tøys, selvsagt. Blott sliddersladder og abrakadabra. Norsk er et meget rikt språk, og ingen er i villrede om hvorledes det utarter når man bringer sammen en guttekanin og en jentekanin.
De gyver løs på hverandre og har tøylesløs sex hver ledige stund på døgnet. Ikke lenge etter er de mor og far til en hel haug små kaninbarn som krever sitt av både mat og oppmerksomhet.
Slik også med norsk. Vi lager nye ord hele tiden. Har vi ikke et ord passende for anledningen, lager vi et i full fart … takket være den fortrinnlige egenskapen ved språket vårt at det tillater dannelse av nye ord, enten ved hjelp av prefiks og suffiks, eller den svært hyppig anvendte metoden kjent som ordsammensetning.
Vi gjør det alle sammen, uten å tenke på det. Vi slenger sammen ord i en fei, og vi forstår umiddelbart betydningen.
Da en av døtrene mine var omtrent like mange år som det er fingre på én hånd og kom inn i stuen etter å sett hvem som ringte på, sa hun: “Det er en pipemann, han vil snakke med deg.”
Jeg forsto raskt at det var tale om feieren, som ville ta en titt på innsiden av pipa.
Således kan man si at norsk har et uendelig ordforråd. Det er bare å gyve løs med ordtilvirkning. Vi er ordprodusenter alle sammen. For noen år siden hadde jeg problemer med politisk plassering av en person jeg såvidt stiftet bekjentskap med. Etter litt grubling laget jeg et adjektiv passende til hans uklare politiske utredninger: Anarkofabelfantastnazirasistfacistoid.
Byen jeg bor i er veldig multikulturell, andelen melaninrike mennesker er stor og antallet koronasmittede høyt. I et formannskapsmøte blant kommunestyrerepresentanter nylig var korona og innvandrere tema.
FrP-representant Ulf Erik Knudsen var tilstede og brukte ordet innvandrersmitte. Ingen reagerte, bortsett fra SV-politiker Tony Burner, opprinnelig fra Iran og veeeldig woke, som det heter nuomstunder når man er veldig våken og ikke vil sove.
Burner klaget til ordføreren og anførte at Knudsens ytring måtte rubriseres som snik-normalisering av stigmatiserende retorikk. Han tilføyet også forbauselse over at ingen av de andre tilstedeværende reagerte.
Nåvel, i stedet for diskusjon om profylaktiske tiltak vedrørende koronasmitte blant innvandrere ble det språkstrid i formannskapssalen denne dagen.
Norges mest hardkokte rasistjeger, Rune Berglund Steen, plukket opp denne kommunale språktvisten og dokumenterte påny at han ikke bryr seg døyten om differansen mellom fakta og fordommer:
“Å knytte minoritetsgrupper opp mot sykdom og spredning av smitte, blir raskt en veldig potent form for fordom”.
Hva sa ordføreren? Hun syntes ikke innvandrersmitte var så galt ordvalg, hun oppfattet det nøytralt, men etter å tenkt lenge og lengre enn langt på landet, kom hun til at det ikke var så bra likevel.
Men hva skulle Knudsen sagt?
Han kunne sagt smitte blant innvandrere, eller for å være på den sikre siden:
Smitte blant de med opprinnelse fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU27/EØS/Storbritannia.
