Aktor i straffesaken mot komiker Kristian Valen går inn for ett års ubetinget fengsel. Ja, det er no’ greier med ikke helt lovlig våpenbesittelse, litt personlig vri på etterlevelse av våpenloven og noen gram sånn dærre narkotika…

Valen er en friskus og en gammel kjenning av politiet. Det har vært litt av hvert i årenes løp, men egentlig bare smårusk. I 2007 skjøt han dusjen sin i filler med maskinpistol, litt klabb og babb med politibetjenter av og til og kanskje noen linjer i nesa ved enkelte anledninger … guttestreker i den store sammenhengen, ingenting sett hen til hva politiet selv driver med.
Valen er våpenentusiast og har samlet på skytevåpen siden han var gutt. Bare han selv vet hvor mange skytere han har og har hatt, men han er våpenkyndig og har aldri skutt og drept noen, og han har ikke for vane å avfyre vådeskudd – til forskjell fra politiet.
Fra tid til annen skyter politibetjenter og dreper mennesker, i situasjoner der politiet selv ikke kan sies å ha vært i nevneverdig fare… slik som i adventstiden i fjor: Hans Arne Nystad (49) satt i sin hjullaster, høyt over bakken og en politibetjent fyrte av minst femten skudd som perforerte venstre sidevindu.
Tragisk.
Imidlertid finnes komiske sider ved politiets våpenhåndtering. Politiet ble bevæpnet i november 2014, og i følge Dagsavisen fyrte politiet av 86 vådeskudd i tiden frem til november i fjor.
Unn Alma Skatvold i Politiets Fellesforbund:
– Ikke til å unngå, men vi vil hele tiden øve på at det skal være færrest mulig.
Vi har nullvisjoner for mye rart i Norge, men politiet innkalkulerer vådeskudd tid om annen, men de skal altså øve på å unngå det. Jada.
Kristian Valen må kanskje sitte ett år bak lås og slå, men politibetjenter kan slappe av: Spesialenheten for politisaker har henlagt 96 prosent av alle saker de siste årene. Saker der politiet har avfyrt skudd: 100 prosent.
Alle vådeskuddene? De utleder ikke annet enn pinlige avisoppslag.

Det sies at menn må gjøre tre ting før de dør: Skrive en bok, plante et tre og bli far til en gutt.
Vel, jeg har ingen sønn, men etter hva jeg har erfart, skal jeg bli morfar – til en gutt. Tidlig i juni. Jeg gleder meg, jeg gjør det. Gleder meg som bare faen. Kan nesten ikke vente.

Ikke slik å forstå at jeg var misfornøyd med å bli far til døtre, ingenlunde … men jeg har alltid vært gla’ i ball – især fotball.
Jeg la opp et treningsprogram. Når jentene kom hjem fra barnehagen, var det rett ut i hagen og spille fotball. De virket ikke så interessert, de ville heller spille SimCity.
Jeg resonnerte som så at det bare gjaldt å tenne en gnist, gi dem mestringsfølelse. Jeg underviste dem i helt grunnleggende ferdigheter … innsidepasninger, utsidepasninger, halvt liggende vristpasniger, harde vristskudd, skudd- og pasningsfinte, no look-pasninger, overstegs- og Cruijff-finte…
Sant å si fulgte de ikke så godt med, en av dem begynte å plukke blomster, den andre ville leke med hageslangen, men barn er kunnskapsglupske, tenkte jeg og redegjorde kort om Fitts’ lov og sammenhengen mellom ballhastighet og presisjon, og det beklagelige faktum at ballens hastighet reduseres til 83 prosent av makshastighet når hovedfokuset er presisjon.
For å illustrere og kursivere denne kunnskapen viste jeg dem noen videosnutter med David Beckham og Roberto Carlos, men de virket underlig likegyldige, henimot apatiske.
Vel, til slutt ga jeg opp.
Da de begynte på skolen, meldte jeg dem inn i Riksmålsforbundet. Jeg tenkte at ettersom de er så pratsomme, er det best at de lærer seg å snakke ordentlig og skrive normativt – snøggast råd.
De fikk velkomstbrev i posten, vedlagt Riksmålsordlisten. Etterhvert kom Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet i posten. Riktignok er ikke Ordet rikt illustrert, men jeg ble litt paff da jentene ignorerte hele trykksaken og heller ville ut og leke med venninnene sine.
En septemberdag noen år senere spurte jeg jentene om de hadde vært på epleslang. De så forvirret på meg, dernest på hverandre og spurte hva jeg bablet om. Jeg forklarte og tilbød meg å bli med, lære dem opp. De himlet med gluggene og løp ut for å leke med venninner.
Nåvel, det var den gangen, men snart blir det andre boller, eller mer nøyaktig: En dattersønn.

I de senere år er det blitt svært populært på venstre flanke å sammenligne meningsmotstandere med Adolf Hitler, eller benevne dem med samlebetegnelsen nazister, som straks henleder tankene til Tyskland i tiden 1933-45.
Jeg husker ikke alle tilfellene, men jeg glemmer aldri lokalpolitiker Eirik Nilsen (SV) som for noen år siden sendte Jon Helgheim (FrP) en privat facebookmelding der han sammenlignet FrP-politikeren med Hitler og anførte at Helgheim har null verdi som menneske, hvilket utleder at Eirik Nilsen trolig er mye mer lik Hitler enn Helgheim og de fleste andre.
Ei heller lett å glemme AP-politiker Gjermund O. Bjørndahl som i 2017 sammenlignet Sylvi Listhaug med propagandaminister Joseph Goebbels, som ikke var nevneverdig hyggeligere enn sjefen sin og sammen med kona Magda drepte sine seks barn før de 1. mai 1945 begikk selvmord.
Islam Nets leder, Fahad Qureshi, har også hørt om Adolf Hitler. Bare få dager etter Shabana Rehmans utfoldet han seg ganske fritt i en lukket Facebook-gruppe og omtalte Rehman som en fiende av menneskeheten og nevnte  Hitler i samme slengen, for å anskueliggjøre hvor ille hun var.

Artig at Qureshi bruker Hitler som referanse for laveste valør av menneskelig verdi. Han er jaggu dristig, som muslim bør man være forsiktig med Hitler-paralleller. Alle noenlunde opplyste mennesker vet at Hitler var muslimenes venn under krigen, de hadde felles interesse: Kverke så mange jøder som mulig på kortest mulig tid.
Derfor lot det seg lekende lett gjøre å rekruttere muslimer til tjeneste i SS. Stormuftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, var pådriver i dette forehavendet.

Han var dessuten kompis med Hitler, og SS-sjef Heinrich Himmler – som aldri kunne få avlivet jøder fort nok – var vilt begeistret for disse nazimuslimene. Han uttalte at islam var ”en praktisk og attraktiv religion for soldater”, fordi den lovet sine troende ”å komme til himmelen om de kjemper og blir drept i strid”.
Fristende å ytre at nazister og muslimer er brødre i ånden, så da gjør jeg det.
Vel vel, synd at noen føler seg kallet til å skjende Shabana Rehmans minne. Qureshi bør skjerpe seg, men det gjør han selvsagt ikke … slikt inngår ikke i Islam Nets kjernevirksomhet.

Minnesmerke over Shabana Rehman, sentralt plassert i Oslo. God idé, eller ikke?
Shabana Rehman var jo ikke særlig populær blant muslimer. Kort tid etter hennes død fant Islam Net-leder Fahad Qureshi – mørkets yppersteprest – det passende å skrive en nokså nedsettende, sekspunkts biografi over Rehman. Et utdrag:
Hun hånet Allahs Sendebud Muhammed (fred være med ham) og hans kone Aisha RA.

Minnesmerke kan være så mangt, men la oss tenke oss en statue av Shabana Rehman, plassert på landets paradegate – Karl Johan.
Ingen grunn til å tilkalle en fintfølende kunstner som liker å lage spinkle, hule konstruksjoner i bronse. Nei, dette er jobb for røffere typer. Her er snakk om å tilvirke noe som ikke bare tåler tidens tann og regn og ruskevær, men også angrep fra åndsformørkede muslimer, som det er en del av i Norge – eksempelvis Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain.
Man må nok tilkalle en gjeng ingeniører, metallurger og geologer, som sammen med en religionshistoriker kan klekke ut hva som står seg best mot angrep fra forrykte muslimer. Hvilke materialer? Bronse, støpejern, syrefast stål, betong, granitt, kvartsitt … statuen må tåle en kraftig eksplosjon. Muslimene fant ikke opp kruttet, ei heller dynamitt, men de bruker det titt og ofte.
Før minnesmerket settes på plass bør det fraktes til Forsvarets skytefelt i Rena leir og utsettes for AG3-byger, eksplosjoner, artilleriild og påkjørsel med store kjøretøy.
Jeg tror det ender med en massiv granittkoloss, grunnflate 4×4 meter – høyde 5 meter. Med tetthet 2,6 gram/kubikkcm vil hele greia veie 208 tonn. Øverst, fem meter over bakken, innhugget: Shabana Rehman 1976-2022
Denne burde tåle det meste av islamistiske angrep, men kanskje det er like bra å kalle opp en gate etter henne. Tror kanskje det – Shabana Rehmans gate

Shabana Rehman skal begraves på statens bekostning. Det er godt. Hun var mye, deriblant kompromissløs forkjemper for det kjæreste vi har i dette landet – ytringsfriheten. Bra dame.
I Arbeiderpartiet er det tradisjon for “å snakke sammen”, og man kan ikke utelukke at kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen grytidlig i går tastet nummeret til statsminister Støre:
– Hei, Jonas .. godt nyttår. Håper du får en fin feiring, men du … hva synes du, bør vi ikke hedre Shabana Rehman, bekoste begravelsen hennes?

– Hvorfor ikke, det er mange der ute som synes det.
– Jeg opplever at det kanskje kan oppfattes litt… ja, det kan skape…
– … skape hva?
– Hun var som hun var, og ikke alle muslimer likte henne. Hun var opptatt av frihet, kvinners og homofiles rettigheter, ytringsfrihet og alt annet som muslimer misliker. Hun var assimilert, en av oss.
– Ehh… men…
– … hvilket år begynner i morgen?
– Ehh… 2023.
– Nettopp. Valgår. 11. september er det kommunestyre- og fylkestingsvalg. Trenger jeg si mer?
– Du kan godt utdype.
– Det er veldig mange muslimer i Norge, flesteparten av dem stemmer på oss. Med de meningsmålingene vi har, har vi ikke råd til å fornærme muslimene. De vil oppfatte en slik begravelse som en alvorlig krenkelse. De vil tolke det som at vi ikke liker islam og muslimer .. som kan utarte, til opptøyer og kanskje et par selvmordsaksjoner på Eidsvolls plass. Mellom oss … muslimer er ikke som oss, mange av dem er helt gærne, ingen vet hva de kan finne på.
– Ehh…
– Vi må tenke fremover, Anette .. vi må holde muslimene blide. Det er stortingsvalg i 2025. Du vil vel bli gjenvalgt?
– Eh, jo..
– Ja, da sier vi det slik. Godt nyttår, Anette. Snakkes mandag.
Støre legger på, men innser raskt slumset tankeløshet. Han kommer i tanker han har tenkt mange ganger før:
Egentlig driter jeg i lokalvalget til høsten, jeg blir sittende som statsminister til 2025, og da gidder jeg uansett ikke mer… jeg vil jo videre .. ut i Europa. Jeg har en sterk CV … faen, jeg kan bli nesten hva det skal være, kanskje endog generalsekretær i FN .. fet villa i Georgetown, tjener og gartner, privatsjåfør og et lite krypinn på Manhattan med utsikt til Central Park… ferdig med drittjobben som partileder og slipper tenke på den kødden Giske, slipper disse enerverende meningsmålingene, slipper maset fra AUF, slipper å drikke kaffe med uinteressante mennesker, slipper å dra på kjedelige bedriftsbesøk med ukledelig plasthjelm på hodet…
Han griper telefonen og finner Trettebergstuens nummer:
– Anette.
– Ja, hei … det er Jonas. Glem det jeg sa i sted, jeg var ikke meg selv. Ja, du ringte jo så tidlig, var så vidt våken, hadde ikke drukket morgenkaffen … vel, uansett, jeg har tenkt litt, og noen ganger er det viktig å gjøre det som er rett og riktig, uansett følger … og dette er selvsagt en slik anledning. Jeg går helhjertet inn for å dekke kostnadene til Shabanas begravelse.
– Så flott .. du er en knupp, Jonas.
– Så så … (diskré, faderlig latter)
– Kan jeg ringe VG og informere?
– Gjør det, Anette.
– Du er super. Godt nyttår, Jonas.
– Godt nyttår, Anette.